Utdrag fra Veien videre av Halvard Hølleland

Thor er alene på familiens sommerhytte med sin fem måneder gamle datter. Kona er akkurat gått bort, det er snart jul og han er lammet av uforløst sorg og sinne. Han er redd for hva han har gjort, redd for at han ikke skal makte å komme seg videre og redd for at han ikke skal klare å gi datteren den tryggheten han selv manglet i sin egen rotløse oppvekst.

Veien videre er en gripende roman om sorg, forsoning, vold og kjærlighet, og hvilket ansvar man bærer for andres liv.

Halvard Hølleland er utdannet statsviter, og jobber som statssekretær i Kunnskapsdepartementet. Han har tidligere jobbet i det rødgrønne byrådet i Oslo som politisk rådgiver for byrådsleder Raymond Johansen. 
Hølleland debuterte med romanen Faste rammer i 2020. 

 

1

luften i soverommet er kald og rå.

Dynen våt av svette.

Jeg har drømt, det var deg og meg i varmen, et annet sted, en annen tid.

Vil tilbake til drømmen, men Alma sutrer i reisesengen ved siden av.

Snart vil hylet komme.

Jeg trykker på mobiltelefonen.

05.07.

Det går ikke, vi kan ikke stå opp så tidlig, jeg må få henne over i sengen min.

Trekker dynen av og setter meg på sengekanten.

Huden blir nuppete, det er kaldt, vinden uler gjennom sprekken i soveromsvinduet. Ute stryker bølgene opp og ned langs stranden.

Jeg reiser meg brått.

– Faen, sier jeg, kjenner det med en gang, skiveutglidningen i korsryggen, jeg krenger til siden, klarer ikke å rette meg ordentlig opp, det er all bæringen, alt ansvaret.

Bøyer meg forsiktig ned etter Alma, men det gjør for vondt, reisesengen er for dyp.

– Det går ikke, Alma, sier jeg, som om det er hennes skyld, en fem måneder gammel baby. – Kan du ikke sove litt mer?

Men Alma skriker og vil opp, jeg har ikke sjanse til å få henne til å sove videre.

– Ja, men jeg klarer ikke løfte deg, sier jeg og setter meg tilbake på sengekanten, trekker dynen over skuldrene, tenker den skal varme meg, men dynen har allerede blitt kald og det går en frysning nedover ryggen.

Jeg er tissetrengt. Hodet verker. Hvor mye drakk jeg i går? Husker ikke, det var øl, mange øl, men ikke bare, det var whisky også, den røkte smaken ligger ennå på tungen.

Må på do, trenger smertestillende, en varm dusj.

Skal jeg bare la Alma ligge?

Det er jo bare skriking, har lest om foreldre som sover så tungt at de ikke våkner av at babyen skriker, dette blir jo omtrent det samme.

Er du gal, sier du.

Løft henne, trøst henne.

Det var ikke seriøst ment, tenker jeg mens jeg ser ned i mørket etter datteren vår, legger hånden på reisesengen og vipper den mot meg. Alma triller rundt og blir liggende og skrike med ansiktet ned i madrassen.

Jeg får tak i den lille kroppen og ruller henne oppover sengeveggen, over kanten og ned i fanget.

– Pappa er her, sier jeg, tenker på om jeg skal si unnskyld, men det føles ikke riktig. Jeg løfter henne opp og lar hodet hvile mot skulderen min.

Så kjenner jeg noe.

Nattdrakten er våt nedover låret og oppover ryggen, bleien har ikke holdt tett gjennom natten.

Irritasjonen stiger, jeg leter etter noe som kan hjelpe meg ut av situasjonen, men alt jeg har er smerten og hun jeg holder i armene.

Jeg tar tak i sengen igjen og reiser meg mens vekten av Alma skjærer fra punktet i korsryggen oppover ryggraden. Blir stående og holde meg fast, Alma klynger seg mot meg, roligere nå, jeg leter til jeg finner et punkt der jeg kan gå uten at det gjør for vondt. Det skulle ikke vært lov, jeg er 33 år.

Skjev som et misfoster subber jeg ut av soverommet og inn på kjøkkenet.

Det er bekmørkt, kjenner smulene på kjøkkengulvet feste seg til fotbladene og ølet som presser på blæren, det rumler i magen, stikker i hodet.

