Utdrag fra Siri Pettersens Jernulven
Ferskingen
Ferskingen var av den verste sorten. En byslamp som trodde han var ulvejeger etter den første natta i Svartna. Han var keitete, krampaktig kameratslig, og han pratet i ett sett. Juva var nær å stappe snø i ørene bare for å stenge ham ute.
Isteden reiste hun seg og begynte å rulle sammen soveskinnene. De andre fikk sitte der og nikke overbærende mens nybegynneren vitset bort verdifullt dagslys. Og dette hadde hun vært tidligst oppe for? Tent bålet så de andre kunne våkne til mat og varme. Etter hvert hadde de krabbet ut av snøhulene. En gjeng på syv denne gangen.
Seks var vanlig. Seks var bedre.
Ferskingen hadde vært den siste til å komme seg på beina. Likevel hadde han plantet ræva rett ned ved bålet, uten å ta i et tak, og der satt han fremdeles og skravlet med mat i kjeften. Det han burde gjøre var å pakke sakene sine. Gjøre seg klar. Så klar som han kunne bli, i hvert fall, med det utstyret.
Juva lempet skinnene over i sleden mens hun smugskulte på ham. Skinnstøvlene hans var nye, og vidåpne rundt leggen, mer egnet til å subbe gatelangs i Náklav. Han hadde blitt gjennomvåt i går, og kom til å bli det i dag også. Armbrøsten hans stod plantet med buen i snøen, som om han ikke visste bak og fram på den. Hvis han noen gang skulle komme så langt som til å skyte, ville det ligge is i boltsporet. Boltene stakk opp fra et kogger på hofta, og de klinket mot hverandre når han rørte seg. Den eneste ulven de ville komme i nærheten av, var en døv en.
Juva kastet et blikk mot de andre, og oppdaget at Broddmar gransket henne mens han skrapte sammen den siste skjeen med surgryn i bollen. Hun snudde ryggen til ham, og reimet på seg selene. De hadde alltid vært litt for kraftige for henne, siden de hadde tilhørt far, men læret var mykslitt og hadde for lengst sluttet å gnage. Hun hadde gjort gode tilpasninger også. Ei reim over brystet, som lettet vekten fra armbrøsten på ryggen. Ei større veske i hoftebeltet, og ei slire til flåkniven. Hun strammet spennen som holdt boltene fast mot låret. De stod tredd på rekke, med de giftbrune ståltuppene trygt skjult. De måtte være lette å trekke, men sitte godt nok til å tåle et fall. Hun håpet for ferskingens skyld at han ikke brukte giftbolter, for da kom han vel til å drepe seg selv så snart han snublet.
Hun hørte Broddmars skritt i snøen bak seg.
«Du, Juva …»
«Nei. Jeg tar ham ikke.»
Broddmar svarte ikke med det samme, han pleide å tenke før han snakket, i motsetning til ferskingen. Men så var han også gammel nok til være bestefaren hennes, så det kom vel med alderen, å være sterk og fåmælt. Det var derfor han bestemte. Og nå hadde han bestemt at de skulle ta med en jypling som i beste fall ville gjøre jakten bortkastet, i verste fall livsfarlig.
«Greit det,» sa Broddmar omsider. «Han blir med meg når vi splitter opp.»
Juva strammet snøret rundt et av soveskinnene til det så kvalt ut, som et hårete timeglass.
Broddmar kremtet bak ryggen hennes. «Jeg tror ikke de skinnene planlegger å rømme noe sted …»
Hun snudde seg og kneiste med nakken mot ferskingen som drev og skrøt av armbrøsten sin til de andre. «Det er du som alltid har sagt at laget ikke er sterkere enn det svakeste leddet! Se på ham! Han har aldri har vært på jakt før, han er en unge!»
Broddmars kinn ble enda litt hulere, beviset på at han skjulte et smil. «Du er nitten, han ligger minst ti år foran deg.»
Hun smalnet blikket, og han skyndte seg å fortsette. «Hør … Han er med ei venninne av søsteren til Muggen, og han greide ikke å si nei. Det blir bare denne ene gangen, Juva.»
