Gyldendals historie

Gyldendals moderne historie begynner 1. januar 1925 med etableringen av Gyldendal Norsk Forlag AS. Det nyetablerte forlaget var basert på kjøpet av det norske kontoret til det danske forlagshuset Gyldendalske Boghandel.

Med dette fulgte forlagsrettighetene til de norske dikterne som under «det moderne gjennombruddet» i nordisk litteratur på 1870- og 1880-tallet ble utgitt på det danske Gyldendal. Blant dem ruvet «de fire store» – Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Alexander Kielland og Jonas Lie. Dessuten forfattere som Amalie Skram, Sigbjørn Obstfelder og Ivar Aasen.

I arbeidet med å reise aksjekapital til det som i offentligheten i 1924 ble omtalt som "hjemkjøpet", spilte forfatterne Knut Hamsun og Johan Bojer avgjørende roller. Nobelprisvinneren Knut Hamsun ble det norske Gyldendals første hovedaksjonær. I tiårene som fulgte, ble virksomheten sterkt utvidet til å omfatte alle deler av bokforleggeriet, samt utgivelse av blader og bokbinderi. Disse to siste virksomhetene ble senere solgt og avviklet.

Gyldendalhuset ligger på Sehesteds plass i Oslo, vis à vis Det norske Teatret, den lille plassen med fontenen mellom Kristian IVs gate og Kristian Augusts gate.

Gyldendal opprettet kontorer i Universitetsgaten 16 i 1912, kjøpte Sehesteds gate 4 i 1969 og flyttet hovedinngangen til Sehesteds plass i 1983. I 2005 startet arbeidene med å rive hele bygningsmassen mellom Universitetsgaten og Sehesteds plass, og det nye huset, tegnet av Sverre Fehn, sto ferdig i november 2007.

Den store Ibsenhallen er det sentrale rommet i Gyldendalhuset. Det skulpturelle overlyset siver inn i bygget i forskjellige vinkler gjennom de skråstilte takpyramidene. Rundt på alle sider ligger åpne galleri fra kontorarealene ut mot det store rommet. Runde søyler bærer kontorfløyene og løfter de skrå dekkekonstruksjonene ut mot lyset. På toppen bærer søylene takkonstruksjonen, formet av 18 pyramider i varierende størrelse og skiftende retninger, i en ribbekonstruksjon av lys betong. Midt i rommet står Danskehuset som et symbol på kontinuiteten mellom tradisjon og modernitet.

Materialbruken i huset domineres av lys, eksponert betong, teglstein, eik og glass. Hovedkonstruksjonen er av plasstøpt betong, hvit Aalborg-sement med lokalt tilslag. At betongen er eksponert betyr at den verken er pusset eller malt etter at forskalingen er fjernet. I stedet består dekorasjonene av staghull og støpeskjøter som står igjen som spor av arbeidet som er gjort - såkalt "ærlig" materialbruk, som var typisk for brutalismen, en retning i modernistisk arkitektur som Fehn er en av representantene for.

Sverre Fehn (1924-2009) var Norges fremste arkitekt og den første nordiske mottaker av Pritzker-prisen (1997). Hans gjennombrudd var utstillingspaviljonger i Brussel og Venezia, og sentrale norske prosjekter er Storhamarlåven, Bremuseet, Ivar Aasen-tunet, Villa Schreiner og Villa Busk. Som professor ved Arkitekthøgskolen i Oslo i 24 år preget han en hel generasjon norske arkitekter. Han avsluttet sitt virke med to prosjekter i Oslo, Arkitekturmuseet og Gyldendalhuset, som begge er i ferd med å bli en del av den norske arkitekturkanon.

Ønsker du å besøke oss?

Besøksinformasjon