Utdrag fra Ut av tiden av Jan Mehlum

Nå er det jubileum for krimhelten Svend Foyn. Jan Mehlum er aktuell med bok nummer 20 med Tønsberg-advokaten i hovedrollen.

Advokat Svend  har de siste 25 årene tatt på seg en rekke oppdrag, og alle bøkene er basert på virkelige hendelser.

Jan Mehlum er sosiolog, og har mange ganger intervjuet drapsmenn og forbrytere, i tillegg til ofre for kriminelle handlinger. Mehlums møter med mennesker på kanten av loven har skapt et virkelighetsnært og troverdig krimunivers.

Denne gangen finner Svend Foyn en av sine nære bekjente død, badet i blod med en kniv i halsen. Den drepte har oppført seg uvanlig den siste tiden. Hvorfor har han søkt kontakt med ekstremister i begge ytterkanter av den politiske skalaen? Og skiftet livsstil, oppsøkt familien som han ikke har hatt kontakt med på årevis, skaffet seg et nytt sted å bo? Det lokale politiet knytter drapet til en uryddig livsførsel med fyll og krangel. Men bak det tilsynelatende opplagte finnes en annen virkelighet. Svend Foyn må ut på en reise i et landskap der det er lett å trå feil. Og som alltid i tønsbergadvokatens univers kommer vi ubehagelig tett innpå en virkelighet vi helst skulle ønske bare var fiksjon.

Utdrag:

Nyhetsreporterens ansikt var alvorstynget. Små rykninger rundt øynene avslørte manglende kontroll. Sminken hadde ikke helt greid å skjule svetteperlene på kinnet. Klokka var 15.38 da han kremtet, renset halsen og stirret alvorlig inn i kameraet. «Dette er Norsk Rikskringkasting med en ekstra nyhetssending.» Stemmen var monoton, som om han forsøkte å kontrollere følelsene. Men sjokk og engstelse lurte under overflaten da han tok sats og leste meldingen.

1

Store utfordringer. Vi må møtes. Nå. Salvesen.

Nærmere presisering hadde jeg ikke fått da meldingen tikket inn på mobilen for noen timer siden. Det var den første sms-en jeg hadde fått fra ham. Jeg var klar over at han hadde skaffet seg mobil, men hadde ikke fått noe treff i gule sider da jeg sjekket nummeret og derfor tatt det for gitt at det dreide seg om en uregistrert telefon. En grunnleggende skepsis til regler og forordninger var en del av forhenværende overrettssakfører Christian Salvesens karakter. Siden verken møtested eller tidspunkt var oppgitt, tenkte jeg at han hadde ment stamkneipen Big Ben.

Stedet var åpent, men tynt befolket. Pandemien holdt mange hjemme. Jeg la merke til en mann i et hjørne, langt fra andre, der han helte innpå øl mens han skalv på hendene. Det var noe kjent med fyren, men jeg greide ikke å plassere ham. Da han haltet forbi meg og ut, hadde han trukket kapsen ned foran ansiktet. Han hadde visst ikke hørt om munnbind. Big Bens gjester var av mange grunner i risikosonen. Barsjefen var ute et ærend, så jeg tok en kaffe mens jeg ventet på ham. Som sjef for en velstelt og ekte brun pub, hadde Michael et nært forhold til sine stamgjester og god oversikt over deres bevegelser.

Det viste seg at Salvesen ikke var observert der i dag. Han har ikke vært her på en stund, Foyn.

Jeg bestemte meg for å prøve Salvesens nye hjem.

Det var sleipt høstløv i Prestegaten da jeg med glatte sko manøvrerte meg oppover mot Haugar. Nå sto jeg og stirret på det store, mørklagte murhuset på hjørnet av Prestegaten og Gråbrødregaten og lyttet mens jeg så meg omkring. Den regnfulle septemberkvelden var mørk. Grå katter var ute på jakt, noen av dem hadde mer enn to bein. Klokka var knapt sju. Gatene var stille. Mye hadde forandret seg gjennom de siste månedene. Koronaen herjet, om ikke i kropper, så i hoder. Frykt for det ukjente, en smertefull død.

Det store huset hadde jeg besøkt før, den gangen kunstnere og anarkister holdt til der. Det var minst tre leiligheter og et par hybler i bygningen, nå brukt av folk som kom og gikk mens eiendommen forfalt.

