Les utdrag!

Utdrag fra romanen «En vakker dag» av Soudabeh Alishahi.

Soudabeh Alishahi (f. 1963) er en iransk forfatter bosatt i Norge. Hun ble Oslos første fribyforfatter i 2001. Romanen En vakker dag er opprinnelig skrevet på farsi. Afra vokser opp i et Iran styrt av Sjahen. Hun opplever sin første forelskelse og ungdomstiden under den «brutale» revolusjonen. Fra å ha kunnet gå i bikini må hun nå dekke seg til med hijab, men hun gifter seg lykkelig med en lege hvis ekskone og to døtre har flyktet til Norge. Afra trekkes mot dette nye som hun får ta del i, og møter Norge og landets kultur med sine iranske briller.

Les utdrag!

Det var søndag. Det gikk mot slutten av vinteren, våren var i ferd med å komme. Når vinduene sto åpne, ble huset fylt av lukten av blomster og røyk, og fluene surret. Vi holdt på med nyttårsrengjøring. Dagen etter var det både nouruz, det vil si nyttår, og min bursdag. Det var meg og Mina og Minoo, døtrene til Nasir. Venninnen min Pooneh var også der, hun passet på Nasir og vasket badet. Fra morgen til lunsj jobbet vi alle sammen. Etter lunsj fortsatte alle utenom Pooneh med arbeidet. Nasir fikk tablettene sine, og så masserte hun hendene hans, og etter det hadde hun ikke mer å gjøre. Jeg ga henne nyttårsbonusen i tillegg til den vanlige lønnen. Hun åpnet veska, la pengene ned i den, fant fram to hårbøyler og sa: «Hvilken av dem liker du?»

Den ene var rød med svarte prikker og den andre svart med røde prikker. Jeg fikk den røde. Hun sa: «Gratulerer med dagen, kjære Afra.»

Jeg svarte: «Gratulerer med dagen til deg også, jeg hadde glemt at det var bursdagen vår i morgen.»

Hun sa: «Ikke stress. Det er ikke så farlig.»

Vi gikk inn i forhagen, og Pooneh ønsket oss alle et godt nytt år. Hun klappet Nasir på hodet og sa: «Du kommer helt sikkert til å bli frisk i år.»

Nasir så på henne, og Pooneh sa: «Jeg tviler ikke på at du blir bra.»

Hun kysset alle på kinnet og gikk. Jeg satte hårbøylen på plass i håret og arbeidet videre med ny energi. Jeg vasket vinduene på kjøkkenet og på soverommene, i tillegg til de som vender ut mot atriet. Så ryddet jeg i stua og støvsuget, og rommet ble vakkert. Døtrene til Nasir var i godt humør og tok ingen pauser i det hele tatt. De var glade for at det var nyttårsaften dagen etter. Vi var alle opptatt med arbeidet vårt, bortsett fra Nasir som satt i stolen på balkongen og så på døtrene sine. Minoo brukte en håv til å fiske blader og annet søppel ut av bassenget, og Mina luket ugress og klipte vekk visne blader fra plantene i blomsterbedet. Begge hadde tatt på seg arbeidshansker og arbeidsklær. I det ene øyeblikket var de på den ene siden av hagen, i det neste på den andre. De hadde kort shorts og T-skjorte på seg. Man kunne nesten se rumpene deres, så korte var shortsene. Jeg hadde ikke sett for meg at de kom til å kose seg sånn i sola. Det var som om de aldri hadde sett sola før. Når de ikke arbeidet, satt de på balkongen og solte seg. At de orker, tenkte jeg. De var helt motsatte av meg, som drømte om skyer og regn hele tiden. Denne søndagen jobbet de imidlertid. Nå hadde Mina fylt trillebåren med ugress, jord og blader, og Minoo drev og skiftet vann i bassenget. Jeg var i ferd med å vaske vinduene i veksthuset da jeg hørte dem skrike av glede. Jeg løp ut og så hvordan de hoppet opp og ned mens de klemte hverandre: «Pappa kjente oss igjen, pappa smilte.»

Jeg vet ikke hvem av dem som hadde fått med seg at Nasir smilte. Jeg ble glad, men så ingen tegn til smil i Nasirs ansikt. Jeg ble værende hos ham noen minutter, klappet ham på hodet, men så gikk jeg tilbake til veksthuset og spylte vinduene med vannslangen. Jeg ble våt, og det dempet spenningen jeg følte. Som alle andre var jeg også glad rundt nyttår, og ønsket at alle skulle være det. En planlagt glede trenger ikke være dårlig. Planlagte feiringer, som nyttårsaften eller fødselsdagen til en eller annen hellig person, hjelper og motiverer folk til å være glade.

