Les et utdrag

Utdrag fra Underliv av Bjørn Vatne

Ingen i Vågheim hadde ventet at Arnstein Lunde skulle bli storimportør av sexleketøy – aller minst Arnstein selv. Men en dag får han ved en feiltakelse en større forsending dildoer til sin nettbutikk fiskogelektro.no. For Arnstein er det verdt et forsøk. Han markedsfører feilforsendelsen under merkelappen «Morokroken», og de selges unna i et tempo han hittil ikke har sett maken til.

Arnstein er en grunnleggende anonym mann fra Lørenskog, som har tilbrakt halve livet i den lille sunnmørsbygda som motvillig er slått sammen med Ålesund. Både bygda og Arnstein er på vei nedforbakke, og nå truer kona Lindis med å forlate dem begge. Det haster for Arnstein å gjenoppfinne seg selv. Om det så er et dildoutsalg som skal til.

Underliv er en roman om kommunesammenslåingsreformen og fallende testosteronnivå. Om å oppdage, midtveis i livet, at den man har blitt, er en annen enn den man vil være.

Utdrag:

Vågheim ligger fem mil fra Ålesund, på et lite og ihjælsalta landstykke som stikker ut i fjorden. På en god dag bor det rundt tusen mennesker her, og de fleste jobber på sjøen, eller med noe som har med sjøen å gjøre. Vi pleier å si at vi har havet foran oss, fjella i ryggen og beina på jorda. Før i tida var folk stolte av å bo her. Det var industrihistorisk sus over Vågheim. Nydelig pent var det også, og folk herfra likte å tenke at de var prototypen på rotnorsk driftighet og sunnmørsk næringsteft lenge før noen kom drassende med ordet gründer.

Det kjentes egentlig rart å snakke om Vågheim som bygda. For det første lå den sånn til at opptil flere byer var innafor rekkevidde, mange pendla dit for å jobbe, sjøl om det var traurig med all den kjøringa. For det andre hadde vi ikke helt fått dreisen på det romantiske og småfarlige isolasjonslivet som jeg følte hørte til ordet bygd. Det var få ekte bønder her, lite hjemmebrenning og banjospill og andre ting du kan se på film, folk blei gravide i skapelig alder og naboer het Hansen og Larsen og tok vaksinene sine. Vi hadde dager som roterte rundt et nav av merkenavn, akkurat som ellers i dette landet: Kiwi, Google, itslearning, Altinn, Joker, Teams, H-vinduet, Jotun, Colgate og Netflix. I nyhetene fikk jeg stadig vekk bekrefta at dette var den nye distriktsnormalen. Avvika som kanskje hadde vært der en gang, var flata ut. Norge var blitt utjevna, og identiteten var global, ikke lokal, blei det sagt. Når jeg tenkte på guttene våre, måtte jeg være enig. De hadde interesser som overhodet ikke var utprega lokale. Jeg ante ikke om de så på seg sjøl som vågheiminger, om det ordet overhodet betydde noe for dem. For min generasjon var det litt av og på. Det fantes patrioter, og så fantes det folk som stort sett ga faen i navn og historikk, sånn som meg. Men i generasjonen over oss, der var den lokale identiteten fremdeles svære greier. Jeg tenkte på dem som bakstrevere. At det å insistere på en sånn påtatt annerledeshet bare blei mer og mer patetisk etter hvert som vi alle sto trygt samla under paraplyen til BankID og Facebook, samme hvor i landet vi hadde dumpa fra oss kroppene våre. Hadde det vært opp til meg, kunne vi brukt det flotte ordet landsby om Vågheim, da skulle jeg vært litt stolt, men det var ikke opp til meg. Generelt sett var veldig lite opp til meg.