At Salvesen hadde fraveket sitt prinsipp om å unngå småborgerlige bindinger som fast bosted, telefon og det som verre var, hadde forbauset flere enn meg. Nå var han altså etablert med adresse. Og med hund, for sikkerhets skyld. Hvor han hadde fått den fra, var et mysterium. Selv hevdet han at den vesle kjøteren hadde dukket opp en sen kveld på byen og fulgt ham hjem. Der hadde de funnet tonen. Noe var åpenbart skjedd med den gamle overrettssakføreren, en utvikling som hadde foregått over tid og startet allerede før koronaen rammet. Rykter fra stamgjester på Big Ben fortalte at han noen ganger greide seg med et par halvlitere og forlot stedet før stengetid, nesten edru. Stadig oftere hadde Salvesen referert til sine klienter, som om han virkelig skulle hatt noen. Men vi som kjente ham, hadde tatt det som en lek med ord. Overrettssakføreren hadde levd så lenge i småbyens svarte hull, blant uteliggere og andre utstøtte, at det var vanskelig å forestille seg noen endring. Men til tross for livsstilen, hadde han beholdt sin intellektuelle kapasitet. Et mirakel. Han hadde så smått begynt å snakke litt om sin fortid, om ting han hadde opplevd. Også om sine mindre vellykkede ekteskap. Men ingen detaljer. Spesielt en uttalelse husket jeg: Du er en heldig mann, Foyn. Jeg hadde sett uforstående på ham over ølglassene. Du har en datter, en flott, ung kvinne. Smart er hun også. Jeg hadde ventet en kommentar om at genene umulig kunne stammet fra meg. Men den kom ikke.

Jeg stanset foran inngangsdøra til kjellerleiligheten, som sto på gløtt. Alt var slitent her. Murpussen flasset, trappa hadde sett bedre dager, et sykkelvrak lå henslengt utenfor sammen med en trillebår uten hjul. Tidens tann hadde farget messinghåndtaket grønt. Generasjoner hadde tatt seg inn her, inn i noe som en gang var kjeller, nå bygget om til hybelleilighet. Eller hybel, som før eiendomsinvestorenes inntog var en mer dekkende betegnelse.

En pipende bjeffing antydet at Salvesens nye venn befant seg der inne.

Hengslene knirket da jeg skjøv døra opp. En sår, klinkende lyd. Som et varsel, tenkte jeg da jeg tok et forsiktig skritt inn i en mørk gang mens bjeffingen økte i styrke. Jeg likte ikke lukten. En blanding av skrot, søppel og manglende vask. Og noe annet udefinerbart. En rund, varm duft slo mot meg. Under føttene kjente jeg et bløtt teppe. Det var fullstendig mørkt her inne. Jeg lette etter lysbryteren, men fant den ikke. Uten lys måtte jeg famle meg fram innover i gangen. «Hei,» sa jeg. «Noen hjemme?» Ikke noe svar. Jeg prøvde igjen, selv om jeg forsto at det var forgjeves. Men god oppdragelse er evigvarende. Det skulle min mor ha.

En ny dør dukket opp foran meg, også den halvt åpen.

Bjeffingen der inne gikk over til piping.

Lukten ble sterkere. Og gulvet var glatt. Noe var sølt ut, også utenfor teppet.

Jeg hadde glemt at mobilen kunne fungere som lommelykt, men nå tok jeg den fram og lyste mens jeg åpnet døra forsiktig.

Da jeg lot lysstrålen peke ned, så jeg det. En flom av rød væske hadde funnet veien ut i gangen.

Jeg ble stående som fastfrosset, det var så vidt beina kunne bære meg. Hvor lenge jeg sto slik, aner jeg ikke, antakelig bare noen sekunder.

Jeg lot lyset falle inn gjennom døråpningen. En spinkel, liten mann lå der foran meg, badet i blod. Hodet pekte i min retning. Et knivskaft stakk ut av et gapende sår i halsen. Da jeg bøyde meg over ham, gjenkjente jeg ansiktet gjennom blodet. Christian Salvesen hadde gått ut av tiden. Et langt og begivenhetsrikt liv, en reise fra borgerskapets absolutte elite til byens bunnsjikt, uten at intelligens og talegaver var forsvunnet underveis. Som alltid i svart dress, skjorte som sikkert hadde vært hvit, men som nå var rød. Sløyfe knyttet av en fagmann. Som om han skulle vært på vei til en begravelse. Gullbrillene svømte i sølet, sammen med et pent brettet tørkle fra jakkelomma. En siste demonstrasjon av verdighet.

