Hvordan kan psykologer best mulig følge opp pasienter over video og telefon?

Under covid-19-pandemien har bruk av telefon, video og digitale kommunikasjonsverktøy eksplodert i kontakt mellom terapeuter og pasienter. I forordet til boken Trygge digitale terapeuter skriver forfatter Kaja Asbjørnsen Betin at hennes inntrykk er at mange terapeuter planlegger å fortsette å tilby digital psykoterapi også etter at smitteverntiltakene opphører. Hun er psykolog, jobber som leder for e-helseteamet ved Lovisenberg sykehus og i privat praksis. I tillegg er hun leder for Psykologenes Forening for Digital helse. Som en konsekvens av utbredt bruk av digitale kommunikasjonsverktøy mener hun det vil være et behov for at terapeuter tilegner seg kunnskap om hvordan de kan legge til rette for gode psykoterapeutiske prosesser gjennom digitale kanaler.

Med denne boken vil hun hjelpe terapeuter som ønsker å ta i bruk de digitale verktøyene og besvare de vanligste spørsmålene terapeutene har. Hun har valgt å fokusere på de tre mest utbredte formene for digital psykoterapi i dag: videoterapi, telefonterapi og veiledet internettbehandling. Nedenfor kan du lese hva hun ønsker at du skal vite om boken og hvorfor hun mener det er et behov for den, og lese et lett redigert utdrag fra bokens introduksjon.  

Hvorfor er denne boken viktig?

- Denne boken er viktig fordi det alltid vil eksistere et behov i befolkningen for å kunne motta psykoterapi på avstand, for eksempel dersom pasienten bor langt unna behandlingsstedet, ikke ønsker å møte opp på et behandlerkontor eller reiser bort for en lengre periode. Avstandsoppfølging har særegne kvaliteter som terapeuter bør være klar over og sette seg inn i, slik at de i slike situasjoner kan gi like god hjelp som ellers. I tillegg kan digitale ressurser benyttes som et tilleggselement i samtaleterapi, for å bedre effekten av terapiforløpet, noe denne boken også belyser.

Hvem bør lese boken?

- Boken retter seg mot psykoterapeuter av alle slag, for eksempel psykologer og psykiatere, men også andre med psykoterapiutdanning. Personer som tilbyr annen type oppfølging på avstand, blant annet veiledning, rådgiving og så videre, kan også ha nytte av å lese boken.

Hva er de viktigste tingene man kan ta med seg videre fra å lese denne boken?

- Forhåpentligvis gjør boken terapeuten klar over hvilke hensyn han eller hun bør ta under oppstart og gjennomføring av et digitalt behandlingstilbud, slik at terapeuter, særlig de som er nye i formatet, føler seg trygge på å gå i gang og på at de kan gi like god terapi som ellers. 

Nedenfor er et lett redigert utdrag fra bokens introduksjon.

Bruk av teknologi innen psykisk helsearbeid har kommet for å bli

Selv om det er først nå at det psykoterapeutiske samfunnet som helhet har fått øynene opp for å gi og motta psykoterapi digitalt, har muligheten eksistert lenge. Den har bare i liten grad vært tatt i bruk. For eksempel har det vært mulig å motta veiledet internettbehandling gjennom det offentlige helsevesenet i Sverige helt siden 2001 og i Norge siden 2013. Videoterapi ble tatt i bruk allerede så tidlig som i 1959, i Nebraska i USA. Mange terapeuter har nølt med å våge seg ut i det nettbaserte terapilandskapet, blant annet grunnet frykt for forringelse av behandlingens kvalitet og for trusler mot personvernet. Mange har nok også opplevd at de ikke har hatt rom i en travel arbeidshverdag til å sette seg godt nok inn i et format som er annerledes enn det de er vant til å bruke. Terapeutenes rammer endret seg imidlertid kolossalt da pandemien inntraff og det i en lengre periode ikke var mulig å møte pasienter fysisk på samme måte som før. Plutselig gikk helseteknologi fra å være noe som for mange var ukjent og litt utrygt, til å bli en nødvendighet. Mange terapeuter tenkte nok i de første dagene etter 12. mars 2020 at dette var noe de skulle benytte seg av i en overgangsperiode, inntil hverdagen ble mer normal igjen. En del tenker nok fortsatt slik, men mange sier også at de gjennom å ha blitt tvunget til å «hoppe i det» har oppdaget at denne måten å drive terapi på har sine fordeler. Digital psykoterapi er dessuten på god vei inn i det offentlige helsetilbudet, både i kommuner og på sykehus, gjennom behandlingstilbud som eMestring og Assistert selvhjelp. Bruk av teknologi innen psykisk helsearbeid har som internett kommet for å bli.

Hvorfor tilby digital terapi?