Det siste var en innrømmelse som dempet irritasjonen hennes. Han visste han hadde gjort en tabbe. Han smilte oppmuntrende, med et bredt hull der far en gang i tiden hadde slått ut fortennene hans. Han hadde bare jekslene igjen i overkjeven, og det fikk navnet hennes til å høres ut som Jufa når han var stressa. Det var avvæpnende, og han brukte det for alt det var verdt.
«Han kommer til å kløne det til,» mumlet hun.
Broddmar klappet henne på skulderen med en lodden ullvott, og snudde seg for å gå. Hun grep tak i ermet hans.
«Da skylder du meg, Broddmar. Jeg vil være med deg, neste gang du kler deg i rødt.»
Broddmar gløttet mot de andre, men ingen kunne høre dem over ferskingens endeløse talestrøm.
«Nei, du vil ikke være med, Juva. Legg den dau nå. Lagalune ville hudflettet meg om jeg lot deg bli med, og jeg er ikke idiot nok til å komme på kant med mora di.»
Som om hun bryr seg.
Juva lot ham gå. Broddmar hadde en grense for hvor langt han lot seg tirre. Hun stolte på ham, ferskingen til tross. Hvis Broddmar kjente seg trygg på ham, burde hun også gjøre det. Men uroen krøp som mark i magen. Det var ikke det at tullingen var uerfaren, det hadde hun også vært for et par år siden. Det var mer enn det, han var nervøs. Rastløs. Han hemset armbrøsten på plass som om den ikke egentlig var viktig, som om han slett ikke var ute etter skinn eller ulvetenner.
Hun skulle ønske hun aldri hadde lært å lese folk. Det kunne ikke glemmes. Enten man ville eller ikke, fanget man opp ting bare utfra hvordan folk rørte seg. Ordene de brukte. Det fikk henne til å føle seg som en tyv, som stjal fra dem sjansen til selv å vise hvem de var. Hun visste allerede mer om ferskingen enn han visste om seg selv. Hun håpet bare hun tok feil.
De andre hadde begynt å røre på seg. Hanuk sparket snø over bålet, som freste seg til døde. Lok satt på huk og snørte på seg trugene. Det rustrøde håret rakk ned til bakken når han satt sånn. Han nikket mot støvlene til ferskingen, som fremdeles ikke hadde reist seg.
«Du er ikke redd for å komme hjem med koldbrann, da?»
Juva var lettet over at noen endelig spurte. Han kunne være stor i kjeften, Lok, men han mente det godt, full av følelser som han var. Grein for ingenting, og savnet ungene sine etter en halv dag. Og selv han hadde bedre sko, han som hadde fire å fø.
Ferskingen trakk føttene til seg og så ned. «Hva, disse? Svindyre, det kan jeg love. Fra Kastor i Sakseveita, beste skomakeren i Náklav! Han har venteliste, men jeg –»
«Det tviler jeg ikke på,» avbrøt Lok. «Men vi har ekstra sko og votter til den som trenger det.»
«Ja, det blir ikke meg, for å si det sånn, jeg har det beste som kan kjøpes for penger.» Ferskingen dultet neven mot Loks skulder, som om de hadde en hemmelighet sammen. «Dessuten har jeg skjebnen på min side. Jeg var hos en blodleser for knappe tre dager siden, hun har også venteliste.»
Juva holdt pusten.
Det var bare det som manglet …
«Og hun sa du ikke kunne fryse i hjel?» spurte Lok.
«Så godt som. Hun sa jeg knapt hadde begynt på livet.»
Juva himlet med øynene. Hvor godtroende gikk det an å bli? Formuleringen var en helgardering, og hun hadde hørt den tusen ganger. Det eneste blodleseren hadde sagt, var at han var ung. At han hadde lenge igjen å leve, var hans egen konklusjon.
Hanuk brøt ut i en skjæreaktig latter. «Høres ikke ut som en garanti for å bli gammel.»
