Mens det ennå er for sent
Ta din seng og gå. Lukten av unge gutter om våren. Den kvinnen vil han gjerne være. Ikke stikk navnet ditt i mitt. Det finnes ingen frihet for en hardtarbeidende mann. Jeg pakker ut mitt bibliotek. Alt du mister skal du få dobbelt tilbake. Tett på livet er døden. Alle hunder har sine dager. Augustin og pærene. Du skulle gjerne hatt to navn. Det gjør ondt å sitte i et tog. Det er alltid nå. Et uhyre med sin familie. En hjemløs millionær. Mannen med hunden. Sove alene. Professor Janei. Det er byer. Flora. Florist. Florere. Nomine. Nomen. Nomenklatur. Visse navn. Lesekunsten. Gleden ved penger. Sovekunsten. Navnet hans var Karoline. På veien. NORD. Karels kulepenn er full av blekk.
«Tomas Espedals nye bok har århundrets beste tittel! Dessuten er denne samlingen med fortellinger, eller hva man nå skal kalle det, et meget velskrevet tekstnett fra en kulepenn med en vulkan i. Så skynd deg å les – Mens det ennå er for sent.»
«Få norske forfattere kan utradere distansen mellom tekst og leser som Espedal, noe som gir han en spesiell evne til både å idyllisere og forskrekke. Og sjelden har jeg sett Espedal-pendelen utfolde seg i så store svingninger som her. … Espedal er igjen en urokkelig forsvarer for den litterære virketrangen, et forsvar han fremfører med en overbevisende og varemerket patos: "I mørket kommer ordene og setningene av seg selv, de kjeder seg sammen og vokser som noe organisk, nærmest en sopp, den lyser så vidt opp blant flere i denne fuktige grotten av ord: Å skrive er alltid en forsinkelse av noe virkelig". Når man snakker om Espedals romantikk, kan det fort fremstå som om tekstene er ulidelig selvopptatte. Men få forfattere utviser en like stor nysgjerrighet som ham, med et umettelig behov for å nå inn til tingenes innerste. Hvorvidt det skjer med en bok på sengekanten eller på vandring gjennom Europa er likegyldig, det sentrale er å "lære seg å se". … Flere av de mer fabulerende tekstene som bryter virkelighetens slør, har også noe labyrintisk ved seg, og det er neppe uten grunn at Jorge Luis Borges dukker opp ved jevne mellomrom. Tekster om etter- og drømmelivet beviser at Espedal kan så mye mer enn soveromslesning og kjærlighetslengsel. Disse er ikke bare "friske", de regelrett syder av litterær trang til å tenke annerledes, hvor den lyriske stemmen som smugles inn i Espedals prosastil, har funnet et nytt hjem.»
«En fascinerende samling tekster der de tusen blomster får blomstre. … Boken er et originalt motangrep på kulturell forflatning og litterær ensretting, og vender seg utover mot verden på en måte som gir plass til villnis, ugress, og menneskelige utskudd.»
«… en sterk og engasjerende samling, som både berører og utfordrer leseren.»
«Tomas Espedal rister liv i novellesjangeren og leseren med sin nye bok … Sjelden føles ei bok så mye som en tikkende bombe … Sjangerbetegnelsen aleine gjør utgivelsen til en begivenhet; dette er første gang den garva roman- og essayforfatteren begir seg ut på å skrive noveller. … Mens det ennå er for sent fosskoker med kreativ kraft og føles på ingen måte ut som en avslutning for Espedals forfatterskap. Snarere føles dette ut som ei ny åpning, ikke bare for ham, men i den norske novelletradisjonen som sådan. … Samtidig som Espedal bygger opp formen, bryter han den imidlertid ned, og i sprekkene skaper han forbindelser mellom alt og alle.»
«Mesterlig … Espedal har skrevet en perle av en bok om våre dystre tider.»
«… inneholder så mye snadder at jeg tar meg selv i å lese hele strekk høyt for hun jeg er gift med. … Les Tomas Espedal mens det ennå er for sent!»
«Tomas Espedal legger selvbiografiske skrivemåter bak seg, til fordel for mer radikal samfunnskritikk. … I boka slipper et mylder av stemmer til. Uten å oppgi selvbiografiske skriveformer helt, beveger den seg inn i akutte, politiske temaer. … Espedal har avgjort skrevet et av de bedre forsøkene i novelleform i nyere norsk litteratur.»
«93 enestående noveller uten kronologi, men som ber inn leseren på store opplevelser. … Språket hos Espedal er unikt på mange vis; rytmisk og klangfullt, det dufter av jord og blomster. Han gjengir former og farger med nøyaktighet og originalitet. Verden omkring oss og livet i all dens enkle mangfoldighet, er fylt av kontraster i kjærlighet og død. Den lengste novellen, "Nord" skrevet i diktform, er lysende vakker …»