Hvorfor skal vi så omfavne teknologien som en aktør i psykoterapiens tjeneste? Vi vet jo at teknologi har mange skyggesider. Vi kjenner alle til hvordan polerte glansbilder i sosiale medier ødelegger unge menneskers selvfølelse, hvordan mørke internettsamfunn tillater destruktive krefter å få lov til å vokse uforstyrret, hvordan nettkriminalitet florerer og hatretorikken i kommentarfeltene like så. Mange husker kanskje også hva som skjedde da den kunstige intelligensen «Tay» fikk egen Twitter-konto og fritt spillerom: Etter kun ett døgn måtte Microsoft, som sto bak roboten, gripe inn, da Tay blant annet begynte å legge ut rasistiske og kvinnefiendtlige meldinger. Alle disse fenomenene er produkter av teknologi og spesielt av internett, og det stemmer at internett gjør det lettere for destruktive krefter å vokse. Samtidig byr internett på nye måter å kommunisere og nå frem på, noe som kan være helt avgjørende i mange sammenhenger. Eksemplene over demonstrerer også et annet sentralt poeng: Teknologien oppfører seg slik vi mennesker påvirker den til å oppføre seg. Det var meldinger fra mennesker som lærte Tay til å bli en misogyn rasist, roboten lærte nemlig av samtaler den observerte og deltok i. Slik teknologi er altså helt og holdent et produkt av oss, og det er derfor vi som må ta ansvar for å utvikle teknologi som bidrar og gjør nytte for seg. Styrker og svakheter ved å benytte internett og annen digital kommunikasjon i psykoterapi kommer til å belyses i dybden senere i boken, foreløpig begrenser jeg meg derfor til en innledende oppsummering av årsakene til hvorfor psykoterapeuter bør kunne tilby sine tjenester digitalt. 

Geografisk uavhengighet

For det første gjør det å tilby terapi digitalt både terapeut og pasient geografisk uavhengige. De som er bosatt i utkantstrøk med milevis til nærmeste sentrum, vet hvilken betydning geografisk uavhengighet kan ha. Dersom det tar en hel dag å dra frem og tilbake mellom eget hjem og terapeutens kontor, vil det si at pasienten må ta seg fri fra jobb eller utsette alle andre gjøremål denne dagen for å kunne gjennomføre en samtale som typisk varer i maksimalt 45–50 minutter. Det er også energikrevende å forflytte seg over såpass store avstander i løpet av en dag, og en slik reise fordrer dermed en energireserve mange pasienter ikke har. For noen kan reisen i seg selv være både ettertraktet og nødvendig, blant annet for å bryte en uheldig tendens til isolasjon og unngåelsesatferd, men ikke for alle. For mange vil det tvert imot være avgjørende å kunne snakke med terapeuten fra stedet der de selv oppholder seg. Vi vet også at spesialiserte tjenester som regel er lokalisert i større byområder. En pasient som har behov for en konkret terapeutisk tilnærming eller har ønske om en spesifikk terapeut, vil dermed lettere få tilgang til denne hjelpen dersom den tilbys digitalt.

Flere veier inn til terapi

Et annet argument er at vi allerede vet at mange med psykiske helseplager ikke mottar behandling innen helsevesenet (Torvik mfl., 2018). For noen av disse vil det kunne være lettere å oppsøke profesjonell hjelp dersom de slipper å møte opp på venterommet, ofte først hos fastlegen og deretter på et terapikontor. Noen trenger tryggheten det gir å være i sitt eget hjem for i det hele tatt å kunne påbegynne en slik prosess. Andre synes det er lettere å kommunisere i tekst enn i tale, og en del synes også at det er lettere å komme frem til presise beskrivelser av egne opplevelser dersom de får litt tid på å formulere disse. Ved kun å ha én innfartsvei inn til behandling, ekskluderer vi alle de som ikke passer inn i det eksisterende formatet. En vanlig innvending mot digital terapi er nettopp at formatet ikke passer for alle. Det er helt riktig, men det samme argumentet gjelder også for oppmøtebasert terapi. Flere pasienter har blant annet fortalt meg at de kan synes det er lettere å være åpne om skambelagte og sårbare temaer når de kan åpne seg utenfor det direkte møtet med terapeuten, for eksempel i et nettbasert program med mulighet for sikker tekstkommunikasjon. Å sitte ansikt til ansikt med et annet menneske kan vekke sterke følelser i oss, og mange ganger er dette nødvendig for at nyttige terapeutiske prosesser skal utfolde seg. Andre ganger kan terskelen for å dele av det sårbare bli for stor, med det resultat at pasienten tier om noe som han eller hun kunne hatt behov for å få hjelp med. Videre vet vi at det kan være utfordrende å huske alt som blir sagt i en terapisamtale. Dersom pasienten skal øve på noe bestemt mellom samtalene, vil det kunne være vanskelig å gjenkalle det pasienten trente på sammen med terapeuten i de 45 minuttene hun var på hans kontor for flere dager siden. Kontorformatet har med andre ord også sine begrensninger. 

Bannerfoto: Shutterstock/fizkes
Foto av forfatter: Marius Sørli Finnstun

Les mer om boken