Jeg sto der i dødelig stillhet og stirret, uten evne til å foreta meg noe.

Dyrets piping hadde stoppet. Bikkja satt urørlig ved beina hans.

En blanding av sjokk og tung tristhet rammet meg. Overrettssakføreren var så nær å være en venn som det var mulig for en som meg. I alle de talløse årene jeg hadde praktisert som advokat i denne byen, hadde han vært der. Det var nærmest blitt en hobby for oss to å skjelle hverandre ut, på et visst intellektuelt nivå. Eller som han gjerne presiserte; av deg venter jeg meg ikke for mye, Foyn. Bruk av fornavn var upassende. Aldri Svend eller Christian.

I går kveld foran tv-en hadde jeg for gud vet hvilken gang gjenopplevd Coppolas apokalyptiske mesterverk; beskrivelsen av en absurd krig, helikopterets dødbringende budskap akkompagnert av The Doors, en avsindig fortelling. This is the End. Akkurat nå følte jeg det sånn.

Brått ble jeg revet tilbake til virkeligheten. En svak lyd fra kroppen på gulvet. En nesten lydløs hoste, en mulig bevegelse på hodet. Helvete heller. Var han ikke død? Med så mye blod? Et sted hadde jeg lest at en menneskekropp inneholdt fire til fem liter blod. Akkurat nå virket det som om mesteparten befant seg på gulvet foran meg. Jeg bøyde meg ned over kroppen, tørket bort blod i ansiktet hans og lyttet. Mobilen gled ut av fingrene mine og falt ned i blodsølet. Jeg prøvde å sjekke pulsen, men fant ingen. Allikevel hadde jeg en følelse av at han pustet.

Kunnskapene mine om førstehjelp fra forsvaret kom til nytte. Jeg åpnet munnen hans og pustet inn luft. Siden knivskaftet sto i veien, fjernet jeg kniven uten å tenke over konsekvensene. Den satt løst.

Men det var ikke noe livstegn. Det må ha vært en drøm, et håp. Krampetrekninger. Eller innbilning. Det var slutt.

Jeg plukket opp mobilen, som selvfølgelig ikke virket. iPhoner tåler ikke blod. Selv etter at jeg hadde tørket og gnidd, var den død. Jeg ville gi opp å prøve å ringe og ta beina fatt. Politistasjonen befant seg bare noen hundre meter unna.

Men etter å ha funnet en lysbryter som fungerte, tok jeg meg tid til å betrakte det sparsomt møblerte rommet. En sofa, et salongbord, skrivebord, et par stoler. En spartansk kjøkkenkrok med det helt nødvendige, en vaklevoren seng, lys i taket og lampe på skrivebordet, det eneste møbelet som ikke så ut til å komme rett fra skraphaugen.

Ingen verdig sorti for en av byens fordums besteborgere.

På skrivebordet lå en haug med papirer, aviser og utklipp. Jeg tørket av blodet på hendene og bladde gjennom dem. Etter at jeg hadde ristet mobilen grundig, fikk den plutselig nytt liv. Nå fotograferte jeg det han hadde gjort understrekninger og markeringer på. Utropstegn, spørsmålstegn, uleselige kommentarer. Mye engasjement. Minuttene rant unna, men jeg tok den tiden jeg trengte. Ingenting hastet lenger.

I en sprekk i veggen, bak skrivebordet, stakk det fram en 7. sans, en lommeutgave for 2020 med noen ganske få notater som jeg fotograferte uten å avsette fingeravtrykk før jeg la den tilbake, med det resultat at den falt langt inn i sprekken og forsvant. Jeg vurderte å hente den fram igjen, men lot det være. Litt jobb måtte jeg overlate til etterforskerne.

Bikkja fulgte meg med et trist blikk. Hunder har følelser. Det var ikke bare jeg som hadde mistet en venn. Hvor skulle det bli av dyret?