Ferskingen spratt på føttene, tydelig rystet over at noen pirket i spådommen han hadde lagt sin lit til. Han begynte å famle seg gjennom fabelen om hvordan blodlesere fikk kreftene sine, fra djevelen selv, i ulveham. Som om ikke alle mann i Slokna hadde fått eventyret om ‘Søstrene og ulven’ inn med morsmelka.
«Det er drittpreik» sa Muggen. «Ikke sant, Juva?»
Juva beit tennene sammen. Broddmar stakk albuen i siden hans så Muggen kvapp til. Han gløttet opp på Juva, skamfull over forsnakkelsen som var sørgelig karakteristisk. Han var treg som et berg, og ikke ulik et heller.
Ferskingen hadde fått det med seg, og kom bort til henne, sulten i blikket. «Hvorfor spør han deg? Kjenner du blodlesere?»
Juva pekte på støvlene hans. «Du kan i det minste snøre noe rundt dem så du ikke får snø nedi. Vi snur ikke fordi du blir kald på tærne.»
«Gjør du? Er du i slekt med blodlesere?» Han lot seg åpenbart ikke provosere til å glemme spørsmålet.
«Hvis jeg sier ja, snører du skinn rundt skoene da?»
Hun snudde ryggen til ham, men han smatt foran henne, og lente seg mot sleden. «Svar, da! Du er for søt til å være så prippen.»
Hun røsket i sleden, så albuen hans skled av kanten. «Om en blodleser sa du skulle stupe fra Ulebru, ville du gjort det?»
Ferskingen ble taus, og det demret for henne at han faktisk måtte tenke på det. Juva hadde fått mer enn nok, og begynte å gå i raskt tempo innover i skogen. De andre hastet etter.
«Hvem er hun?» kom det fra ferskingen, et stykke bak henne.
«Juva,» svarte Broddmar.
«Men hvem er hun? Hva er familienavnet hennes?»
«Jeger. Hun er Juva Jeger.»
«Det er vel ikke noe blodlesernavn?» Spørsmålet endte i et grynt, idet han gikk seg fast.
Juva ventet ikke, men fortsatte inn mellom de forkullede trærne som ga Svartna navnet. De lignet elver av blekk mot den hvite snøen, og det var lett å gå seg vill. Det fantes hverken farger eller liv her, og ingenting nytt ville vokse. Enorme grantrær spredte greinene sine over henne, og selv nålene var svarte. Noen harde som stein, andre skjøre som støv.
En straff fra gudene, sa de på bygda. Som regel for alt som foregikk i Náklav. Syndige byfolk, syndige penger, og på en måte hadde de rett. Mynt hadde for lengst tatt gudenes plass i hovedstaden.
Juva myste etter spor i snøen mens hun gikk. Mørketiden hadde så vidt begynt å letne, men lyset var fortsatt sparsomt. Fordelen var at nesten alle spor man så, tilhørte ulven. Få dyr forvillet seg inn i de døde, næringsfattige skogene i Slokna. Ulv var unntaket. De kunne legge bak seg enorme avstander, og krysset lett over den smaleste delen av dauskogene på en dag.
Hun stanset. Lyttet. Sikker på at hun hadde kjent noe, men den eneste lyden hun hørte, var knirkingen av truger, og meiene på sleden Broddmar dro etter seg.
Så kom den igjen. Uroen i brystet, som om noen pustet på hjertet hennes.
«Hva gjør hun?» spurte ferskingen.
Han ble hysjet til taushet.
Juva gikk videre. Saktere, og mer søkende. Sporene dukket opp like foran henne. En ung ulv. Alene. Hun løftet hånden og gjorde tegnet til dem bak seg.
«Hva er det? Hva mener hun?»
«Hun sier det er en streifulv.»
«Hvordan kan hun vi–»
«Hun har sansen for dem, hold kjeft nå.»
Hvis han sier ett ord til, kveler jeg ham i snøen.