Minoo sa: «For en fin hårbøyle du har.»

Jeg nikket, men jeg fortalte ikke at det var bursdagen min dagen etter. Idet jeg var ferdig med å spyle veksthuset, ringte telefonen. Jeg gikk for å ta den: «Du har kommet til doktor Nasir og Afras hjem. Hva kan jeg hjelpe deg med?»

Det var mamma som ville fortelle at hun hadde bakt en kake til bursdagen min: «La døtrene til mannen din få passe faren sin uten deg en natt, og kom til meg.»

Først sa jeg nei, men hun gråt, og da ga jeg meg. Jeg sa: «Ikke gråt, jeg kommer.»

Jeg dro til mamma om kvelden og sov hos henne, og da det ble morgen ble jeg vekket av bursdagssangen. Mamma sto ved senga mi med en kake med to lys i hendene, og jeg blåste ut lysene som liksom skulle vise at jeg ble førti. Mamma sa: «Fra i dag av er du en moden og klok kvinne.»

«Jeg merker ikke den aller minste forskjell,» sa jeg.

Hun lo.

«Jeg tullet bare,» sa hun.

Etter at vi hadde passert det magiske klokkeslettet og gått inn i det nye året, var det meningen at Pooneh og moren hennes skulle komme for å ønske godt nytt år og feire bursdagene våre, og mamma var allerede i gang med å forberede lunsjen da det ringte på døra. Jeg trodde det var Pooneh og skjenket kaffe i koppene. Jeg hørte mamma si: «Kom inn, lille venn, det er bursdagen til datteren min i dag. Kom inn og få med deg litt kake til mammaen din.»

Det var nabojenta. Hun kom inn sammen med mamma, men da hun så meg, ble hun sjenert og begynte å fnise. Hun hadde musefletter og var allerede pyntet til nyttårsfeiringen. En selekjole med svarte og røde ruter. Og under, en hvit T-skjorte.

Jeg spurte henne hva hun het.

«Niloofar.»

«Hvilken klasse går du i?»

«Andre.»

«Hva har skjedd med tennene dine?»

«De har falt ut, men snart vokser de ut igjen,» sa hun og lo.

Jeg spurte henne om hun ville ha kake, men hun sa at hun ikke fikk lov av moren sin.

«Hva heter denne fine moren din, da?»

«Roohi.»

Mens vi snakket, hadde mamma skåret opp to kakestykker, lagt dem på en tallerken og dekket over med plast. Hun ga tallerkenen til Niloofar og sa: «Her, men dette er ikke noen nyttårsgave. Den må du komme tilbake i ettermiddag og hente.»

Niloofar så på meg og sa: «Gratulerer med dagen.»

Jeg kysset henne og sa: «Hils moren din fra meg og si godt nytt år.»

«Hårbøylen din er kjempefin,» sa hun.

Jeg fortalte henne at jeg hadde fått den i bursdagsgave, og at neste gang jeg kom, kunne jeg ta med en som liknet, til henne. Hun var glad da hun gikk.

Mamma rakte meg en gammel to-rialmynt og en side fra en gammel avis og sa: «Det var tider! Det er en to-rialmynt fra sjahtiden. Ser du det?»

Jeg så på avissiden.

«Den lå i lomma på en av de gamle frakkene dine som Niloofar og mammaen Roohi har arvet. Niloofar hadde med seg mynten i dag. Jeg har gitt alle de gamle klærne dine til Roohi. Du må huske på at om du har noe som trenger å vaskes, så kan du si fra til Roohi, så kommer hun og gjør det. Hun er arbeidsom og ryddig og lytter til det du sier. Hvis du treffer henne, merker du med det samme at hun er helt plettfri og til å stole på. Hvis du har sengetøy eller klær til overs, kan du gjerne gi det til henne. Eller om du har gitt løfter til Gud om pengegaver, kan du gi gavene til meg så jeg kan gi dem videre til henne. Hun er en av de virkelig trengende. Gaver skulle kunne gjøre henne glad i disse nyttårstider.»

Jeg sto og glodde på avissiden. Jeg hadde fått øye på den gamle annonsen for jobben som legesekretær. Jeg sa: «Det var denne annonsen som beseglet skjebnen min. Jeg var tjuetre den gangen, ikke sant? Det er sytten år siden.»

Boken lanseres 10. august.