Kristina Ohlsson
Kristina Ohlsson er utdannet statsviter og med bakgrunn som analytiker i Säpo, og arbeid med terrortrusler i Europa for OSSE (Organisasjon for sikkerhet og samarbeid i Europa), har Ohlsson mer kjennskap til verdenspolitikken enn de fleste av oss. Likevel ble en ni til firejobb for kjedelig for henne. Forfatterlivet fristet mer, og siden 2012 har hun vært forfatter på heltid. Kristina Ohlsson er født i 1979, kommer opprinnelig fra Kristianstad, men har nå bodd i Stockholm i mange år.
Bøkene hennes er utgitt i mer enn 34 land og er solgt i 6 millioner eksemplarer.
«Kristina Ohlsson har klart å gjøre det mange har forsøkt før henne: ta svensk krim til nye og uventede høyder.» – Arne Dahl
Ohlsson debuterte i 2009 med Askepott og er på kort tid blitt en av de mest suksessrike krimforfatterne i Sverige. De fleste kjenner henne for bøkene om politietterforskerne Alex Recht og Fredrika Bergman og serien om advokaten Martin Benner – Lotus blues, Mios blues og Henrys hemmelighet.
Stormvakt er den første boken i denne nye serien som er lagt til Sveriges vestkyst. Etterfølges av Isbryter og Skoddehav.
«Hovenäset i Bohuslän er en av mine absolutte favorittsteder i verden. Å skrive en serie som utspiller seg her, er en drøm jeg har hatt lenge. Jeg tilbrakte deler av sommerferien der da jeg var barn, og har begynt å komme tilbake dit nå som voksen. Det har vært morsomt og inspirerende.
Jeg pleier ikke å kunne forklare hvor ideene mine kommer fra. Plutselig er de bare der, i hjertet, i magen, i hodet, og vil ut. Men denne gangen vet jeg nøyaktig hvordan det begynte. Det begynte med stedet. Med eventyrlige Hovenäset.
Jeg var bare åtte år da farmor og farfar solgte sommerhuset sitt. Da var det ingen anledning for familien å reise dit mer. Men jeg sluttet aldri å lengte tilbake. Det er merkelig hvordan enkelte steder, som enkelte mennesker, kan sette seg fast i hjertet. Det var nesten som en forelskelse som ikke ville ta slutt. Jeg må reise dit, tenkte jeg, tilbake til Hovenäset. Og så gjorde jeg det i sommeren som var. Jeg var ganske nervøs, kanskje var minnene bedre enn virkeligheten?
Men det var de ikke. Det var vidunderlig å returnere dit. Vakkert og stille. Her hørere jeg hjemme, tenkte jeg. I det karrige landskapet, den harde vinden og det salte havet.
Og med det kom fortellerlysten.»
