Les et utdrag

Les et utdrag fra vindu mot skogen!

Maria B. Bokneberg (f. 1982) er utdannet fotograf og har gått på Skrivekunstakademiet i Hordaland. Hun debuterte med Lukta av våt jord om natta på Samlaget i 2016.

Vindu mot skogen er en roman om sorg og forsoning, bearbeidelse og kjærlighet.

Les et utdrag fra boken:

Puben i det store industrilokalet var stinn av svette kropper, musikken pumpa rytmen ut i en jevn puls som fikk oss alle inn i samme takt. Jeg stod ved baren med en øl i hånda, bassen slo i brystkassa.

Amanda og jeg var der ofte på søndagene for å forlenge helga. Nå kom hun tilbake fra toalettet og tok med seg ølen sin ut på gulvet. Afroen hennes duva. Hun dansa aleine, så ut som hun nøt det. Jeg kjente meg svimmel, holdt et godt tak i bardisken. Kanskje var det alkoholen, eller det røde lyset som sveipa over ansiktene der ute.

Jeg gulpa i meg de siste slurkene, men fikk ølen i halsen da jeg plutselig så pappa på dansegulvet. Han svaia rytmisk til musikken, med henda i lommene og ansiktet løfta, som om han prøvde å si: Se på meg nå, er det ikke bra? Han hadde vært død og begravet i tolv år, og det å se ham sånn, mer levende enn jeg kunne minnes, fikk det alltid til å risle kaldt gjennom kroppen. Ikke at det var en vanlig hendelse, men jeg hadde hatt denne typen syn før, som om han kom for å si hei, husker du meg, sånn omtrent på den tida han døde. Jeg var uforberedt, det var fortsatt flere uker til årsdagen. Det var snart juni, og mai hadde vært usedvanlig varm og tørr.

Det var ingen som la merke til det. Pappa smilte, stoppa og vinka meg til seg, men jeg holdt meg i ro, tok noen dype magadrag. Jeg svelget, så snudde han og var borte.

Jeg pressa meg ut gjennom folkemengden, ut i den myke natta, men han var selvsagt ikke der. Remsene med lyspærer var tent i trærne. Folk klynga seg ved rekkverket og langs husveggen, røyka og lo. Jeg så ned i elva, pusta ut, plukka fram røykpakka. I en annen tid, et annet liv, kunne pappa stått her ved siden av og røyka med meg. Vi kunne prata om musikken og hvem han likte der inne, tørka svette og ledd av oss selv som heller ville være ute i den friske lufta.

Musikken hørtes hver gang døra svingte opp, bassen dunka noen takter før det stilna og summingen av stemmer ble tydeligere. Amanda stakk hodet ut døra, kikka til høyre og venstre før hun fikk øye på meg og kom bort.

Går det bra? Jeg nikka, skjønte ikke hvorfor dette med pappa plutselig skulle komme snikende. Kunne dette være det årlige besøket hans? Jeg grunna på dette, fordi det virka annerledes, han var glad og det var noe nytt. Amanda klapsa meg på baklomma, noe som betydde at hun ville bomme en røyk.

Har det skjedd noe, spurte hun, plukka rusk fra tunga. Hun visste selvfølgelig om pappa, visste at han hadde vært død i tolv år, men jeg kunne ikke fortelle henne at jeg hadde sett ham der inne på dansegulvet. Kunne ikke fortelle at noe hadde endra seg, for skulle jeg det, måtte jeg også si at jeg hadde sett ham før, at dette ikke var første gang, at dette faktisk var et årlig gjensyn.

Jeg veit ikke, sa jeg. Føler du noen gang at de døde kommer med varsler?

Hun la en arm om skuldrene mine. Kan ikke si jeg har opplevd det, sa hun, men du kjenner meg, jeg liker å høre deg prate om pappaen din.

Du får det til å høres komisk ut, sa jeg.

Det var ikke meningen, sa hun, blåste røyken opp i lufta. Jeg bestemte meg for å fortelle henne alt, for det var ikke sant at hun visste alt om pappa. Jeg kunne ikke fortelle henne om alt der og da, ikke med hjertet fortsatt hoppende i brystet, men en dag snart skulle jeg si noe om det.

Jeg lente meg mot henne mens vi røyka. En litt lubben mann med mørke krøller som falt ned rundt ansiktet og ei skjorte som var rulla opp på ermene, kom mot oss.

Hei, sa han.

Heike?

