Hvordan forstå ungdom som er usikker på egen kjønnsidentitet?

Ungdom kan i dag identifisere seg som gutt, jente, både gutt og jente, trans, ikke-binær eller bare som usikker eller kjønnsspørrende (questioning). Hvordan kan vi som profesjonelle hjelpere og foreldre forstå dette, og hvordan kan vi være til støtte og hjelp? Hvordan møter vi disse ungdommene på en god måte?

En innføringsbok for å hjelpe nybegynnere i et felt som er ukjent for mange

Noen ganger vet ungdommen selv allerede godt at han eller hun er gutt eller jente. Andre ganger kan det være mer komplisert, usikkert og uavklart. Hvordan kan vi da utforske dette sammen med ungdommen? Dette er noen av spørsmålene du vil få svar på i denne boken.

Boken er tiltenkt deg som jobber i kommune- og spesialisthelsetjenesten og som møter ungdom i arbeidshverdagen din, eller som har planer om å jobbe med dette. Det kan være du nettopp har møtt en ungdom som har sagt ett av følgende: «Jeg er trans» eller «jeg er født i feil kropp», eller «jeg er gutt» når alle hele tiden har trodd at han har vært jente, eller «jeg er jente» når alle hele tiden har trodd at hun har vært gutt.

Boken er mer tenkt som en innføringsbok enn som en fyllestgjørende lærebok på et felt som fortsatt er helt ukjent for mange. Ambisjonen er å hjelpe nybegynnere på feltet med å skaffe seg en oversikt over et nokså kontroversielt praksisfelt – jeg ønsker å drive folkeopplysning for profesjonelle hjelpere. Målgruppen er barne- og ungdomspsykiatere, barne- og ungdomspsykologer, spesialister i klinisk voksenpsykologi, allmennleger, psykiatere, helsesykepleiere, sexologer, psykiatriske sykepleiere, barnevernspedagoger og vernepleiere, og studenter i de nevnte faggruppene. Boken vil også være god å lese for deg som er forelder eller annen nærmeste omsorgsgiver. Du som nærmeste omsorgsgiver trenger kunnskap for å bli trygg nok til å kunne gi barnet ditt den støtten og aksepten det trenger for å kunne utforske kjønnsidentiteten sin og bevare god psykisk helse og livskvalitet.

Målet er at ungdom som strever med kjønnsidentitet, skal få god og riktig hjelp tidligst mulig i sin kjønnsbekreftende prosess, og at de skal føle seg sett, validert og ivaretatt. Dette er mål som ikke kan nås før vi som profesjonelle hjelpere får tilstrekkelig kunnskap om ungdom som opplever at kjønnsidentiteten deres ikke stemmer overens med det kjønnet de ble tildelt ved fødsel, slik at vi kan bli trygge i møte med dem.

Hva er kjønnsinkongruens?

Den korrekte betegnelsen for manglende overensstemmelse mellom kjønnsidentitet og tildelt kjønn ved fødsel er i dag kjønnsinkongruens. Kjønnsinkongruens er tidligere kjent som kjønnsidentitetsforstyrrelse og transseksualisme, men som vi skal se i kapittel 3, er dette utdaterte begreper fordi kjønnsinkongruens ikke lenger anses som en psykisk lidelse. Mediene, offentlige debatter og tv-serien «Født i feil kropp» (2014) har vanligvis kun fremstilt barn og ungdom som er krystallklare på hvem de er og hva de ønsker seg av kjønnsbekreftende behandling, for eksempel hormonbehandling og/eller toppkirurgi. Disse ungdommene har ofte svært gode psykososiale forutsetninger for å håndtere en krevende kjønnsbekreftende prosess.

I virkeligheten er ungdom med kjønnsinkongruens en mye mer heterogen gruppe, og mange kan slite med psykiske problemer, generelle identitetsutfordringer og dårlig fungering på skolen og i sitt sosiale liv. Denne boken gir en mer realistisk og nyansert fremstilling av denne ungdomsgruppen. Det er utenfor rammen for dette bokprosjektet å trekke inn sosiologiske analyser og perspektiver på både kjønn og identitet hos ungdom, selv om det uten tvil er behov for tverrfaglige/interdisiplinære perspektiver og forskning på et såpass komplekst fenomen som kjønnsinkongruens. Hensikten er at boken skal fungere som en kortfattet innføring i de viktigste temaene knyttet til kjønnsinkongruens. Målet er at du som hjelper skal kunne trekke ut noen tips og råd fra de enkelte kapitlene som vil gjøre jobben med å hjelpe ungdommen du har foran deg lettere og mer givende.

Et stort og viktig spørsmål for ungdommene og oss hjelpere er om hormoner alltid er den beste og eneste løsningen for å redusere det ubehaget som ofte følger med kjønnsinkongruens. For eksempel kan det være ubehagelig for ungdom som har identitet som gutt, men som ble tildelt jentekjønn ved fødsel å føle at de har for lys stemme, at de er for lave eller har for små hender. Noen kan kjenne på ubehag i forbindelse med hvordan kroppen utvikler seg i puberteten, men være usikre på om de egentlig er et annet kjønn enn det de ble født som, eller på om de er lesbiske eller homofile.

