Les et utdrag!

Erik Eikehaug fikk strålende anmeldelser for debutboken James Franco spytter når han snakker. Han har en bachelor i nordisk litteratur fra Universitet i Oslo, en master i Creative Writing and Publishing fra Kingston University, London. Skatten og tyven er hans andre roman.

Vetle er sønn av en enormt suksessrik forfatter, og som sin bror Fartein forsøker han å følge i farens fotspor. Det går ikke alltid som det skal, først og fremst fordi dette som kalles Livet stadig kommer i veien. Livet, og jakten på kjærligheten og en mann Vetle kan kalle sin?

Kne ut av ledd

Den stjerneformede heliumballongen blir mindre og mindre der den svever mot kjempeskyen. Jeg har ligget her i ti minutter allerede, på det tørre fortauet mellom et arkitektkontor oppkalt etter en gresk gud og en rød Tesla med Peppa Gris-solskjerm i passasjervinduet. Et sted bak meg synger Robyn fra hodetelefonene som ble røsket av meg i fallet. It’s a big black sky over my town. Fingrene mine kleber seg sammen. Jeg overdriver alltid med den søte sennepen, gir meg aldri før det renner over. Dessverre rakk jeg ikke å spise mer enn halve wienerpølsen før jeg sklei på den fordømte issvullen og vrei det venstre kneet ut av ledd.

Heliumballongen var en gave til lillebroren min. Det var på grunn av ham jeg hadde vært i kjelleren på Litteraturhuset. Fartein hadde vunnet pris for Håpet, hans femte roman og endelige gjennombrudd. Den var ulik alt annet han hadde skrevet. Mens de tidligere bøkene hans ble anklaget for å være pretensiøse og navlebeskuende, handlet denne om Al Youssef-familiens flukt fra deres hjem i Damaskus til Europa. Ifølge den spinkle mannen som overrakte ham glasstatuetten i nordlysfarger, var Håpet årets viktigste utgivelse. «Dette er virkelighetslitteraturen verden trenger nå.»

Jeg hadde ikke lest Håpet da jeg foretrekker bøker om danske jenter som sykler retningsløst rundt, spiser karbonadesmørbrød og sliter med å sove; bøker hvor ingenting skjer, med mindre man leser mellom linjene. Dessverre hoppet jeg av litteraturstudiene før jeg lærte å lese ordentlig mellom linjene. Forelesningene kolliderte med reprisene av Gilmore Girls, og den gangen var livet i Stars Hollow viktigere enn det som lå skjult i tekstene til Woolf, Hamsun og Hemingway. Det er synd, selvsagt, at jeg ikke fullførte noen høyere utdanning, men jeg står fremdeles ved valget jeg tok. Blindern var ikke noe sted for en svevende gutt fra Jomfruland. Mens alle andre leste og forsto, og uten problemer fant frem til forelesningssaler og klasserom, klarte ikke jeg å logge inn på Studentweb. Vi var allerede halvveis i semesteret før jeg fant pensumlistene.

Da jeg ankom kjelleren i Litteraturhuset, kjøpte jeg et glass bobler og satte meg helt bakerst, ved siden av en død yuccapalme. Like før Fartein gikk opp på scenen for å ta imot prisen, nøys jeg høyt, vått og hardt. En av de som snudde seg, var Pikkhode-Karsten. «Gesundheit,» sa han og lot blikket sveipe over gullbuksene mine, genseren med sebramønster, det bleikede håret og heliumstjernen som svevde over hodet mitt, selve prikken over idioten. Han nikket for seg selv, som om jeg var et regnestykke som gikk opp. Det er allerede ti år siden både Karsten og jeg, med bare en ukes mellomrom, debuterte litterært. I tiden som fulgte, deltok vi på en rekke arrangement sammen. Han leste høyt og insisterende fra punktromanen sin, Pung. Etterpå satt han bredbeint og ga lange svar, gikk alltid over tiden. Da det var min tur til å lese fra Barna i byen og svare på spørsmål – som stort sett handlet om hvordan det var å være sønn av selveste Hjalmar Hvesser og inspirasjonen til selveste Skatten fra Skatten og Tyven-bøkene – fiklet Karsten med skjorta, klødde seg i skrittet eller utforsket et blåmerke på armen. Men det var enda verre de gangene han fulgte med. Da smilte han overbærende, som om alt jeg sa, var poengløst, noe det stort sett var. Jeg har alltid vært bedre på å starte setninger enn på å avslutte dem.

En gang vi slo følge til t-banen etter et fellesintervju med Radio Nova, spurte han om jeg var en sånn homse som bare skulle skrive om å være homse, «ingenting galt med det altså, men kjipt å begrense seg. Å være homse er jo ingen stor greie lenger. Ingen bryr seg, liksom. Du får garantert flere lesere hvis du skriver om vanlige folk. Eller kvinner. Artig skjorte, forresten. Eller er det en bluse?»

