Prøve og feile
«Vil du virkelig ødelegge livet ditt», sier venninnene til Hannah da hun forteller at hun skal ha barn med Magne.
Prøve og feile er en roman om et nesten helt normalt par. Som alle småbarnsforeldre har Magne og Hannah sine utfordringer, men med Magnes rullestol blir selv en strandtur til Huk en strabasiøs odyssé. Til tross for en master i litteraturvitenskap sitter Magne i en dårlig betalt jobb som hotellresepsjonist. Men med sin synlige funksjonsnedsettelse utgjør han i det minste et kjærkomment uttrykk for hotellkjedens raushet og mangfoldspolicy.
Magne og Hannah hadde tenkt at de skulle vise verden. Vise verden at de kan få det til, vise verden at det var mulig.
Men det er mye som kan gå galt. Det finnes mange måter å mislykkes på.
«Med romanen "Prøve og feile" fullfører Jan Grue en enestående trilogi om funksjonshemming og sårbarhet. … Grue synliggjør på mesterlig vis hvilken illusjon det er at vi alle, selv i Norge, har tilgang på noe som i det hele tatt ligner på like liv. … Med "Prøve og feile" viser Grue på bevegende vis hvor sammensatte utfordringer for funksjonshemmede kan være – og hvor dypt problematisk det er å putte mennesker i bås.»
«… de siste sidene bærer en allmennmenneskelig livsvisdom som er så dyp og framstår som så hardt tilkjempet at den er verdt hele boka.»
«Formidabel ordkunst. … Romanen "Prøve og feile" er en skinnende krone på språkprofessor og forfatter Jan Grues tre verker om funkiser, fremmedfølelse og tilhørende utfordringer. … Boka er vekselvis alvorstung og morsom, og tvers igjennom godt skrevet – ikke minst er den godt sammensatt. Grue verken prøver eller feiler. Han behersker.»
«… veldig medrivende lesning. Jan Grue har skrevet en klok og observant bok, ispedd passende doser mørk og presis humor, hvor blikket for strukturer og systemer ikke går på bekostning av menneskene det handler om.»
«Et av de sentrale grepene i boken, som peker bakover mot Grues tidligere amerikanskpostmodernisme-inspirerte fiksjonsutgivelser, er at boken veksler mellom en rekke ulike teksttyper (filmmanus, intervjutranskripsjon, pseudoplatonsk dialog, realistisk romanprosa, etc. Og fortellerstemmen her er mer enn smart og leken nok til at den vekslingen blir til en levende teksthelhet, hvor forfatteren dessuten får anledning til å fremsette gjensidig motstridende perspektiver på rullestolerfaringen på en måte som ville fremstått for kaotisk i en sakprosautgivelse. Alle mulige svakheter og fallgruver møtes dessuten med selvironiske stikk underveis (som når den realistiske romanens empatiskapende muligheter dissekeres midt i en roman med rikelige realistiske, empatiskapende partier). Det gjør "Prøve og feile" til en bok det er morsomt og intellektuelt stimulerende å lese, selv om overskridelsen uteblir. … Den Jan Grue vi møter i essayform, fremstår som en høflig og ganske forsiktig type. Samtidig viser han oss at en slik høflighet ikke er uproblematisk i møte med en majoritetskultur som ofte overser eller aktivt vender blikket bort fra rullestolbrukeren og hens politiske krav. I "Prøve og feile" gir Grue mer rom til vreden – noe som får særlig kraft i de mange (og vidunderlig konklusjonsfrie) diskusjonene om fosterdiagnostikk, eugenikk og "selektiv abort som en form for sakte folkemord". … Romanens fineste øyeblikk er – som i essayene – å finne der Grue forteller mest konkret og sårbart om rullestolens inngripener i det lille livet. Særlig virkningsfullt er det når passasjer om praktiske gjøremål blir lange og ordrike og uttværende og dermed insisterer på en slik langsomhet som livet påtvinger Magne selv.»
«… en vellykket avslutning på en trilogi som vil bli værende i meg, ikke som samvittighetsfull "viktig lesning", men som utvidende tankestoff.»
«Jan Grue har hentet ut sitt litterære arsenal i høstens bok. Det er blitt en treffsikker, livgivende humoristisk, satirisk og slemt nådeløs roman … som vibrerer av skriveglede og kreativt overskudd.»
«… en eksepsjonell forfatter. … Med kyndige fortellergrep og synsvinkelskifter, med sine "upålitelige fortellere", har Grue med "Prøve og feile" i "denne fortellingen som er livet deres" skrevet en sjangerrik roman, en idéroman, en episk roman, en diskusjonsroman, med elementer av brevroman, om personer med funksjonshemning som grunnpremiss i livet. Den er var og grotesk, rasende og bitter, vittig og klok – ganske særlig om "de tusen små oppgaver, de som må gjøres unna hele tiden, bare for å holde råken oppe".»