Hva er kjønnsdysfori?

Et annet begrep om kjønnsinkongruens som er vel så etablert i dag, er kjønnsdysfori. Dette begrepet bærer i seg at personen har en følelse av å være «født i feil kropp» og dermed kjenner ubehag ved kroppslige kjønnskjennetegn, men det kan også uttrykke en mer sosial form for ubehag – sosial kjønnsdysfori. Dette dreier seg om at man er ukomfortabel med å bli sett på som og bli behandlet som jente eller gutt av andre, for eksempel ved at man blir kalt søster når man vil bli kalt bror, datter når man vil bli kalt sønn. Hvordan hjelper man en ungdom med å utforske forholdet til kropp, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og seksualitet ved bruk av samtaler?

Hvorfor er dette viktige temaer å utforske? Hvordan kan man hjelpe ungdom og deres familier til å ta gode beslutninger om tidspunkt for å endre navn, juridisk kjønn, foreta en sosial transisjon og/eller starte med hormoner?

Historier hentet fra virkeligheten

Mange lesere vil antakelig nikke gjenkjennende til de ulike casebeskrivelsene, for det er mange fellestrekk ungdommer imellom. Beskrivelsene som benyttes i boken, er fiktive konstruksjoner som bygger på virkelige historier, men som er endret slik at det ikke er mulig å identifisere personen. I enkelte casebeskrivelser er fremstillingen lagt tettere opp til virkeligheten enn i andre. I disse tilfellene er det innhentet samtykke til å dele historiene i anonymisert form.

Store mangler i kompetanse på kjønnsmangfold

Flere rapporter og pasient- og brukerorganisasjoner har de siste årene påpekt store mangler i kompetansen på kjønnsmangfold og i hvordan man møter dette på en god måte. Det er også nylig utarbeidet en nasjonal faglig retningslinje for hvordan helsetilbudet til barn, ungdom og voksne med kjønnsinkongruens bør organiseres på sikt – her understrekes blant annet behovet for kompetanseheving innenfor hjelpeapparatet. Både «Snakk om det! Strategi for seksuell helse» (Regjeringen.no) og nasjonale faglige retningslinjer for helsestasjon for ungdom påpeker denne mangelen og viktigheten av å ha fokus på seksuell helse. I faglige retningslinjer for helsestasjon for ungdom er det for eksempel sterkt anbefalt, og forankret i lov og/ eller forskrift, at man skal ha et samtaletilbud til ungdom om seksuell helse (kjærester, kropp, forelskelse). Videre skal ungdom også kunne henvende seg til helsestasjon for å få hjelp til utforskning av kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og seksuell orientering. I tillegg er det en sterk anbefaling om at man tilstreber et kjønns- og legningsnøytralt språk i helsetjenesten (se kapittel 6).

Rapporten «Den eneste skeive i bygda? Unge lhbt-personers bruk av kommunale helsetjenester» beskriver hvordan unge skeive føler seg møtt av helsepersonell i distriktene. Det viser seg at flere som kunne tenke seg å snakke med helsesykepleiere om det å være homofil, ikke gjorde det fordi de ikke stolte på at helsetjenesten hadde den rette kompetansen. Derfor søkte de heller informasjon fra jevnaldrende, internett og bøker.

Rapporten «Skeives levekår i Agder» (Stokke, Lundhaug, Hammeren, Solberg & Steinland, 2018) fant at 40 prosent av personer med utfordringer knyttet til kjønnsidentitet har opplevd at helsepersonell har for lite kunnskap om dette. Folkehelsemeldinga, regjeringens strategi for seksuell helse og Granavolden-plattformen fremhever helsestasjon for ungdom som et viktig sted for å nå ut til ungdommer som sliter med vanskelige tanker og følelser, kjønnsidentitet, seksualitet og forholdet til kroppen.

Folkehelsemeldinga sier at helsestasjon for ungdom skal «være tilpasset behovet til ungdommene. Tilbudet skal være gitt på ungdommenes premisser og skal oppleves tilgjengelig.» Et mål med denne boken er å bidra til dette ved å gjøre oss profesjonelle hjelpere tryggere og mer kompetente, slik at hjelpen blir mer tilgjengelig ut over landet. Kapitlene er ment å fungere som en kunnskapskilde for utforming av for eksempel samtalegrupper for ungdom.

I de årene jeg har jobbet med ungdommer og unge voksne som strever med utfordringer knyttet til kjønnsidentitet, har jeg fått mange forespørsler om å undervise om dette i kommune- og spesialisthelsetjenesten. De mange spørsmålene som profesjonelle hjelpere og studenter innen helse- og sosialfag har stilt, har vært styrende for innholdet i boken.