Tidvis glemmer jeg at jeg er funksjonshemmet.
Jeg kan hvile i et jeg, i en kropp, som bare er meg.
Men verden glemmer aldri.
Den bare venter på en god anledning til å gi meg en påminnelse.

Hvis jeg faller er en utforskning av den særlige sårbarheten som følger med kronisk sykdom og funksjonshemning. I denne beretningen undersøker Jan Grue, med fundament i eget liv og egne erfaringer, hvordan samfunnet møter denne sårbarheten med et krav om usynlig arbeid – om at den som har kroppslige utfordringer må anstrenge seg desto hardere, må jobbe desto mer, for å bli godtatt som et fullverdig menneske.

Anmelderne mener:

«Selv om boken teller knappe 200 sider er nesten alle setninger mettet med en type klokhet, sårbarhet og språklig finesse som gjør at den tar lang tid å komme gjennom. Ofte fordrer setningene at man stopper opp og dveler ved hva det var man nettopp leste.
Hvis jeg faller er en slik bok man blir klokere av å lese; en slik bok som gjør at en sitter igjen med stor takknemlighet for at forfatteren orket.»
Oda Faremo Lindholm, VG

«Når Jan Grue undersøker begrepet "funksjonshemmet", skriver om sårbare kropper og usynlig arbeid, byr han samtidig på en skjellsettende diagnose av samtiden. … Det er en intellektuell og litterær prestasjon å formidle språkets dobbelthet på et så tilgjengelig vis som Grue gjør her. Pennen hans gnistrer i det ambivalente rommet, skaper slitesterk koronalitteratur og gir en rammende samfunnskritikk. Grues tekster viser hvilken verdi det har når fremragende akademikere trer ut av de smale tidsskriftene og inn i en prosa for allmennheten, men uten å dumme ned det de skriver om.»
Anna Serafima S. Kvam, Stavanger Aftenblad

«Jan Grue åpner for uunnværlige samtaler om sårbarhet, samfunn og funksjonshemning. […] Vektingen av det usynlige arbeidet setter Hvis jeg faller inn i andre sammenhenger enn Grues tidligere memoarer; mens jeg leser den tenker jeg for eksempel på danske Olga Ravns mødreraseri i romanen Mit arbejde (2020) eller kjønnsforståelsene i diktsamlingen Homie (2020) av amerikanske Danez Smith. Slike koblinger til rasisme og kjønnspolitikk gjør også Grue selv. Et av kjernebegrepene i Hvis jeg faller er "familielikhet", et begrep for ulike ting som dekkes av samme begrep. En slik slektskaps-definisjon åpner for nok forskjellighet til at Grue kan slutte seg til den, og han ser etter hvert at sårbarhetens fellesskap tilbyr et ståsted som faktisk gir fast grunn. Selv har jeg iblant tenkt at jeg selv ikke hadde tålt det, at jeg ikke kunne ha vært i verden på den måten, selv om jeg vet hvilken hån det er mot de som faktisk er rullestolbrukere. Og selv om jeg skammer meg over denne tanketurismen, tilhører svakhetsforakten som kommer til uttrykk i slike grøss, ikke bare meg og mitt tvilsomme kontrollbehov. Man kan blant annet tilskrive den kapitalismens produksjonskrav eller pietismens arbeidsmoral, finne den i en rekke små ideer jeg en gang er blitt smittet med. Og som også Grue, som de fleste av oss, har i seg, slik han innrømmer når han skriver at det fortsatt finnes "en motstand i meg, som så åpenbart er svak, mot å vise frem svakheten". At akkurat denne samtalen åpnes opp i Hvis jeg faller, gjør boken uunnværlig. For er ikke det usynlige arbeidet så mange utfører, også beslektet med den (ofte) usynlige motviljen mange bærer i seg, forakten for alt som liksom er svakt? "Jeg vil ha en annen verden", skriver Grue også, et sted i Jeg lever et liv som ligner deres: "Jeg vil at den skal være åpnere, friere." Arbeidet han utfører i Hvis jeg faller, tar oss faktisk i den retningen, og fortjener full synlighet.»
Carina E. Beddari, Klassekampen