Juva snørte av seg trugene og lempet dem i sleden. De andre tok etter henne, og gjorde seg klare. Hun løftet armbrøsten av ryggen, satte foten i bøylen og trakk den mot seg til strengen klikket på plass. Så fulgte hun sporene fram til en skrent, og gjorde tegn til at de skulle splitte opp.
Det lå et søkk mellom trærne foran henne. Snøen krummet seg i store fonner nedover skråningen, som bølger på hvitt hav. Hun smøg seg mot sør, trygg på at hun hadde Lok og Nolan bak seg. Broddmar hadde tatt med de andre mot nord.
Hun la seg på alle fire og krøp framover skrenten. Ulven hadde stanset ved et snøtungt berg nede i søkket, som om den skjønte at den var vanskeligere å få øye på mot den grå steinen. Den spisset ørene, og det gule blikket vandret langs trerekka på Broddmars side av søkket. Juva ålte seg videre. De ville være sjanseløse om de ikke fikk omringet den.
Et lite knepp brøt stillheten. En armbrøst som ble spent.
Faen! Ferskingen!
Ulven la på sprang, i feil retning.
«Muggen!» Juva ropte mens hun akte på rygg nedover skråningen.
Muggen med langbuen var den eneste som kunne treffe på denne avstanden. Hun rakk ikke se pila komme engang, før den sank inn i ulven, som ble slengt over på siden. Føttene dens løp fremdeles der den lå, i ren fornektelse.
Ferskingen jublet og kom løpende nedover skråningen. Han snublet, seilte et stykke på snøen, karret seg opp igjen og nærmet seg byttet.
«Vent!» Juva rakte armen ut i refleks, selv om hun var altfor langt unna til å bremse ham.
Ferskingen hverken så eller hørte, blind av blodtåke. Han knelte foran det døende dyret. Fortvilelsen vellet opp i Juva.
«Du kommer til å bli bitt!»
Men ferskingen hørte ikke etter. Om hun ga ulven enda et skudd, risikerte hun å treffe fjotten isteden.
Juva kastet fra seg armbrøsten og la på sprang mot ham. Hvert skritt måtte kjempes opp av snøen. Ferskingen grep tak i pila som stakk opp av pelsen.
Juva ropte mens hun løp: «Flytt deg!»
Ulven bykset med overkroppen. Glefset, og satte tennene i leggen på ferskingen så det knaste. Han falt bakover i snøen. Skrek og sparket. Juva fikk tak i hetta hans for å trekke ham unna. Han fektet med armene, og klamret seg fast til leggen hennes. Hun mistet fotfestet. Falt om på ryggen, i et snøfokk, og stirret opp i en frådende ulvekjeft. Frostrøyk og hoggtenner. Hvite, hvasse kniver.
Hun stirret på dem. Husket dem. Hun hadde brukt et liv på å glemme.
Ulven snerret, en urlyd som lammet kroppen hennes. Hun visste hun måtte handle, men hun greide ikke røre seg. Dette var hennes skyld. Hun hadde fått dette til å hende. Hennes egne ord om ferskingen for gjennom tankene.
Han kommer til å kløne det til.
Du kommer til å bli bitt.
Ulvekjeften kom mot henne. Hun hørte flere rop, og brått våknet armene. Hun trakk en bolt fra lårbeltet, og kjørte den opp i ulvebuken med begge nevene. Et øyeblikk stod alt stille. Ulven skalv. De grå vottene drakk blod. Ble mettet av rødt.
Det kommer til å dryppe!
Hun kastet på hodet. Dråpene regnet mot kinnet hennes, og hun gned fjeset febrilsk mot armen for ikke å få blod i munnen. Bevegelsen svekket armene, og ulven sank sammen over henne. Tung og varm. Snuten var våt mot halsen, og den pustet i korte rykk. Dyrehjertet slo med hennes, et kappløp om liv. Saktere og saktere. Til det bare var hennes igjen.
Hun hørte sleden. Meiene som skar gjennom snøen i rasende fart. Muggens fjes dukket opp, kraftig og storøyd. Han lempet ulven av henne, og halte henne på føttene med de klubbestore nevene. Juva kjente tårene presse på. Så kom angsten, altfor sent, nå som det var over. Hun hev etter pusten. Trodde hun hulket, men innså at det kom fra noen andre. Ferskingen.
