Hvordan møte barseltårer, nedstemthet og fødselsdepresjon?
Fordi det er skambelagt å streve i denne perioden, skjuler mange kvinner hvor vanskelig de egentlig har det. Det kan derfor være utfordrende både for helsepersonell og kvinnens familie å se hvem som sliter psykisk etter fødselen (Eberhard-Gran mfl., 2014).
Det har lenge vært diskutert om norske kvinner skal rutinemessig screenes for depresjon og angst. I noen kommuner eller bydeler gjøres dette for alle, noen steder gjøres det på indikasjon, mens andre ikke gjør det i det hele tatt.
I retningslinjene for helsestasjonstjenesten er det en sterk anbefaling om at foreldre bør få spørsmål om egen psykisk helse og trivsel etter fødsel (Helsedirektoratet, 2017), og i retningslinjer for svangerskapsoppfølgingen (Helsedirektoratet, 2018) bemerkes det at: «Gravide bør få spørsmål om de nå eller tidligere har opplevd nedstemthet, depresjon eller andre psykiske helseproblemer. Helsepersonell kan konsultere psykisk helsetjeneste i kommunen eller henvise videre ved behov.» Videre står det: «Jordmor og/eller fastlege bør identifisere gravide med risiko for angst, depresjon og psykiske helseproblemer. Gravide som har eller har hatt alvorlige psykiske lidelser, bør vurderes av allmennlege og som eventuelt konsulterer psykisk helsetjeneste i kommunen eller henviser til spesialisthelsetjenesten.»
Det at kvinner spørres om dette rutinemessig innebærer en trygghet for det ufødte og nyfødte barnet og foreldrene. Rutinemessige spørsmål er også viktig for å normalisere og synliggjøre at det å streve er vanlig, og gjennom det også ta bort noe av skammen.
«The Whooley Questions»
En annen måte å avdekke depresjon på, som blant annet benyttes i Storbritannia, er «The Whooley Questions», som består av følgende to spørsmål:
I løpet av den siste måneden, har du ofte vært plaget av nedstemthet, depresjon eller en følelse av håpløshet?
Ja _____ Nei ____
I løpet av den siste måneden, har du ofte vært plaget av lite interesse eller glede i å gjøre ting?
Edinburgh-metoden
Gjennom de siste 20 årene har jordmødre og helsesykepleiere i Norge fått opplæring i Edinburgh-metoden. Det innebærer opplæring i screeninginstrumentet Edinburgh Postnatal Depression Scale (EPDS), og hvordan man skal snakke med mødre som strever. Retningslinjene for helsestasjonstjenesten (Helsedirektoratet, 2017) anbefaler som nevnt at foreldre skal få spørsmål om psykisk helse og trivsel etter fødsel, og dessuten at dette skal tematiseres i hver konsultasjon på helsestasjonen. Videre at helsesykepleier skal ha spesielt fokus på å se etter tegn på om mor eller far kan ha barseldepresjon, i de faste møtepunktene i barselperioden: hjemmebesøk 7–10 dager etter fødsel, 4-ukerskontroll og 6-ukerskontroll.
EPDS er et skjema med ti spørsmål kvinnen (og partneren) skal svare på, som reflekterer hvordan de har hatt det med seg selv i løpet av siste uke. Avhengig av svarene på skjemaet får man en skåre, som indikerer graden av strev. Skjemaet skal brukes som et utgangspunkt for en samtale, og det er hva som kommer frem i samtalen som er viktig, ikke skåren i seg selv. EPDS er oversatt til over 60 språk, og brukes over hele verden (Cox mfl., 1987). Det kan også brukes i flerkulturelle miljøer i Norge. For å bruke skjemaet i andre kulturer må man være klar over at psykiske vansker kan opptre ulikt i ulike kulturer, og at for noen kan det å søke hjelp utenfor familien være skambelagt. For mer konkret informasjon om hvordan benytte skjemaet, både i norsk og annen kultur, kan man lese artikkelen «Nedstemthet og depresjon i forbindelse med fødsel» (Eberhard-Gran & Slinning, 2007) og boken Edinburgh-metoden (Olavesen mfl., 2017).
Dersom kvinnen svarer ja på ett eller begge spørsmål, blir hun også spurt om hun vil ha hjelp med dette (Howard mfl., 2018). I det norske fagmiljøet har EPDS vært mest brukt frem til nå, men man utreder i disse dager om «The Whooley Questions» kan fungere like godt, og man tester ut en norsk oversettelse.
Igjen er det viktig å påpeke at det er samtalen rundt spørsmålene som avgjør om kvinnen er deprimert, og hvilke tiltak som skal settes inn. For noen kvinner er det nok med «den gode samtalen» der hun blir møtt med empati, aksept og forståelse, kombinert med konkret informasjon. For alle kvinner som strever vil avlastning og nok søvn være helt nødvendig. Mange kvinner kjenner på frykt for å være alene med babyen, og da er det viktig å tilrettelegge for at noen kan være sammen med henne. En mulighet er å sykemelde mor, slik at far kan overta permisjonen.
Noen kvinner har behov for ytterligere oppfølging, da må man i samråd med lege finne aktuelle løsninger. Hvilke tilbud som er tilgjengelig avhenger av hvor i landet man bor. Noen helsestasjoner har psykologer tilsatt. Det kan også være nødvendig å henvise til spesialisttjenesten, DPS, eller sped- og småbarnsteamene på BUP.
Noen kvinner har god nytte av medisiner. Det er viktig at avgjørelser om medisinering tas av lege med god nok kunnskap om dette, med tanke på det ufødte og nyfødte barnet. For kvinner i denne fasen av livet er det avgjørende at eventuell medisinering følges opp med samtaler, der mors egen fungering, men også samspillet med barnet og far, er tema.
En depresjon kan bli så alvorlig at mor må legges inn på psykiatrisk avdeling, enten for å forhindre at hun tar livet av seg, eller fordi hun er psykotisk. For kvinner med alvorlig psykisk lidelse vil svangerskap og barseltid være ekstremt utfordrende. Kvinner som er bipolare, må få tett oppfølging, og det er også slik at en bipolar lidelse kan opptre første gang i forbindelse med fødsel. Dette vil beskrives nærmere i kapitlet om alvorlig psykisk lidelse.
Utdraget er hentet fra kapittelet "Baby blues, nedstemthet og depresjon i perinatalperioden" fra boken Psykisk helse i svangerskap og barseltid av Gro Vatne Brean.
Les mer om boken