Først da jeg satte meg forsiktig i den skrøpelige sofaen, begynte jeg for alvor å reflektere over det sentrale spørsmålet: Hvem hadde kjørt en kniv inn i Salvesens hals? Og da slo en ny tanke ned i meg. Da vi fikk høre om hans overgang til fast bosted, hadde Wilhelm Mørk skaffet en startpakke til overrettssakførerens kjøkken. For å følge opp, hadde jeg spandert et knivsett, et jeg riktignok hadde fått i gave.

Kniven jeg hadde fjernet fra halsen hans, stammet ganske sikkert fra meg.

Jeg brant etter å tenne en sigarillo, men greide å motstå fristelsen. Nå var det også mulig å ringe med mobilen, men i stedet for å varsle øvrigheten, ringte jeg Mørk.

«Wilhelm?» sa jeg. «Hvor befinner du deg?»

«Hvorfor spør du?»

«Glem det,» sa jeg. «Noe har skjedd. Jeg er i Salvesens bolig.»

«Hva gjør du der?»

«Jeg fikk en melding,» sa jeg.

«En melding? Var det røyksignal?»

«Han har skaffet seg mobil,» sa jeg. «Nå sitter jeg og tråkker i blod.»

«Blod?» Selv Mørk hørtes sjokkert ut. «Hva i helvete er du sier?»

«Noen har stukket en kniv i overrettssakføreren. Han er død.»

«Jøss.» Det ble stille. «Ikke din kniv, håper jeg?»

«Du måtte ta den,» sa jeg. «Men jeg tror du har rett.»

«Er politiet der?»

«Mobilen min sloknet i blodet,» sa jeg. «Nå virker den igjen.»

«Ta det pent, min venn. Ikke gjør som du pleier.»

«Og hva skulle det være?» sa jeg oppgitt.

«Å finne på noe som innebærer trøbbel. Jeg er der så snart jeg kan.»

Akkurat da jeg var i ferd med å taste inn nødnummeret, hørte jeg sirenene.

Blålyset lyste opp gaten da jeg åpnet døra for å sjekke.

En politibil bremset opp foran inngangen. To uniformerte betjenter steg ut, begge med munnbind. De var unge og ganske sikkert ikke veldig erfarne der de sto og betraktet meg. Som spøkelser, tenkte jeg. Døra inn til rommet der Salvesen lå var bare delvis åpen. «Hva har skjedd her?» Det var den mannlige betjenten som snakket. Kvinnen, som holdt seg i bakgrunnen, så ut som en skolejente. «Vi har fått melding om bråk her. Var det du som ringte inn?»

Jeg ristet på hodet. «Nei. Det ligger en død mann der inne.» Jeg pekte på døra. «Han er drept.»

Han stirret på meg med mistenksomt blikk.

«Mobilen min virket ikke,» sa jeg. Allerede nå visste jeg at jeg ikke likte fyren. «Hvem fikk dere melding fra?»

Han ignorerte meg. «Bli her.» Det var tydeligvis rettet mot meg, selv om han så på sin kvinnelige kollega før han gikk forbi meg og skjøv døra opp. «Tilkall forsterkninger og ring ambulansen.»

«Jeg ville ikke flytte på mannen der inne siden jeg konstaterte at han var død,» forklarte jeg, uten at det så ut til å gjøre noe inntrykk.

Hva betjenten foretok seg, så jeg ikke, siden jeg fulgte ordren om å bli i gangen. Men da han igjen viste seg i døråpningen, var han grønn i den delen av ansiktet som var synlig. «Fy faen.» Han så stygt på meg. «Og du er?»

«Mitt navn er Foyn. Svend Foyn, advokat.»

Mens han så usikker på meg, tydelig i tvil om hva han skulle foreta seg, dukket flere blålys opp utenfor.

Ambulansen stanset rett foran inngangen. Det var tre i bilen, en kvinnelig lege og to mannlige ambulansemedarbeidere, alle med munnbind.

«Pass deg for blodet,» sa jeg da legen beveget seg inn i rommet der Salvesen lå. De to andre ble stående avventende i gangen. «Dette er en drapssak. Jeg forsøkte å få liv i ham. Det er best at dere ikke flytter på kroppen hvis du kan fastslå at han ikke lever.»

Legen bøyde seg over kroppen på gulvet og trakk raskt den samme konklusjonen som meg. Salvesen var død. Bikkja satt urørlig ved beina hans. Da betjenten, som nå hadde trengt seg inn, prøvde å dra den vekk, glefset dyret mot hånden hans og knurret advarende.