Broddmar prøvde å dra opp det blodige buksebeinet hans, men fyren hylte og slepte seg bakover. Levnet et ankelbredt blodspor i snøen.
«Vi må snu,» sa Broddmar.
Juva stirret på ferskingen. Hun hadde hørt det knase da han ble bitt, og nå ville han ikke at noen skulle se på skaden? Brått skjønte hun hvorfor han ikke hadde skikkelige sko.
Forbannede idiot! Måtte han råtne!
Hun kastet seg fram og satte seg skrevs over låret hans. Ignorerte protestene mens hun holdt ham fast, og røsket opp buksebeinet hans. Sokkene hadde revnet, og gapte rundt ei buet flenge som blødde kraftig. Noe glinset i såret. Glasskår, fra en liten kolbe han hadde reimet fast over ankelen, skjult i de vide støvlene.
Raseriet stormvåknet i Juva. Hun reiv av reima og holdt den opp foran trynet på ferskingen. Grep tak i kjeven hans, og tvang ham til å se. Han løftet armene for å beskytte seg. «Den er til karsk! Rugsprit! Få henne av meg, tispa er faen ikke klok!»
Juva slengte reima fra seg og tråkket ham på brystet. «Hva i Gaula er det du tenker på?! Du tror du skal leve evig, hva? Hvis du drikker nok av det? Eller er det bare rusen, hvorhen er du på idiotskalaen?»
Broddmar dro henne unna. «Du hadde rett, Juva, la det ligge nå.»
Redsel og raseri rystet kroppen hennes. «Det driter jeg i! La ham ligge! Han kunne fått oss drept! Han er en forbannet blodlanger!»
Et øyeblikk fryktet hun at de andre skulle tro ham, og ikke se ham slik hun gjorde. Ikke lese uroen hans og den kunstige vennskapeligheten. Hvordan han hadde trukket føttene til seg da de spurte om støvlene, som om han instinktivt ville skjule dem. Vanlige folk var heldige, de vokste opp i familier der man ikke lærte å se etter sånt.
Men kolben etterlot ingen tvil. De andre samlet seg rundt ferskingen. Høflige og diplomatiske Nolan, med et uvanlig drag av forakt i munnviken. Hanuk, solstrålen fra isødet i Aure, men uten smilehull nå. Rødhårede Lok var på gråten, selvsagt. Men den som tok det tyngst var Muggen. Digre, dumsnille Muggen. Han hang med hodet, og underbittet var verre enn vanlig, under hetta på den møllspiste kappa som hadde gitt ham kallenavnet. Han stirret på ferskingen med en skuffelse som var tydelig styrket av at det var han som hadde tatt ham med.
Broddmar satte seg på huk ved ferskingen, som hadde begynt å svette, til tross for at han lå i snøen.
«Du kunne kostet oss løyvet med dette svineriet. Vi driver ikke med sånt. Blodet er til steinene, og bare til steinene. Det eneste du får med deg herfra, er ei revne i leggen. Hører du? Vær glad kolben var tom, ellers hadde jeg latt Ringgarden ta hånd om deg.»
Ferskingen svelget.
Juva greide ikke å roe seg. Angsten flimret i brystet og hun kjente seg ustø.
Hoggtorn. Jeg må ha hoggtorn.
Hånden hennes fant belteveska, men hun nølte. Ville ikke at de andre skulle se henne kjempe mot panikken. Hanuk kom bort til henne, og trakk av seg hetta. Det svarte håret lå klistret til hver sin side av fjeset, som vingene på ei dau kråke. Han bar på armbrøsten hennes.
«Den havnet under meiene,» sa han, og hektet den på plass i ryggfestet hennes. Hanuk var alltid den som dro laget opp av mismot, og det hjalp å se at smilehullene hans var tilbake. «Det var nære på, Juva! Men alle lever, og vi har en ulv å tømme, fordi du er snartenkt. Gå og skift votter.»