Alsine, sa han, hvordan går det? Han ga meg en klem. Det bruste i brystet, ønsket om flukt blanda seg med ønsket om å være i dette som plutselig virka så kjent. Heike satte i gang et ras av minner. Pappa som fotograferte oss. Pappa som stod i hagen med hekksaksa og tørkleet på hodet. Heike og jeg som svømte i kulpen oppe i fossen. Det virka forlokkende å gi seg hen, velte inn i sorgen og fortvilelsen, følelser jeg var godt kjent med, men som jeg trodde jeg var ferdig med. Døden var noe jeg brukte som referansepunkt, ikke noe som skulle få traumatisere meg. Jeg pekte mot Amanda. De tok hverandre i hånda.

Heike, sa han, og bukka så vidt. Hun smilte skeivt med sigaretten i munnviken. Jeg tente lighteren, og han lente seg inn mot flammen.

Så fint å se deg, bor du her? spurte han, stakk en hånd i baklomma på den svarte jeansen, hilste mot noen han kjente. Jeg nikka. Han pirka i grusen med skoa, røyken sev ut av nesa. Jeg er her bare for helga, sa han, så på meg som om han skulle fortsette, men tok et nytt trekk i stedet.

Hva driver dere med da, spurte han.

Jeg jobber på kafeen på andre siden av elva, sa jeg og pekte, Amanda skal begynne på legestudiene til høsten. Hun så på meg som om jeg avslørte noe hemmelig. Ville hun ikke at han skulle vite det?

Heike sperra opp øya. Kult, sa han. Jeg likte at han ble imponert over venninna mi.

Amanda dro sneipen langs rekkverket så den slukna og kasta den fra seg, vinka og gikk inn på puben igjen.

Hva gjør du her, spurte jeg, jeg mener … Det ble rart. Jeg kremta, så på Heike som stirra på armen og arrene mine før han så opp på sommerhimmelen. Hva holder du på med, spurte jeg.

Han var stille en lang stund, virka som den samme stødige, selvfølgelig eldre og tryggere, men også like klønete med armene når han retta på klærne og dro seg i skjegget.

Jeg styrer lyset i et amatørteater, kanskje du vil komme og se forestillingen vi holder på med? Han så plutselig glad og forventningsfull ut, akkurat sånn som jeg huska ham.

Kanskje det, sa jeg.

Heike tok et skritt ut foran meg, heiste seg opp på tærne, nesten spratt rundt, og spurte om jeg ville være med. Jeg måtte le. En stor mann som oppførte seg som et entusiastisk barn.

Å se på forestillingen eller at du styrer lyset, sa jeg og pirka i arrene på armen som var varma opp av blikket hans.

Nei, jeg mente om du ville være med som statist. Vi skal sette opp Gjøkeredet og trenger noen som kan spille innlagt. Så tilforlatelig, som om vi hadde kjent hverandre de siste tolv årene, som om det bare var noen uker siden vi hadde sett hverandre sist. Det var skremmende, men også forlokkende. Jeg fikk tilgang til noe jeg trodde jeg ikke lenger savna, minner jeg trodde ikke påvirka meg lenger.

Er det et kompliment, spurte jeg.

Heike smilte og snudde seg så vi begge stod vendt mot elva, ville vite hva jeg gjorde når jeg ikke var på jobb.

Jeg er med i ei fotogruppe, sa jeg.

Så du driver fortsatt med det, altså, sa han og pekte på elva og trærne som bøyde seg utover. Er det ikke pent?

Jo, sa jeg, enig i det.

Han granska meg. Hvordan har du det, egentlig?

Hva skulle jeg svare på det? Jeg følte ikke for å legge ut om hvordan de siste tolv årene hadde vært, men samtidig, jeg ville gjerne vite mer om ham.

Det teateret, er det her i byen?

Nei, det er oppe i bygda, bli med da vel.

Jeg konsentrerte meg om røykinga, trakk inn, blåste ut. Prøvde å skyve tankene bort fra den sommeren jeg sist så Heike.

Jeg har flytta dit, sa han, overtatt hytta. Jeg ville spørre hvordan han orka det, men lot det ligge. Det er lenge siden jeg har sett deg, sa han.

Nesten tolv år, sa jeg og møtte blikket hans.

Er det så lenge siden?

Ja, sa jeg. Det var like lenge som pappa hadde vært død, en tidsregning jeg hadde full oversikt over. Vi stod ei stund med hoftene mot treverket, elva bruste forbi under oss.

Skal vi gå inn igjen, spurte han, knipsa sneipen utover elva.

Jeg tok de siste trekka, dro pusten og holdt den inne noen sekunder. Heike venta på meg borte ved døra. Jeg stoppa foran ham. Og du, sa jeg, hva gjør du?

Jeg er bonde, sa han, streifa skuldra mi med hånda.

Nå tuller du, sa jeg.

Nei, dyrker grønnsaker oppe ved hytta, du må komme og se en dag, sa han.