«La bikkja være,» sa jeg.

Enda en bil bråstoppet utenfor. Mer politi.

Teknikerne kom først, i hvite drakter, med tunge kofferter. De ignorerte meg og henvendte seg til legen, som ga dem en oppdatering. Jeg beveget meg ut og ble stående og betrakte trafikken. For en utenforstående måtte det virke kaotisk. Men jeg hadde besøkt åsteder før. Noen rigget opp en lyskaster og trakk sperrebånd, andre sjekket omgivelsene. Plutselig var det blitt folksomt i gaten.

Etter ytterligere noen minutter svingte en sivil bil opp foran inngangen. To etterforskere kom med bestemte skritt mot meg, også disse korrekt antrukket med munnbind. Den ene stoppet og ga noen korte ordrer til betjentene med beskjed om å få folk unna. Den samme skjebnen led Tønsbergs Blads utsendte medarbeider som hadde møtt opp, selv om det var sent.

Han som framsto som sjef for etterforskerne kjente jeg. Å betegne overbetjent Thomas Axelsen som en venn, ville vært løgn. Vi hadde hatt våre konfrontasjoner, senest i fjor, da en kvinnelig etterforsker ble drept under en dekkoperasjon i denne byen. Selv om jeg hadde bidratt til at saken ble oppklart, hadde det ikke vært noen takk å få. Tvert imot.

Han stoppet og stirret på meg. «Hva gjør du her, Foyn?» Jeg fikk en bestemt følelse av at han var i ferd med å kommandere meg til å få på munnbind.

«Jeg venter på dere,» sa jeg. «Det har skjedd et drap her.» Jeg pekte mot døra. «Noen har stukket en kniv i halsen på overrettssakfører Christian Salvesen.»

«Nå?» Det virket ikke som det gjorde noe tungt inntrykk. «Vi kjenner ham.»

«Ja vel?» At overrettssakføreren i perioder hadde vært en velkjent kunde hos det lokale politiet, var ingen hemmelighet. Der ble han betraktet på linje med andre av byens løse fugler. Historie og tradisjon var ikke etatens sterke side. «Christian Salvesen var en av byens mektigste menn da du gikk på ungdomsskolen,» sa jeg.

«Og hva så?»

«Hva tenker du om dette drapet?» sa jeg. «Du har vel en teori?»

«Jeg tenker ingenting.»

«For en gangs skyld er vi enige,» sa jeg. Et billig poeng, ikke til å motstå.

Heller ikke det gjorde noe inntrykk på ham. «Og hva er så din rolle her, Foyn?»

«Jeg fant ham,» sa jeg. «Liggende på gulvet i en pøl av blod. Jeg prøvde med gjenoppliving, men det var for sent.»

«Meldte du fra?»

«Mobilen streiket,» sa jeg. «Jeg var på vei til dere da en patrulje dukket opp. Først nå har jeg fått den til å virke igjen.»

«Det kom inn en melding til oss. Kjenner du til det?»

«Nei.»

«Salvesen er jo en bekjent av deg.» Han fikk det til å lyde som en trussel.

«Han er en venn,» sa jeg. «Og for å spare deg for spørsmålet; det var ikke jeg som drepte ham. Jeg aner heller ikke hvem det var.»

Han stirret skeptisk på meg. Dette var en dårlig start. «Og hva gjorde du her?»

«Jeg fikk en sms fra Salvesen,» sa jeg. «Klokka 16.05 i dag. Han måtte snakke med meg.» Jeg tok fram mobilen og viste Axelsen meldingen. «Jeg så først etter ham på Big Ben.»

Han studerte meldingen. Store utfordringer. Vi må møtes. Nå. Salvesen. «Hva betød det?»

«Jeg aner ikke.»

Axelsens blikk var enda mer skeptisk enn vanlig. «Så du visste altså ikke hva det dreide seg om?» Han trodde jeg løy.

Jeg trakk på skuldrene. «Nei.»

«Jaså? Du venter her, Foyn.» De to etterforskerne forsvant inn døra.

Ut av mørket sto han plutselig der, innenfor sperringene. Han måtte ha greid å snakke seg gjennom. Med sin lange karriere i politiet var han et kjent ansikt. Nå var han advokat. Wilhelm Mørk hadde fullført juridikum mens han var i politiet, og i en periode gjennomført nødvendig praksis for å få bevilling. Nå var vi på et vis kolleger.

