Utdrag fra romanen «Død og oppstandelse» av Bjørn Vatne

Utdrag fra romanen «Død og oppstandelse» av Bjørn Vatne

Remi sørger over Odas død. Samtidig finner han trøst i at tankene og følelsene hennes fremdeles eksisterer. Norske forskere mener nemlig at de sitter med nøkkelen til den menneskelige bevisstheten, og Oda har meldt seg som forsøkskanin. Remi har faktisk en kopi av henne selv, i en liten beholder i kjøleskapet.Alt håp forsvinner da forskningsprosjektet blir lagt på is. Men en dag da alt ser svart ut, får han en tekstmelding med et forstyrret rop om hjelp. Den kommer fra Odas nummer. I fortvilelse over å ikke bli trodd setter Remi i gang sitt eget arbeid for å vekke til live kvinnen han elsker. Det blir et prosjekt som balanserer ustøtt mellom vanvidd, kunst og vitenskap.  Bevisstheten er fremdeles en gåte for vitenskapen. Hva består den egentlig av? Finnes det en sjel? Og kan man fange og gjenskape essensen av et menneske?  Bjørn Vatne har skrevet en eksistensiell thriller fra vår tids romkappløp, der førstemann til sjelen vinner.

Les et utdrag fra Død og oppstandelse her:

Remi Torp våknet av at telefonen vibrerte mot bordplaten. Så tidlig på morgenen, tenkte han, så godt som midt på natten, hvem sendte melding nå? Han satte seg halvt opp i sovesofaen, løftet den svarte klossen og ventet på at kameraet skulle kjenne ham igjen. Displayet var blankt, batteriet utladet.

Han la den tilbake på glassbordet. Det måtte ha gått tomt akkurat idet meldingen tikket inn. Standbytiden på elektriske apparater hadde de siste årene nærmet seg uendelig, men straks man tok dem i bruk, forsvant strømmen på et blunk. De fungerte omtrent som avstandsforelskelser.

Dynen gled ned på det grå gulvteppet da han reiste seg og gikk til hussentralen ved døren. Lysene i leiligheten tente seg automatisk. Han bladde seg gjennom menyene på skjermen og slo på den trådløse ladingen, et nettverk av stråling fra usynlige antenner som dekket begge rommene i tillegg til badet. Han gikk tilbake til sovesofaen og ventet mens telefonen stavret seg gjennom oppstartssyklusen. Ericsson-logoen dukket opp i bildet. Etter noen sekunder forsvant den og ble erstattet av startskjermen. Han åpnet meldingene sine.

Ingenting.

Den siste var datert for tolv dager siden, informasjon fra kommunen om at strømmen ville bli slått av mens de reparerte en trafokiosk. Det kunne selvfølgelig ha vært en drøm, tenkte han, i oppvåkningens noen ganger brutale forvirring. Men han pleide ikke å drømme.

Det var mandag, klokken var bare halv seks. Han ville aldri i livet få sove igjen nå. Søvn hadde vært et knapphetsgode de siste ukene. Men hvis han fikk seg noe å spise og en kopp kaffe, så ville dagen bli bra, det kjente han på seg. Han hadde jobbet ti–tolv timer i døgnet i det siste. Det var slik han ville ha det, da ble det mindre tid til å bekymre seg, færre av de surrete, seige timene der hodet kjørte i langsomme sirkler. I halvmørket skrev han en e-post til oppdragsgiverne i Content Conglomerate: Han kom til å ha ledig kapasitet i kommende uke. De måtte gjerne sende ham bøttevis av arbeid. Mye var for lite, for mye var det han behøvde. Han visste at i teorien fantes det fem stadier av sorg. Om han var smart, kunne han slippe unna med ett.

Han åpnet vinduet og slapp inn den lette vinterluften. Det første han ville gjøre, var å skrive noen av de produktomtalene han hadde fått bestilling på dagen før. Slikt var det alltid interesse for. Nike hadde lansert noen nye joggesko med innebygget vektregistrering, man kunne bokstavelig talt følge med på at kiloene rant av en. Han kunne selge saken til helsenettsider, slankeklubber, ukeblader.

Brrrr. Brrrr.

Raskt, som om han var redd den skulle stikke av, grep han telefonen igjen. Nå var det noe der.

Han kjente et slag i brystet og hørte seg selv snøfte.

Det han så, var umulig.

Meldingen var fra et nummer som ikke lenger eksisterte. Inaktivt. Slumrende. Han åpnet den og leste.

i kke vr redd kwgrnai

Han kjente sin egen pust samle seg til en hard klump i brystet. Det kunne ikke være fra det nummeret. Han prøvde å si til seg selv at han hadde klønet det til med lagringen, forlagt et siffer der, erstattet, visket over, lagret noen andre i hennes sted, men han visste at det ikke var sant. Denne plassen var reservert, ville alltid være det.

Han slapp telefonen på bordet, og øyeblikkelig begynte den å dure igjen. Den kastet seg iltert rundt på glassplaten og summet som et hissig kjempeinsekt. Denne gangen nølte han med å se på displayet, slik man helst forsøker å unngå å se inn i et bilvrak etter en skrekkelig ulykke, selv om man vet at man må, og innerst inne kanskje også vil.

Tasukete hjlp mg

Bokstavene flimret, som om et blaff av lys fylte dem innenfra. Så var de borte.

Om romanen:

«Hvis man ser for seg at Jan Kjærstad – som den gale professoren på et slags litteraturgenetisk forskningssenter – kunne crispr-klippe seg frem til en idealroman, så er det overhodet ikke usannsynlig at akkurat Bjørn Vatnes Død og oppstandelse var det som oppsto i den litterære petriskålen.»
Bernhard Ellefsen, Morgenbladet

«Nifs historie om kjærleik, død og data [...] Bjørn Vatne har i løpet av kort tid og to bøker etablert seg som ein uvanleg interessant forfattar med evne til å finne romanstoff i aktuelle spørsmål som nett-troll, overvaking og spenninga mellom demokrati og upopulære klimatiltak. I årets bok driv han prosjektet vidare, ved å vise ei løysing på det ytste spørsmålet: Døden.»
Martha Norheim, NRK

«Fra første side er det tydelig at Vatne mestrer sci-fi-sjangeren, noe han allerede har demonstrert med sin prisbelønte Nullingen av Paul Abel»
Aksel Rogstad, Universitas