Vi gikk tilbake inn i musikken, til støyen og kroppsluktene. Jeg bestilte mer å drikke, holdt øye med Amanda som dansa med en høy fyr i slengbukser. Heike stod i hjørnet ved det eneste bordet i lokalet, kompisene hans så bort på meg og skålte med ham.

Jeg hadde faktisk ikke sett Heike siden den siste sommeren hos pappa. Jeg var tretten, snart fjorten år. Pappa venta på perrongen, stod foran teglsteinbygninga da toget glei inn på stasjonen. Jeg så ham fra den lille ruta i togdøra. Han speida mot vognene, så litt forvirra ut. Mamma hadde sendt med ei stor matpakke. Jeg hadde ikke rørt brødskivene, bare drukket opp brusen og gnagd ferdig eplet. Turen tok bare et par timer, men jeg tror mamma likte å stå foran brødfjøla og spørre hva jeg ville ha på maten. Nå stod jeg der og venta på å forlate toget, med kofferten ved siden av meg, bagen over skuldra og epleskrotten i den ledige hånda. Jeg hadde ikke funnet noe sted å kaste den.

Mamma mente jeg ikke burde dra. Hun hadde sagt det flere ganger. Og da hun kjørte meg til toget, sa hun jeg måtte ringe hvis det var noe, så skulle hun komme og hente meg. Men hvorfor skulle jeg ikke dra, jeg hadde alltid vært der om somrene etter at han flytta fra oss.

Da døra gikk opp, slo varmen mot meg, og sola svei i øya. Jeg gikk rolig bort til pappa. Han ga meg en klem, spurte om reisa hadde vært fin. Kikka varmt på meg. Jeg sa at ja, det hadde den. Han tok fra meg epleskrotten og putta den i munnen, tygde den i seg.

Gresset langs veien var brunt og vissent, svetten rant i nakken. Pappa holdt kofferten min i hånda. Jeg traska etter ham, pekte på markjordbærene, plukka et strå som jeg gikk med mellom tennene. Pappa så stort sett ned i asfalten. Jeg sa jeg hadde savna ham, han sa han hadde savna meg òg. Jeg slapp bagen i bakken og gjorde et lite byks opp på en stein. Da så han på meg, granskende som om han prøvde å forstå noe.

Det knaste under skoa i oppkjørselen til pappas hus, den hadde overgrodd plen på begge sider. Sola gjorde drivhuset i hagen til ei glødende lykt. Til høyre for huset og gresset lå en mørk skog, den dirra mot husveggen.

Heike gleder seg til å se deg igjen, sa pappa. Jeg måtte stoppe, navnet hans fikk meg til å smile, vi hadde lekt sammen hver sommer så lenge pappa hadde bodd her. Jeg gleda meg til å sykle og bade og prate med Heike. Pappa låste opp og gikk inn foran meg, stilte skoa pent sammen i gangen før han gikk inn på kjøkkenet.

Fasttelefonen stod i gangen. Den var montert i veggen så en kunne ikke gå ut på veien eller inn på badet mens en snakka med noen. Og når mamma ringte, var det ikke alltid at det var noen som var hjemme. Hun klagde på at pappa ikke hadde fått seg mobiltelefon. Hvilket århundre lever han i egentlig, hadde hun sagt. Jeg kvapp til da telefonen ringte rett ved siden av meg.

Hei, sa mamma da jeg løfta av røret, har du kommet fram? Jeg så meg rundt, slapp bagen jeg fortsatt hadde hengende over skuldra ned på gulvet.

Ja, sa jeg, vi kom akkurat inn døra.

Gikk reisen fint?

Ja, sa jeg, smilte til pappa som stakk hodet ut i gangen.

Så bra, sa mamma, vi kan snakke mer i morgen.

Jeg drømte at jeg gikk ut av en bil, at det var damp rundt meg, tett som tåke. Jeg bretta opp kragen på jakka, orienterte meg. Vannet fordampa og huset, epletreet kom til syne – treet var støtta opp av vaiere. Huset virka forlatt, men på ovnen putra ei gryte. De skitne vinduene var gule, innpakka i filmen av skitt. Alt var dekka av sand og støv. Pappa stod med ryggen til. Plutselig snudde han seg og kom styrtende mot meg.

Jeg våkna med et rykk, et avtrykk av treet og verden jeg var i, et minnebilde i hjernen. Jeg slo av vekkerklokka som ikke hadde ringt ennå. Gardinene blafra i morgenbrisen. Opprørt over at pappa var tilbake som mareritt la jeg meg til rette under dyna igjen. Bildene fra drømmen hadde fått minnene til å svirre.