Emil Boyson

Med sin rike billedfantasi og sin lavmælte inderlighet representerer hans poesi et viktig bindeledd mellom det sene 1800-talls symbolisme og de symbolistiske tendensene i den norske etterkrigsmodernismen. Hans prosa er preget av originale formeksperimenter og psykologisk skarpsinn.

Boyson debuterte med den lyriske fortellingen Sommertørst (1927), som med sin karakteristiske blanding av sansning og refleksjon, ironi og følsomhet, barokk humor og dunkel åndfullhet foregriper den tvetydige livsfølelsen og den sammensatte forfatterholdningen i hans senere forfatterskap. Sansen for det irrasjonelle og bisarre kommer til syne allerede her, likeledes opptattheten av det indre liv på bekostning av de ytre begivenheter.

Kunstnerisk sikrere og langt mer raffinert komponert er de to prosaverkene Yngre herre på besøk (1936) og Vandring mot havet (1937) som både i kraft av sin innadvendte livsholdning og sin eksperimentelle form skiller seg kraftig ut fra den øvrige mellomkrigstidsprosa. Hovedtemaer er personlighetsspaltning og identitetsoppløsning, noe som på elegant vis speiles i den gjennomførte bruken av indre monolog.

1932 fikk Boyson trykt Skumring mellem Søiler – Fragmenter av en diktsyklus, men som hans rette lyrikkdebut regnes Varsler og møter (1934). De fleste av diktene i denne og i Tegn og tydning (1935) er blitt til etter 1925, og verseformen er i hovedsak mer tradisjonell enn i de til da utrykte diktene fra årene 1920–24. I den tredje samlingen, Gjemt i mørket (1939), er også dikt fra perioden før 1925 representert.

Fra første stund fremstår Boyson som en eksklusiv lyriker som gir uttrykk for elementære menneskelige følelser i et nyanserikt billedspråk og med en sterkt utviklet rytmesans. En på samme tid lavmælt inderlighet og intens opplevelse av fylde og mening preger hans erotiske dikt, som omfatter noen av høydepunktene i norsk kjærlighetslyrikk. Forfatterskapet rommer både ekspressiv poesi og refleksjonslyrikk, gjerne forent i samme dikt. Undring over tilværelsens mysterier veksler med uttrykk for glede og gjenkjennelse i møte med omgivelser og natur. Tid og erindring, forberedelse og forventning, er nøkkelord til forståelsen av det poetiske univers, som også er gjennomsyret av en skjønnhetslengsel og en higen etter en dypere mening med tilværelsen. Sett i sin helhet er produksjonen spent opp mellom et melankolsk minne om det som var, og en higen etter det som vil komme. En sterk tro på poesien som erkjennelsesform og skjønnhetsåpenbaring preger i tillegg hans diktning.

Boyson fastholder også sine lyriske prinsipper etter krigen og lar seg i liten grad prege av de holdninger og stiltrekk vi forbinder med Paal Brekke og andre etterkrigsmodernister. Opp mot deres splintrede virkelighetsbilde og kaotiske billedspråk setter han en søken etter sammenheng og harmoni. Men flere dikt i Sjelen og Udyret (1946) vitner om at den innadvendte Boyson var dypt berørt av krigens redsler, men også i sine okkupasjonsdikt er han mer opptatt av Hin Enkeltes angst, smerte og ensomhet enn av okkupasjonen som et kollektivt anliggende. På typisk vis allmenngjør han krigen uten at harmen over den blir mindre av den grunn. Samlingen rommer også en rekke satiriske notater fra 1938, der Boyson oppløser syntaksen og leker med ordene på en måte som foregriper senere tiders lyrikk. Mest slående er imidlertid kontinuiteten, i stil, tematikk og holdning, og det gjelder i enda høyere grad for Gjenkjennelse (1957), hans siste samling, der mange av hans aller eldste dikt er inntatt, men som også rommer noen av hans aller ypperste dikt, som Vindu i Februar og Danseuse classique.

1959 utkom Utvalgte dikt (nyutg. 1997) og i 1974 70 dikt, red. av Asbj. Aarnes i samråd med forfatteren. Aarnes og Boyson var også medredaktører av antologiene Norsk poesi fra Henrik Wergeland til Nordahl Grieg (1961) og Fransk poesi. Fra Rolandssangen til våre dager (1963, utv. utg. 1970). Boyson gjorde seg dessuten bemerket som gjendikter av utenlandsk lyrikk, fremfor alt fransk, engelsk og tysk. Flere av gjendiktningene er inntatt i hans egne samlinger. I tillegg har han gitt ut Europeisk poesi i norsk gjendiktning (1965). Boyson har mottatt en rekke priser, bl.a. Doblougprisen (1956), Kritikerlagets årspris (1957), Gyldendals jubileumsstipend (1958). Fra 1958 fikk han Statens kunstnerlønn.

Denne teksten er en forkortet utgave av Øystein Rottems artikkel om Emil Boyson i Norsk biografisk leksikon. Les hele artikkelen her: https://nbl.snl.no/Emil_Boyson.

Verker

Åpning mot regnbuen (under pseudonymet Karl Snemo), 1920
Sommertørst, 1927
Skumring mellem Søiler – Fragmenter av en diktsyklus, 1932
Varsler og møter, 1934
Tegn og tydning, 1935
Yngre herre på besøk, 1936
Vandring mot havet, 1937
Gjemt i mørket, 1939
Sjelen og Udyret, 1946
Gjenkjennelse, 1957
Utvalgte dikt, 1959 (nyutg. 1997)
E. B. 70 dikt, red. av Asbj. Aarnes, 1974
Før sporene slettes, 1981
Norsk poesi fra Henrik Wergeland til Nordahl Grieg (sm.m. A. Aarnes), 1961
Fransk poesi. Fra Rolandssangen til våre dager (sm.m. A. Aarnes), 1963
Europeisk poesi i norsk gjendiktning, 1965