Jeg fortsetter ut i stua og videre til badet. Der er luften tørr og linoleumsgulvet varmt, panelovnen har stått på gjennom natten. Det er godt å kjenne varmen. Men jeg har det vondt.

– Fy faen, sier jeg høyt da jeg slipper Alma ned på stellebordet.

Jeg skrur på lyset og blir stående og se irritert på henne mens jeg henter meg inn igjen, beveger meg sakte til jeg finner tilbake til den skjeve posisjonen der nervene i ryggen ikke lar seg irritere.

Jeg drar den våte nattdrakten av henne og kaster den inn i dusjkabinettet, men hører ikke at den treffer gulvet i dusjen, det ligger allerede en kleshaug der inne.

Bleien er tung, jeg kjenner lukten av urin da jeg trekker den av, men er usikker på om det er bleien eller Alma som lukter, hun har ikke badet på over en uke.

Ikke mer våtserviett, sier du, men jeg har ikke engang rukket å ta opp pakken med våtservietter. Påpekningen er likevel nok til at jeg setter den svarte proppen i den store porselensvasken, fyller den med lunkent vann og såpe og liksom på trass gjør alt riktig.

Mens vannet fosser ut av springen bryter jeg to Paracet og to Ibux ut av brettene, skyller pillene ned med det lunkne vannet fra springen. Så ser jeg opp på det høye baderomsvinduet og drar rullegardinen raskt ned. Enda vi er alene i en sommerhytte med havet som nærmeste nabo, føler jeg meg observert, er hele tiden redd for å bli overrasket, overrumplet, at noe mer skal skje.

Jeg løfter Alma over i vasken, bruker grepet vi lærte på sykehuset da vi badet henne første gang: armen min under hodet og hånden rundt overarmen hennes. Jeg husker den store magen og de tynne bena i vannet, hun minnet om en som var lam.

De første dagene etter fødselen hadde hun en stor skorpe på navlen, jeg tenkte på hva den var laget av, om den kom fra henne eller fra deg? Nå slår det meg at hele kroppen hennes er laget av deg. Fra lilletåen helt nederst til de tynne, mørke hårstråene på toppen. Det er som om du fortsatt er her.

Jeg får litt kraft i kroppen av å tenke på det og synger: – «Hoppe sa gåsa, danse sa reven, så hopper vi, så danser vi, så setter vi oss på huk.»

Møter blikket hennes.

– «En, to, tre», sier jeg og slipper henne, hun synker under vannoverflaten.

Ørene hennes fylles med vann, jeg ser ikke øynene under det boblete, hvite såpevannet.

Kjenner etter grenser i meg, kjenner ikke noe.

Jeg reagerer ikke.

Tar et skritt tilbake.

Venter, venter.

Hun reagerer.

Sparker med bena, veiver med armene.

Jeg løfter henne opp, hun hoster og hyler om hverandre, jeg holder henne inntil mens vannet sildrer varmt nedover.

– Alle må lære seg å ha hodet under vann, sier jeg, men tenker på hva som nettopp har hendt. Det var Alma som sa ifra, ikke jeg, jeg lot henne synke, hva prøvde jeg på?

Drapsforsøk, sier du.

Jeg legger henne på stellebordet og drar ut proppen i badevannet, blir lettet av å se vannet renne ut. Hun fortsetter å skrike, jeg tørker den lille kroppen varsomt med et stort håndkle, vil at hun skal bli glad igjen og gjør som jeg pleier når jeg vil få henne til å le, jeg kiler henne.

Det er så effektivt, hun blir så glad, kiling krever minimalt av meg.

Men nå kommer det ikke noe, ingen latter, ikke noe smil.

– Kom igjen da, Alma, sier jeg. – Le litt!

Jeg fortsetter, gjør det på flere steder, og da skjer det noe: latteren kommer innimellom dype drag etter luft, hun ler litt, hun gjør det, ansiktet blir rødt.

Jeg gjør det hardere, mer intenst.

Hun gisper, det virker som hun ikke klarer å få i seg nok luft, kan det skade henne?

Stopp, sier du.

Så ligger hun der, sunket inn i seg selv, og puster raskt inn og ut. Kanskje lettet over at det er over, kanskje lykkelig over at jeg kan få henne til å le. Jeg vet ikke, vet ikke hva som foregår inni henne.