Denne småtrassige innstillinga hang vel også litt sammen med at jeg var tilflytter. Jeg og kona mi Lindis hadde bodd der i snart tretten år. Hun var styrer i barnehagen, mens jeg dreiv med litt forskjellig. De ni første åra jobba jeg i politisk sekretariat i gamle Våg kommune. Det var et stabilt og forutsigbart opplegg, perfekt for en som meg. Kjøre ned på rådhuset, parkere på den samme plassen nærmest laurbærheggen. Gå ut av bilen, ta med sekken med datamaskina. Skyve opp inngangsdøra med det ru trehåndtaket, høre det seige knirket fra lukkearma over meg. Henge fra meg jakka på det tunge stativet med kleshengere som klakka mot hverandre, et nydelig lite kastanjett-orkester som ønska meg velkommen. Sette meg ned, gjøre jobben min. Det passa meg ypperlig. Jeg var ikke lenger en sånn som trengte all verdens spesialopplegg for å tenke at livet var verdt å leve. Livet, sa jeg til meg sjøl, det var noe som ligna på en rusletur i kjent terreng. Skulle du finne glede i det, måtte lykka komme fra sjølve repetisjonen. I å bli djupt og fullstendig kjent med hver kleshengergrein og hver rådhusbusk, terpe og terpe på samme gå-rytmen, stryke den samme dørhåndtakbjørkestammen, til du ikke lenger kunne skjelne deg sjøl fra terrenget. Da var du heil. Da var du i ett med saker og ting rundt deg. Og var du vant til et sånt liv, skulle det ikke så mye til for å finne høydepunkter. Ja, det sa jeg til meg sjøl, om og om igjen: I et sånt liv kunne det minste tilløp til uvanlig og brått oppstått fuglekvitter være nok til å øke pulsen din betraktelig. Da blei du oppsprengt i undring hvis fårepølsebrødskiva var feilstabla under brunostskiva en dag og laga en eksotisk bismak på nista. Men for den som var bortskjemt med enorm variasjon og seremoni, turer i alper og på vidder langt hjemmefra i tau og stegjern, og nistepakker med blomkålris og andeconfit, var det til slutt ingenting som kunne imponere. Jeg levde etter ei nokså bestemt oppfatning om at vi i Norge hadde for få av den første sorten mennesker, og for mange av den andre.

Så blei Våg kommune tilintetgjort. Rykka opp med rota og lagt i den byråkratiske komposthaugen som er Ålesund, Norges største kommunesammenslåing. Plutselig var det ikke bruk for meg lenger. Jeg fikk et engasjement i samferdselsavdelinga i Møre og Romsdal fylkeskommune som kompensasjon. Det gikk ut etter to år, og det var like greit, for da var jeg grundig lei av å pendle i timesvis til og fra jobb i Molde. Fra første dag hadde jeg dessuten savna kleshengerklakkinga og skrapinga av hekken mot bildøra. Men brått sto jeg uten inntekt, og i Vågheim var det ikke akkurat flust av jobber for universitetsutdanna, ikke særlig praktisk anlagte middelaldrende menn. Jeg søkte på flere jobber jeg ikke ville ha, og fikk en av dem, som distriktssjef i et alarmselskap. Det var noe jeg kunne skjøtte hjemmefra, forsikra de meg om. Det likte jeg tanken på. Å være hjemme der det var passe varmt og jeg fikk kaffen sånn som jeg ville ha den og det ikke var noen datasystemer å stemple inn og ut av. Hekk og kleshengere hadde jeg allerede. Men da jeg møtte opp på introduksjonskurs hos Vigil Alarm på et konferansehotell på Fornebu, og så hvordan folk der gikk kledd, og hvordan de gikk konstant på bakovervippen med skrittet foran brystkassa, skjønte jeg at jeg hadde gjort en tabbe. Jeg beholdt jobben i knappe to måneder. Etterpå var jeg som ei kokt pære innvendig og lå på sofaen i to uker og blåste luft mot taket. Og så hadde ting bare fortsatt å gå på tverke.