Det klammeste øyeblikket mellom Karsten og meg oppsto på tampen av året, på et forlagsjulebord med åpen bar, der særlig GT-en med pepperkorn var populær. Jeg hadde på meg nye skinnsko fra Dr. Martens. De raspet opp hælene og gjorde hvert skritt til tortur. Jeg tilbrakte derfor kvelden sittende sammen med en middelaldrende kvinnelig forfatter, som på sin side var frustrert over de middelaldrende mannlige forfatterne, som foretrakk de unge debutantene, særlig hun med havfruehåret. «Homser og kjerringer er usynlige for slike menn,» sa hun og klinket GT-en sin til min. «Vi får ta til takke med hverandre.» Ute på gulvet, i sentrum for den kvasiintellektuelle runddansen, sto Karsten. Han skålte og skrålte, tok oppmerksomheten fra alle. De gangene blikket hans streifet meg, fortsatte det videre som om jeg var ingenting. Det overrasket meg derfor da han sto fremfor meg, samtidig som lysene begynte å blinke og en nett kvinne med Chanel-jakke ropte: «Festen fortsetter på Amsterdam!» Han dro den ene pekefingeren sin over pannen min, neglen hans var lang og skarp. «Du Velte, hvorfor har dere homser alltid så blanke panner? Skyldes det fuktighetskrem, eller er det noe genetisk? I så fall burde det bli forsket på. Og hvorfor er dere alltid så forbanna blide? Dere kan umulig ha så mye å glise for.» Han slet med å feste blikket. Ånden hans svei i øynene mine. «For å være ærlig, utstår jeg ikke sånne blanke gladhomoer.» Da jeg endelig klarte å løsrive meg, hadde neglene hans etterlatt fem halvmåner på armen min. Inne på det nærmeste toalettet tok jeg av meg Dr. Martens-skoene og skrellet av meg de blodige sokkene. Stående barføtt fremfor speilet skjønte jeg aggresjonen hans. Smilet mitt var virkelig provoserende. Det reflekterte heller ingenting sant, men var mer som en grimase. Pass på, eller så blir du seende slik ut.

I kjelleren på Litteraturhuset var Karsten som vanlig omringet av Pikkhoder. Pikkhodene var en gjeng unge, heterofile, mannlige forfattere som hadde debutert i samme periode som meg. Smarte, men sarte. Pikkhodene bygde hverandre opp, heiet hverandre frem, og entusiasmen deres smittet. Avisene og festivalene elsket skamløsheten. Disse gutta hadde få overmenn, men med Håpet og denne prisen var broren min utvilsomt en av dem. Da Fartein ble ropt frem, jublet Pikkhodene så høyt at folk snudde seg og så på dem isteden.

I motsetning til Pikkhodene var Fartein lavmælt og ydmyk. Da han tok imot statuetten, var han til og med nydelig. Det var et snodig syn, for Fartein hadde aldri vært nydelig. I oppveksten var han et hengslete helvete. Pappa spøkte om at puberteten hadde fått kroppen hans til å gå av hengslene, at for hver dag som gikk, lignet han mer på en forhistorisk fugl. Til sammenligning var jeg en rokokkoengel: blond og blåøyd med øyenvipper som strakte seg mot solen, et åsyn som inviterte hele verden inn. Hver gang jeg passerte et speil, følte jeg meg heldig. Men på et tidspunkt hadde det som gjorde meg åpen og vakker, lukket seg inn, visket seg ut og etterlatt det myke ingentinget som satt på bakerste rad i Litteraturhuset ved siden av den døde yuccapalmen.

Da programmet på scenen var ferdig, satt jeg en stund og ventet på at Fartein skulle komme bort til meg. Jeg var sikker på at han ville gjøre det, at han ville bli mer glad for heliumstjernen enn statuetten med nordlysfargene. Han hadde sendt meg meldinger hele uken, ringt opptil flere ganger: Du må komme, Skatten! Lov at du kommer! Kjøp en heliumballong og si gratulerer med dagen, slik pappa gjorde da vi var små. Kom! Vær så snill!

PS: Det er på tide vi legger en plan for fadermordet.

Men mellom oss var det for mange jurymedlemmer, forlagsmedarbeidere og Pikkhoder. Så jeg helte boblene i jorden til yuccapalmen og dro på meg saueskinnsjakken. Ute på gaten tok jeg på meg de støydempende hodetelefonene, skrollet frem til spillelisten jeg hadde gitt navnet Selve Livet. Jeg begynte med Cher: Do you believe in life after love?

Vinden nappet i heliumstjernen da jeg gikk nedover Parkveien. Den skumpet oppi lysrørene inne på Deli de Luca mens jeg sprøytet søt sennep over wienerpølsen. Og da jeg sklei på den eneste resterende issvullen i Oslo og vrei det venstre kneet ut av ledd, røsket den seg fri fra grepet mitt og skøyt opp mot den urokkelige kjempeskyen, som en fallende stjerne i revers.