– Ny bleie, sier jeg og løfter bena hennes opp som om hun var en kylling og trer bleien på, fortsetter med en ullbody, en bukse og ullsokker. Grer håret hennes til side og smiler, trenger at hun er rolig med meg nå.

– Ikke sant vi har det fint sammen, sier jeg og løfter henne opp og trykker henne inntil meg, vugger forsiktig opp og ned noen ganger, og så går vi inn i stua.

De store panoramavinduene mot havet er svarte.

Det er mange timer til lyset vil anta en mørk blåfarge.

Ser bare naboens hytte lyse som et fyr litt lenger ute på odden.

Jeg subber bort til smijernsovnen.

Setter meg på huk, med Alma sittende og dingle på låret mitt, kysser henne på kinnet og åpner ovnsdøren.

Asken ligger i et landskap av grå, hvite og svarte knauser og berg.

Skal til å strekke meg etter noen vedkubber, men nøler.

Studerer asken i stedet, et måneaktig landskap, jeg fører hånden inn, kjenner på asken, presser det pulveraktige stoffet mellom tommelen og pekefingeren, så lett og fin konsistens. Jeg lukter på det, det lukter ingenting, jeg smaker på det, det smaker tørt, asken er overraskende klebrig og klistrer seg til tungen og ganen.

Legger et par kubber i ovnen, jeg har snart brent opp det som er igjen av eiketreet som en gang stod på tomten, tror det ble felt på midten av 1990-tallet, og supplerer med noen gamle einerkvister.

Finner en avis, den er brettet opp på en artikkelserie om det amerikanske presidentvalget, den ligger igjen etter deg, jeg nøler et øyeblikk, og så river jeg avissidene i tynne strimler.

Så skjer det noe.

Da jeg strekker meg etter fyrstikkesken på skjenken, mister jeg balansen og glipper Alma.

Jeg faller bakover, rett på rumpa.

– Oi, kommer det ut av meg idet et støt av smerte strømmer fra et punkt i korsryggen og utover kroppen.

Så uforsiktig du er, hører jeg du sier.

Men jeg har allerede huket tak i Alma, hun slår seg ikke og jeg later bare som ingenting, trykker henne mot meg, hun virker blid, likte tydeligvis at noe skjedde.

Vi blir sittende på gulvet, tenker at jeg skulle hatt mer, opioider, kanskje Paralgin forte eller Oxycodone, drar fyrstikken over riveflaten på esken og kaster den inn i ovnen. Må gjøre det fire ganger før det tar fyr. Det lukter sterkt av svovel, vi sitter og venter på varmen, kvistene knitrer, bølgene stryker opp og ned ute i mørket. Vi har gjort dette hver morgen siden vi kom ned hit, det er noe med flammer som gjør Alma rolig, og jeg liker det jeg også, det at det brenner kraftig rett foran meg.

Jeg tenker på livene som har utspilt seg på hytta, fra gulvet ble lagt og hytta stod ferdig tidlig på 1960-tallet. For meg er det to generasjoner siden, for Alma tre. Ingen har vært her på den måten jeg er her nå, ingen.

Tenk så lett mamma og pappa har det, de flyr hjem og er her tre–fire uker om sommeren, så reiser de ut i verden igjen. Enda så komplisert og uforutsigbar verden er så er den lett for dem, diplomatene. Hva kan de gjøre med verdens problemer? Ikke så mye, problemene er for store og de er for små.

Jeg kan fortsatt kjenne ørkesløsheten fra de godt bevoktede villaene vi bodde i, først i Accra og Abuja, senere i Khartoum og Bamako. Jeg satt på rommet og så ut på det asurblå vannet i badebassenget, så gartneren tusle rundt og kjempe den meningsløse kampen for å holde liv og farge i gress og blomster. Hagene våre strakte seg alltid frem til en vegg av klatreplanter, bak den lå den verdenen mamma og pappa var her for å redde, og som jeg bare så, men aldri tok ordentlig del i. Jeg ble kjørt til internasjonale skoler, til såkalte vestlige kjøpesentre, til trening, vi brukte studioene på internasjonale kjedehoteller. Jeg satt pent ved middagsbordet når vi hadde besøk, visste akkurat hvor lenge jeg skulle sitte på utstilling før jeg måtte trekke meg tilbake. Jeg var med på de samme restaurantene inne i byen, de med egne rom for diplomater og gjestene deres, de samme omvisningene på de stusslige nasjonalmuseene og de uttørkede botaniske hagene, og jeg ble med ut til de samme bistandsfinansierte prosjektene. Jeg var maskoten Thor, trolig oppkalt etter Thor Heyerdahl, den typen nordmann utenrikstjenesten solgte Norge inn med – oppdagere, vitenskapsmenn og fredsfolk.