Det siste var at de snakka om å legge ned barnehagen til Lindis. Den var del av ei svær privat kjede som het Spire, og i Vågheim blei det rett og slett ikke født nok unger til at utbyttet blei stort nok. Eierne, to grådige jævler av et ektepar i Trondheim, tenkte kun profitt. Lindis var lei seg. Det var en stri vinter.

Jeg svingte av fylkesveien ved det gamle kommuneskiltet. Det hadde blitt februar, klarvær og knitrefrost, og bilen rulla stille over den dårlig brøyta veien. Vi passerte noen spredde gårdsbygninger uten synlige spor etter drift. På høyresida lå femtitallshusa kledd i grånende eternittplater med soppstriper på, nedrima fra grunnmur til møne, som ferdigglaserte, prefabrikkerte pepperkakehus. Åtti-sona blei til seksti i det vi kalte Kårebakken. På automatikk la jeg bilen i tredje og slapp gassen. Jeg var den eneste som respekterte fartsgrensa akkurat der, for det var en kjent sak at det meste av Kårebakken var ubebodd, og hadde vært det i tjue år. Det var omtrent like lenge siden det hadde vært fartskontroll i bygda også. Men jeg var forsiktig. I Vågheim visste du aldri når det fra intet dukka opp en villgått gamling med noe mystisk og brei last i armene, svimende rundt i veibana. Sånne kunne gjøre deg til drapsmann på sekundet.

Terje satt i baksetet og stirra ned i mobilen. Jeg hadde henta han hos en kompis, Kristoffer, som bodde i nabobygda. Langevoll lå ti minutter unna med bil, en tredve–førti hus som mer eller mindre tilfeldig hadde klumpa seg sammen i ei grop og krangla seg til et eget navn en gang på sekstitallet. Det gikk ikke busser dit, og sykkelsesongen var fremdeles langt unna.

«Hadde du det gøy? Var dere ute og leika i snøen, eller?»

Han svarte ikke. Det var ikke noe nytt. Både han og Henning hadde langt på vei mista taleevnen etter at de passerte tolv, og erstatta den med et huleboerspråk bestående av strupedjupe snøft og grynt.

«Nei, du er vel blitt for gammal til å lage snømann, du. Spilt, da», sa jeg.

Taushet. Vi runda bakketoppen og begynte på den slakke nedstigninga mot Vågheim.

«Hva er det dere spiller for tida, da? Skytespill eller? Det har kommet noen bra skytespill de siste åra da, det har jeg hørt. Battlefield, er det på nummer seks nå?»

«Ikke noe særlig», sa han.

«Ikke noe særlig hva da?»

«Vi gjorde ikke noe særlig.»

Vi rulla forbi kirka, og Circle K på Dal, og like etterpå blei vi stoppa av det eneste lyskrysset i Vågheim, nedafor den nye skolen som de bygde på starten av 2000-tallet. Den fargerike skolebygninga lå på en liten høyde ved siden av ei nokså rimelig kunstgressbane, med den sorten pistrete og tynt kunstgress som ligna på et slitt golvteppe. 2000-tallet var tiåret da nasjonale myndigheter fremdeles følte et nostalgisk ansvar for sånne plasser som her, og ga oss et siste kunstig åndedrett. Noen fikk kulturhus. Det kunne jeg likt. Men vi fikk idrettsanlegg, med tilskudd fra Norsk Tipping. Samtidig satt de samme myndighetene i hemmelige møter og kokte sammen planene om kommunal- og regionalreformene som skulle slå av respiratoren vår for godt.