Den enkle kommandoen ga henne fotfeste igjen, som utvilsomt også var hensikten. Hun trakk av seg de blodige vottene, og slengte dem fra seg. De kom aldri til å bli brukbare igjen. Hun vasket hendene i snøen. Boret fingrene dypt ned, i fall hun hadde fått blod under neglene. De var nedbitte, men likevel … Hun fant et ekstra par votter i sleden, og tok dem på seg, takknemlig for varmen. Hun hentet tauet også, og begynte å tjore sammen bakbeina på ulven, mens de andre diskuterte hvordan de skulle få ferskingen opp i sleden.
Kroppen roet seg mens hun jobbet. Broddmar kom til, og hjalp henne å dra skrotten opp skråningen til det nærmeste treet. Hun kakket i ei av de forkullede greinene, og den virket stødig nok. Ikke av den porøse typen som ble brukt som brensel. Man kunne aldri være sikker på likved.
Juva slengte tauet over ei grein, og Broddmar trakk ulven opp etter føttene, til den dinglet over bakken. Ingen av dem sa noe. De hadde gjort dette så mange ganger før at ord var overflødige.
Broddmar tok et blodskinn opp av sekken, og ga det til Juva. En trygg vekt i hendene hennes. Tyngre enn et vanlig vannskinn, siden det var større, hadde dobbel sekk mot lekkasje, og en propp som var sikret med stålbøyler og låseklemmer. Endatil var det svarte skinnet preget med Náklavs bysegl på den ene siden og Ringgardens på den andre. Vann hadde aldri vært verdt så mye pes.
Juva åpnet proppen og stålsatte seg mot lukten av råtten rødkløver. En ekkel mikstur, men uten den ville blodet størkne. Hun holdt skinnet stødig mot halsen på ulven. Fant de mest lovende årene, og banket inn den knivskarpe tuten med knyttneven.
Blodskinnet este sakte ut mellom hendene hennes. De fylte tre skinn før dyret hadde blødd ut, og i mellomtiden hadde de andre fått ferskingen opp skråningen. Broddmar bar blodskinnene bort og låste dem inn i skuffen i sledesiden. Ferskingen fikk ikke engang med seg hva som ble lastet inn under ham, han hadde mer enn nok med Muggen, som plukket glassbiter ut av leggen hans.
Juva håpet det gjorde inni granskauen vondt. Nok til at han holdt seg unna, resten av livet. Hun firte ulven ned og trakk flåkniven fra beltet. Så kom tungsinnet. Sorgen over å se liv ebbe ut, og samtidig vite at det var det som måtte til for å kjenne seg trygg.
Hun stappet hånden i maljehansken. Man kunne fort skjære seg, for skinnet var skjørt og tiden knapp. Hun knuget det lille knivskaftet inni neven og lot stålet flekke seg vei under pelsen. Etterpå brakk hun tennene ut av ulvekjeven. Lyden plaget henne ikke lenger, ikke som den første gangen. Hun tørket dem, pakket dem i ei fille og la dem i veska. Broddmar kom tilbake, og dynket det rosa kadaveret i olje. Så satte hun fyr på det.
Flammer i Svartna var ikke som i byen. Her ute virket de alltid så sterke, det eneste som hadde farge så langt en kunne se. Dyp oransje og levende, mot svart og dau skog. Flammene åt seg utover skrotten, tok med seg lukten og livet opp mellom trærne. Endelig sluttet pulsen å dunke i ørene hennes.
Hun hadde brent den. Brent ulven.
Broddmar hadde en gang sagt at hun var den mest motvillige jegeren han hadde møtt, og han trodde det hadde med fars død å gjøre. Men det hadde med tusen ting å gjøre. Far. Mor. Blodlesing. Mareritt. Hjerteslag.
Hun drepte ikke ulv for pengene, og i hvert fall ikke for jaktgleden. Hun drepte fordi hun måtte. Fordi verden ville revne i sømmene om hun sluttet.