Det var så urettferdig, noen ganger eksploderte jeg og slo løs på mamma og pappa, sa de måtte slippe meg fri, at jeg ville til Norge, at jeg ville ut av fangenskapet.

Nå får du gi deg, svarte pappa og holdt meg fast. Et av de sterkeste minnene fra barndommen er vekten av den store faren min når han presset meg inn mot veggen og så ned på gulvet. Av og til kom mamma med håndjern, de festet hendene mine i dem, jeg tror hun fikk dem av vaktene som passet på villaen.

– Du må ha dem på så du ikke slår oss eller knuser tingene våre, sa de og skubbet meg inn på rommet mitt.

Jeg tenkte det var nødvendig, jeg var jo så vanskelig å ha med å gjøre, utagerende, har alltid tenkt jeg er voldelig innerst inne, at det er noe inni meg som en dag vil eksplodere.

Andre ganger plasserte de meg i bilen, kjørte i motsatt retning av skolen, saktnet tempoet da den oransje gjørmen kom, den rennende kloakken, de møkkete husveggene, blikktakene. Verdens fattigdom. Bilen ble omringet med en gang vi stoppet, jeg så inn i store, hvite og rødsprengte øyne, så knyttnevene som banket på bilrutene, kjente bilen gynge av at folk dyttet. Jeg ble redd, men kunne ikke gjøre annet enn å sitte i baksetet og høre pappa fortelle.

– Du kan ikke bo her nede og snakke om urettferdighet, sa han og snudde seg mot meg. – Det er dette urettferdighet handler om, det er derfor vi er her, sa pappa og tutet og brummet med motoren og kjørte hjemover. Etterpå gråt jeg. Men i motsetning til slagene, reagerte de ikke på gråten. Den måtte jeg holde for meg selv. Ofte satte de på TV-en, ville kanskje være snille likevel og få meg til å tenke på noe annet, men de lot meg bare se meningsløse barneprogrammer for de aller minste. En gang mamma og pappa dro i en middag, glemte de å skru av TV-en. The Shining kom på, jeg var vel elleve–tolv år, og klarte ikke slutte å se. Det store vinterstengte hotellet i Rocky Mountains, fullstendig isolert, tvillingsøstrene i lyseblå kjoler, kvinnen på rom 237, gutten på tråsykkel, blodet som fosset ut av heisen. Det var som om jeg var der, på Overlook Hotel, jeg kjente meg igjen, jeg var også isolert. Og vi hadde beige steingulv ved inngangen, korridorer med røde og gule gulvtepper. Kjøkkensjefen på hotellet liknet kokken hjemme. Plutselig var kjedsomheten erstattet med redsel for at noen skulle gjøre meg noe vondt, og på en måte fikk jeg rett mange år senere, bare at det ble motsatt, det var jeg som gjorde en annen vondt.

Det brenner ordentlig i ovnen nå, avissidene og einebusken har blitt borte i flammene, det knitrer, smeller og spraker.

Det føles som om jeg kveles, jeg klarer ikke å holde meg lenger, har ikke noe valg, er helt øm i halsen og ansiktet, må ha luft, må ut.

– Bare ligg her, sier jeg og legger Alma på teppet hennes, rekker henne en gul ball og presser smokken inn.

Hva skal du, hører jeg du spør.

Hallo? sier du, men jeg svarer ikke, tar bare på meg den store hettegenseren din og fortsetter ut døren, kjenner den våte og salte luften, vet at jeg egentlig ikke kan gå fra Alma, likevel gjør jeg det.

På plattingen synker jeg sammen.

Lar det vonde, stramme og våte som har vokst i meg støte ut.