Det blei grønt, og jeg ga forsiktig gass for ikke å skade piggene. Ved siden av skolen lå bedehuset, med det lysende korset plassert trygt under mønet på den beskjedne trebygninga. Videre inn mot sentrum, i ei strekke på tre–fire hundre meter, lå syttitallsbebyggelsen tett på veien. Det var lave næringsbygg i mur med tomme vinduer. Tidligere helsestasjon og dagligvare og slakter. Mellom dem og oss, bak det smale fortauet, strakte det seg ei lang rekke med ikke-offisielle parkeringsplasser der det sto biler som hadde stått der i mange tiår. Noen var avskilta, andre hadde dører lakkert i andre farger enn resten av karosseriet. Der pleide også snøplogen til vår kjære deprimerte, matvarekjedekastrerte småbruker å stå i opplag gjennom sommeren. Jeg så et par hengere med kapell som hadde stått på samme plass så lenge at ingen lenger visste hvem som eide dem eller hva som var inni. Og det var greit. Det var ingen som sutra om det. Det var en del av sjarmen med Vågheim. Hvis du hadde en sånn henger, kunne du sette den der og ikke ha mareritt om at en eller annen etat skulle ringe på døra dagen etter og be deg fjerne den. Og hvis du var pissatrengt, var det bare å slenge ut ladden i nærmeste kratt og la det stå til. Ingen stengte dører som ba om tikroninger eller svenske servitører som krevde at du skulle kjøpe en kaffe for å få gjort fra deg. Det var de to godene vi hadde å tilby: uinnskrenka rett til villparkering og villpissing.

«Vet du det, Terje, at da jeg og mora di flytta hit, så var det klesbutikk der borte?»

Jeg nikka mot høyre der vi passerte et bygg med store, uisolerte vinduer i første etasje og en leilighet på toppen der det fremdeles hang hvite gardiner i vindua.

«Nei», sa han.

«Henning gikk faktisk i noen støvler som vi kjøpte der. De røde, pitte små, du vet.»

Jeg huska lukta der inne, og utvalget av odde plagg. Glatte blomstrete bluser vide som fullrigga storseil og bukser i brun terylene. Det var bare gamlingene som handla der, men det var én eneste gang, det må ha vært rundt 2007 en gang, da høsten kom altfor fort og gummistøvlene og parkdressen til Henning var for små. Da hadde jeg i nødens stund punga ut for noe stiv og ubrukelig drit i bevernylon. Året etter var butikken borte.

«Og elektriker var det også!»

Jeg peika på motsatt side av veien. Vågheim Elektro, det var tider. I tillegg til å selge lamper, lyspærer, skrusikringer og varmeovner kunne Gard Fretheim ta inn hvitevarer til ublu priser. Lindis hadde insistert på at vi skulle handle der av rein omtanke for mannen, sikkert fordi han var så tjukk og gammel og aldri fikk skikk på den elendige hunden sin og ingen venta at han skulle overleve 00-tallet. Vi fikk rett. Verken han sjøl eller butikken overlevde. Men Grepa-komfyren vi kjøpte, den var tilsynelatende udødelig, antakelig fordi jeg hadde lyst på en ny med induksjon.

«Før mi tid fantes det visst en sportsbutikk også. Hun som dreiv den, hadde NM-tittel i en eller annen sær idrett. Lurer faktisk på om det var diskos», sa jeg.

Terje ga fra seg et slags innoverpusta sukk. Jeg justerte på speilet for å prøve å se hva det var som gikk av han, men jeg så bare toppen på knollen hans. Trynet var fremdeles vendt ned i fanget.

Jeg svingte av opp mot det lille byggefeltet vårt. Det lå på en liten ås mellom sentrum og fjorden. Alt vi hadde passert på veien, var ruiner fra ei tid da det herska optimisme her, da bygda fremdeles vokste på grunn av det enorme oppsvinget på Torve møbel, og det eventyret som foregikk nede på verftet. På søtti- og åttitallet var det befolkningsvekst i de aller fleste kommuner i landet, unntatt Oslo. Det var gullalderen, det. Da et sånt identitetslaust fillested som Vågheim fremdeles var i samsvar med det norske sjølbildet. Vi var tilfredse med det uspektakulære, før oljeinntekter og internasjonalt fredsarbeid. Boliglånsrenta var tosifra og holdt folk fast der de var.