«Hva vet du?» Han var alltid velkledd, men nå overgikk han seg selv.

Jeg ristet på hodet og betraktet antrekket hans. «Hvor kommer du fra?» Lys kamelhårsfrakk over mørk dress, svarte, blankpussede sko. «Rett fra fest?»

«Det er fredag, min venn. Hva kan du fortelle?»

«Jeg dumpet bare opp i det,» sa jeg, ga ham et resymé og viste fram meldingen. «Jeg kom hit av ren nysgjerrighet uten å ane hva han ville. Det er første gang jeg er her, og det blir den siste.»

Mørk studerte mobilen og rynket pannen. «Hva i helvete skal dette bety?»

«Jeg aner ikke. Men det er typisk Salvesen. Lek med ord.»

Han nikket tankefullt. «Fant du noe i leiligheten?»

«Jeg fant et lik,» sa jeg.

«Spar meg. Du benyttet anledningen til å sjekke.»

«Jeg bladde gjennom den 7. sansen hans,» medga jeg. «Og det jeg kom over av papirer.»

«Hadde Salvesen kalender?» Mørk ristet på hodet. «Det er i seg selv mistenkelig.»

Ambulansefolkene kom ut døra. Salvesen var pakket inn i hvitt. Kroppen hans kunne vært et lite barns.

Vi sto tause og betraktet båren mens den ble trillet forbi oss.

«Det er for jævlig.» Et uvanlig utsagn fra Mørk.

Vi ble avbrutt av Axelsen som stoppet foran oss og betraktet Mørk. «Hva gjør du her?»

«Foyn trenger en som kan ivareta hans interesser.»

«Så det mener du?» Axelsen ventet ikke på svar, men henvendte seg til meg. «Du blir med på kammeret. For en samtale,» la han til.

Mørk brøt inn. «Dersom det er snakk om et forhør, blir jeg med.»

Axelsen betraktet ham med dårlig skjult misnøye. «Vi trenger ikke advokat for å snakke sammen. Med mindre det er noe som holdes skjult for oss.»

«Jeg vet ingenting,» sa jeg. «Derfor kan jeg heller ikke holde noe skjult.» Men noe hadde slått meg. Jeg valgte å holde det for meg selv. Inntil videre.

«Ja vel.» Igjen fikk jeg følelsen av ikke å bli trodd. «Er det blod du har på hendene, Foyn?»

Jeg så ned. «Jeg prøvde å få liv i ham.» Jeg hadde glemt blodet.

Axelsen stirret på meg. «Så?» Det virket ikke som han ventet på svar, for han bare fortsatte. «Så du tok i kniven?»

«Bare i skaftet, og der tror jeg ikke du finner noe avtrykk,» sa jeg. Skaftet var ruglete, uegnet til å registrere fingeravtrykk. «Jeg bør vel nevne at kniven var en gave fra meg. Til innflyttingen.»

Axelsen himlet med øynene. «Vi ser på det. Dine avtrykk har vi allerede.» Han forsvant inn i stuen og kom ut sammen med en tekniker, som etter å ha tatt en rekke prøver, til slutt sa seg fornøyd.

«Du kjører med meg, Foyn.» Axelsen var knapp i stemmen.

Mørk hadde fulgt med i samtalen. Nå henvendte han seg til meg mens han ignorerte Axelsen. «Oppstår det problemer, ringer du meg.»

«Hva med hunden?» sa jeg. Dyret sto på trappa og stirret ut i mørket.

«Hvem eier den?»

«Salvesen tok seg av den,» sa jeg. «Dere kan ikke la den bli igjen her.»

«Er ikke du et hundemenneske, da?» For første gang ante jeg et glimt av humor i stemmen hans. «Jeg har stadig observert deg sammen med et digert dyr. Du får ta deg av bikkja. Avdøde var din venn, er det ikke så?»

Jeg kastet et blikk på bikkja. Axelsen hadde et poeng der. Men Hulda kom ikke til å like det. «Vel,» sa jeg. «Jeg ordner det i kveld. Så får dere overta i morgen.» Vi plasserte bikkja i baksetet på Axelsens Mazda, der den ble sittende merkelig stille.