Gråten er hard og sviende, nesen renner, jeg puster raskt inn og ut til det strammer seg hele veien ned til mellomgulvet og skrikene støtes ut.

Jeg har ingen kontroll.

Det fortsetter til jeg ikke klarer å puste mer.

Da tørker jeg ansiktet med hettegenseren, vil at du skal komme inntil meg, si at det går bra, at det skal bli bra igjen. Jeg vil se på deg og si at jeg angrer, at det som skjedde ikke skulle ha skjedd. Men du kommer ikke, det kommer ingen flere sjanser, det eneste som kommer er et forsmådd hvin mens jeg trekker pakken med papirlommetørklær ut av den store lommen i hettegenseren og snyter meg.

Jeg fortsetter over de iskalde gresstustene til utedoen og slår opp døren. Havluften blander seg med den stramme lukten fra dobøtten, jeg trekker boksershortsen ned og setter meg, det er for mørkt til å stå. Gjennom glipen i døren ser jeg litt av hagen, annekset der jeg sov som liten og grusveien utenfor hytta, utelampen gir den tidlige novembermorgenen en gulgrå farge.

Jeg lukker øynene, hører det renne ned i dobøtten, prøver å ikke tenke, ikke lukte, ikke høre skrikene fra hytta.

Da jeg åpner øynene har en mann stilt seg opp ute på veien, i svartglinsende regntøy, han står med ryggen til, kanskje tjue meter fra meg. Jeg vet hvem det er. Det er vaktmesteren nede på campingplassen.

Jeg så ham første gang da jeg var liten, satt akkurat her, det var natt, var egentlig blitt vant til å gå ut selv for å tisse, pappa sa jeg var stor nok, men plutselig stod han der ute med ryggen til. Det virket som han ventet på noen, han snudde seg mot meg idet jeg åpnet dodøren og sprang inn i hytta, opp i sengen til mamma. Hjertet hamret, jeg trodde ikke noen gikk rundt her på natten. Men det var ikke plass til meg i sengen, mamma sendte meg tilbake til annekset og låste døren etter meg. Morgenen etter sa mamma at vaktmesteren og naboen pleier å fiske sammen, at det er dem vi får fisk fra. Han stod sikkert bare og ventet på naboen, det er ikke noe å være redd for, sa hun, de skulle ut til garnene.

Jeg reiser meg og går ut, blir stående demonstrativt i det gule lyset fra utelampen og se på mannen, vil at han skal forsvinne, han er jo død, hjerteinfarkt, ifølge mamma og pappa. Men jeg ser ham alltid i mørket, det er sånn hodet mitt er.

Lukten av bål river i nesen da jeg åpner døren.

Jeg går raskt bort og lukker ovnsdøren.

Alma skriker, hun har rullet rundt og ligger på magen, var det første gang?

Jeg lurer på om jeg skal glede meg over det.

Men tenker i stedet på hva som kunne hendt.

Tørre, sprakende kvister.

Glør som blåses ut på stuegulvet.

Rivelyd av flammer som spiser seg oppover de lett antennelige gardinene.

Alma på gulvet, livløs i røyken.

Jeg snur Alma, strekker meg etter en rangle hun har fått av foreldrene dine, tenker på dem, Marianne og Khalid, har ikke hørt noe mer fra dem, har de ikke tenkt at vi skal ha kontakt? Jeg blir irritert og reiser meg, men bevegelsen er for brå, smerten stråler fra det harde punktet i korsryggen.

– Å fy faen, sier jeg og blir stående.

Alma har alt kastet fra seg ranglen, hun vil selvfølgelig ikke ligge på gulvet, men jeg klarer ikke gjøre noe med det, hun får bare skrike, jeg må kjøpe hodetelefoner, sånne som holder lyder ute.

Jeg går på kjøkkenet og fyller kaffekolben med vann, væter filteret og teller seks skjeer mens jeg kjenner lukten fra den røde kaffeboksen stige opp.

Det slår meg at Alma ikke har spist.

Jeg fyller en flaske med morsmelkerstatning og lunkent vann fra springen.

Se på oss nå, tenker jeg da jeg setter meg i sofaen med Alma, kaffekopp og flaske, kanskje er du der ute et sted i mørket og ser inn på oss, vi to som er igjen.