«Skjærer i hjertet. […] Sterk selvbiografisk prosa om sårbarhet. […] Hvis jeg faller er bevisstgjørende og interessant lesning. Og, som alltid hos Grue, spekket med fine formuleringer.»
Maya Troberg Djuve, Dagbladet

«Råsterkt om sårbarhet. […] Grue fremstår som en usedvanlig klok forfatter, og jeg plukker med meg livsvisdom fra sidene […] Grue har utgitt nok en varm, innsiktsfull og bevegende bok. Denne bør også få en god internasjonal mottagelse. Og enda bedre: Den kan være med på å skape reell endring i hvordan vi som samfunn behandler de med funksjonsnedsettelse.»
Erle Marie Sørheim, Aftenposten

«Jan Grue viser med sin nyeste bok at det er mulig å følge opp en suksess - med et stykke litteratur som er likestilt i kvalitet og refleksjonsnivå. Med høstens bok fortsetter han å pirke i vår frykt og våre fordommer. Fortsetter å vise oss sin sårbarhet og maktesløshet, men også sin styrke og humor og sine omfattende kunnskaper.»
Turid Larsen, Dagsavisen

«… Grues samfunnsanalyse og blikk på den sårbarheta som er hans, men også andres, er en klok og skarp memoar vi bør ta til oss.»
Ulla Svalheim, Vårt Land

«Hvis jeg faller har den samme sterkt personlige stemmen som boken fra 2018. Det er et klart, nært språk som både er litterært og analytisk […] Jan Grue lar oss se vårt eget samfunn, våre egne måter å ordne ting på, med nye øyne … Det er derfor Grues tekst er så viktig: Den gjør oss ikke bare kjent med én egenartet kroppslig erfaring, men lar denne være et sammenligningsgrunnlag som gjør det mulig å se mange andre, forskjellige erfaringer.»
Live Lundh, Morgenbladet

«Noen ganger får vi de bøkene vi som samfunn fortjener å lese, men da er det ikke fordi vi har gjort oss fortjent til dem. Slik er det med ekteparet Jackson-Grue, som med sine nye bøker gir det tilsynelatende vellykkede velferds-Norge et berettiget spark bak. Det er ingen liten bragd i et land der det er typisk norsk å være god, og arbeidslinja har bred støtte på Stortinget. […] Grue skriver skarpt om forventningene majoritetssamfunnet har til mennesker med sykdommer, skader eller funksjonsnedsettelser. Aller helst skal de overvinne sine utfordringer og komme sterkere ut på den andre siden: "Det er å vise at alt er mulig dersom viljen er sterk. Det er å vise at inkludering ikke skal koste samfunnet noe." Slik vil vi ha det, vi som kan gå, løpe, se og høre, vi som svinser opp trapper og, som Grue skriver, "tar bussen", vi som aldri trenger å være redde for at blæra skal svikte eller stomiposen lage lyd, vi som aldri har måttet krype for byråkratiet. […] I Hvis jeg faller handler hans frigjøringsprosjekt ikke utelukkende om funksjonshemning eller rullestolbruk – Grue forsøker å favne om alle kropper som ikke når opp til storsamfunnets krav om produktivitet eller normalitet. Han skriver om kona Idas klassebakgrunn, kameraten Halvors utydelige uttale, og søskenbarnet Laras kjønnsidentitet og hudfarge – alt dette sårbarheter Grue selv aldri har følt på kroppen. For ham handler det om familielikhet slik Wittgenstein beskrev det, som noe "som ikke skiller skarpt mellom kategorier med klare kjennetegn, hverken positive eller negative". Om vi tør å stoppe opp og kjenne etter, mener Grue, vil vi kanskje oppdage at alt som ikke følger normen har noe til felles. Den sterkeste familielikheten "er, kan hende, sårbarheten".»
Johanne Elster Hanson, Vagant

«Hvis jeg faller kan leses, bør leses, av alle som har vært, er eller vil havne i en omsorgsrolle, hvilket i praksis betyr oss alle. Den kan leses av alle som kjenner seg igjen i Grues presise formulering av hva omsorg er: "Stedet der arbeid møter kjærlighet".»
Morten Ståle Nilsen, Bok365

Biografier og memoarer