Egne barn
Det er juni, og Anja og kjæresten Pål er på vei til torpet i Sverige som Anja fremdeles eier sammen med eksmannen Ivar. Det skal være dugnadshelg, kledningen skal vaskes og males. Ivar og samboeren Solveig er med, og alle barna er der.
Da Lotte fikk høre om fellesdugnad på torpet, sa hun:
«Jeg fatter ikke hvorfor dere skal komme da, jeg fatter ikke hvorfor du og pappa skal late som at dere er venner.» Vi spiste middag, hun stakk gaffelen i en kjøttbolle, hun er fjorten.
«Dere hater jo hverandre, kan dere ikke bare fortsette med det?»
Jeg ble helt på gråten av en sånn beskyldning, jeg klarte nesten ikke snakke.
«Det gjør vi vel ikke», sa jeg. «Det har vi aldri gjort.»
Egne barn handler om ambisjoner og skuffelser, om pretensjoner og avsløringer. Om vår jakt på tilhørighet og mening, på beruselse og overskridelse. Om barna og makten man har og ikke har over dem, ansvaret og lengselen etter frihet. Og om gleden og kjærligheten som dukker opp glimtvis, nærmest ved en tilfeldighet.
«I sin beste, modigste og tristeste bok til nå er Trude Marstein på vei mot et eget nivå i norsk samtidslitteratur.»
«Nådelaust og suverent familiedrama. [...] Lesaren sit som på nåler når Trude Marstein samlar den moderne familien til dugnad på torpet.»
«Trude Marsteins kloke, aldri hvilende, blikk viser fram det motsetningsfylte i våre kjærlighetsforhold. Også i kjærligheten til våre barn.»
«Hyttehelgen fra helvete»
«Trude Marstein er en mester i å skape romankarakterer som er lett usympatiske. Tittelen på hennes nye roman, «Egne barn», skaper straks forventninger om intrigeklisjéen «mine barn/andres unger». Marsteins evne til å fange moderne menneskers livsstilsproblemer - i dette tilfellet bonusbarn og bonusforeldre - har stor grad av gjenkjennelighet.»
«Hvordan gripe hvem en er når nøkkelen til forståelse er noe så flyktig som ens eget begjær? Marstein skildrer samfunnsmessige forandringer innenfra, som individers historier, gjennom sterke, sårbare serie-monogame heterofile fortellere. De er ikke i nærheten av å ha overblikk over egne eller andres liv. Likevel forteller de. Resultatet er romaner med høyt litterært nivå, fulle av trivielle detaljer om norsk hverdagsliv – og innsikt i sosiale relasjoner.»
«Marsteins roman byr på et imponerende bredt register av følelser som kan vekkes til live innad i en familie ...»
«For meg farges denne livshistorien av en melankoli som Trude Marstein bedre enn de fleste lykkes å skildre. Tanker, refleksjoner og replikker så uanstrengt at det oppleves som om det ikke er papir imellom. Med « Egne barn» melder Trude Marstein seg som sterk kandidat til årets bokhandlerpris.»
«Marsteins fokus på familieliv virker ikke navlebeskuende. Snarere har hun et meget godt, og kynisk, blikk for hvordan vi investerer mange følelser og forventninger i hvordan det skal være, og i liten grad ser hvor styrt av egoistiske motiver våre visjoner om den lykkelige kjernefamilie er.»