Gratulerer med dagen
Det var tidleg på morgonen den 17. mai, nøyaktig 186 år etter at ein ung, bakfull diktar hadde oppildna ei menneskemengd beståande av kring fem tusen tilhøyrarar med sine sterkt bevinga ord om den medborgarlege samkjensla, under avdukinga av minnestøtta for stortingsmannen Christian Krohg. Minnestøtta sto framleis, men den medborgarlege samkjensla strevde under tunge kår.
Det gryr til nasjonaldagsfeiring i bygda. Flagg vert heist, skjorter stroke. Syrinar er på nippet til å blomstre, og himmelen i ferd med å bli blå som ein undulat. Ut av husa stig folk, og alle skal dei feire. Éin er komen tilbake til heimbygda for å halde tale for dagen, ei har stålsett seg for pliktene som følgjer med vervet som leiar for 17. mai-komiteen. Ei skal snart reise langt vekk, ein annan forsøker å finne att ein plass han aldri eigentleg har høyrt til.
Gratulerer med dagen er ei forteljing om nasjonalkjensle og mangel på slikt noko, og om ynsket om å høyre til – ein eller annan stad.
«Horvei er skarp i beskrivelsen av både by- og bygdefolk. De er på hvert sitt vis morsomme, herlige og kjærlige. De lengter alle etter et fellesskap, samtidig som de har klare føringer for hvilket fellesskap det helst skal være. … Selv om Horvei lar karakterene sine bale med nasjonaldagens tradisjonelle trivialiteter, klarer boka på vellykket vis å si noe om Norge – gjennom gode menneskeportretter, og gjennom personenes ledige, ofte humoristiske omgang med livets kvaler. … Når flagget fires mot slutten av romanen, løsner læreren på bunaden, forfatteren hopper i vannet, og Bergensbanen tar med seg byfolket hjem. De priser seg lykkelige over at det er et år til neste gang, mens denne leseren synes det har vært en god fest.»
«Med underfundig humor og en dose vemod agiterer Horvei på begge sider av den politiske kløften. Men det mest slående er at boken som begynner som en feiring av fellesskap – "førestilt" eller ei – forvandler seg til en stillferdig rørende klagesang over menneskelig ensomhet før flagget fires.»
«Vittig, smart, innsiktsfullt og akkurat passe langt om identitet.»
«Et jevnt over svært godt språk, med glassklare naturbeskrivelser, og mange fine, friske språklige bilder løfter boken. Som her: "Guten vart lagd i vogna, forsiktig som om han var ei breddfull suppeskål, …" […] I Arnold har Horvei skapt en figur som er så spill levende at han holder på å brase rett ut av boksiden i boblende sinne. Her viser Horvei et sarkastisk vidd som minner om Gunnhild Øyehaug, og som man gjerne vil se mer av: "Nåde den som kjem med ein ørliten kritisk merknad som kanskje, kanskje ikkje utartar til handgemeng på offentleg stad! Dei hadde ikkje kjent igjen den rette nasjonale spiriten om han så hadde kome og røska dei etter undikken. Det hadde han på sett og vis fått bevis for no. Nippesnutar, kappevendarar, sabotørar, marknadens gjøkalvar!"»