Jeg rygga inn i innkjørselen, og passa på å parkere helt flatt sånn at jeg slapp å dra til håndbrekket. Året før hadde det fryst fast i kulda og siden hadde jeg vært nater på akkurat det. Hvis jeg merka at Lindis hadde vært bortpå brekket, passa jeg på å la henne få høre det. I en mild tone. Jeg skotta opp i speilet igjen. Der møtte Terje blikket mitt for første gang siden jeg henta han.

«Hvorfor blei du ikke med inn? Da faren til Kristoffer spurte?»

Jeg knørva noen kvitteringer som hadde hopa seg opp i midtkonsollen, og stappa dem i en plastkopp som hadde inneholdt kakao fra en av de stadig sjeldnere søndagsturene våre.

«Nei, hvorfor skulle jeg det. Vi skulle jo hjem», sa jeg og løsna beltet.

«Ja, men du er aldri med inn. Jeg kunne vært der litt til hvis du blei med inn. Det var noe vi skulle gjøre ferdig.»

«Hadde det vært noen vi kjenner, så. Men far til Kristoffer, jeg har vel snakka med han én gang på butikken, og så spør han om jeg vil komme inn? Det er litt rart. Virker som en pussig fyr», sa jeg.

«Ok», sa Terje.

«Og sa ikke du nettopp at dere ikke gjorde noe særlig? Da var det vel ikke så farlig?»

Jeg åpna bildøra, gikk ut på den isete oppstillingsplassen og bort til bosskassene ved veggen. Der tømte jeg papiret i den blå dunken mens jeg venta på at Terje skulle gå ut av bilen sånn at jeg kunne låse.

«Mamma ville blitt med inn», sa han mens han klatra ut.

«Fint for henne. Hun kan vel lage ekstra tid også, da. Tid til å lage middag, kjøre dere rundt og å få i dere mat og få dere til å gjøre lekser, og så kan hun sitte der og pludre med far til Kristoffer i tillegg. Imponerende, den mora di.»

Han blei stående utafor Peugeoten, den tette kroppen godt innpakka i storebroren si gamle, grønne dunjakke av Coop-varianten.

«Har jeg gjort deg noe», sa Terje.

Dette var uvante takter til han å være. Vanligvis var det Henning som svarte småfrekt, de gangene han orka. Terje pleide å være stille og gryntete, som et sammenrulla pinnsvin.

«Hvorfor spør du om det? Jeg skjønner ikke hvorfor dere skal være så ubegripelig sure heile tida», sa jeg.

Han laga en av de lydene igjen, og pirka med tåa mot en issvull.

«Hæ? Sa du noe? For jeg hører bare lyder», sa jeg og la håndflata opp til øra som en halvdøv.

«Nei», sa han og gikk opp mot huset.

Klokka var snart halv seks, og jeg hadde ikke spist siden lunsjen halv tolv. Det var ikke rart jeg var litt oppfarende. Jeg hengte fra meg jakka i gangen. Ingen av dem var på plass, som vanlig. På kjøkkenet hadde lasagnen stått så lenge på benken at det mjuke og ekstra tjukke ostelaget, som jeg hadde prestert av krysslagte skiver med Synnøve, hadde tørka til et rynkete skinn. Jeg sjekka mobilen, og der var det ei melding fra Lindis: Hun hadde dratt innom trening på veien hjem. Vi skulle bare spise uten henne.

«Hvor er Henning?»

«Vet vel ikke jeg», sa Terje, og forsvant ned på rommet sitt.

Jeg blei stående foran kjøkkenbenken. Det var ikke første gang jeg brukte av arbeidstida mi til å lage mat til et hus som var befolka av spøkelser. Du visste aldri når de fant det for godt å forsvinne eller åpenbare seg, og når de endelig viste seg, var det alltid med et eller annet utydelig behov på slep som det var opp til meg å tilfredsstille.