Les et utdrag

Utdrag fra Prøve og feile av Jan Grue

Om boken:

«Vil du virkelig ødelegge livet ditt», sier venninnene til Hannah da hun forteller at hun skal ha barn med Magne. 

Prøve og feile er en roman om et nesten helt normalt par. Som alle småbarnsforeldre har Magne og Hannah sine utfordringer, men med Magnes rullestol blir selv en strandtur til Huk en strabasiøs odyssé. 

Magne og Hannah hadde tenkt at de skulle vise verden. Vise verden at de kan få det til, vise verden at det var mulig.  

Men det er mye som kan gå galt. Det finnes mange måter å mislykkes på.

Les et utdrag :

Mobilen ringer. Magne forsøker for fjerde gang å knytte slipset, men det er som i en av stressdrømmene der hånd-øyekoordinasjonen er frakoblet, enten blir den brede delen for lang, eller så blir knuten skjev. Han trenger å se seg i speilet, men Hannah er på do, og Thea tåler ikke at de er ute av rommet begge to samtidig, da uler hun som om hun er forlatt for alltid. De har ikke fått kjøpt det speilet til gangen som de har snakket om i månedsvis, det er et av punktene på den uendelige listen som heter Når vi har overskudd.

Thea protesterer fordi hun er i babyfengselet. Kall det lekegrind så mye du vil, det lurer ingen. Innpakningen det kom i, står fremdeles lent inntil veggen, på pappen er det klistret et bilde av et lubbent, fornøyd fjes bak de svarte sprinklene. Troverdig som julekortene fra familien Fritzl.

Det finnes bare ett unntak fra regelen. Thea trives i buret sitt hvis mamma er der sammen med henne. Hvilket dessverre ødelegger noe av poenget.

Klagelydene skjærer gjennom stuen, blandet med maset fra telefonen. Thea er et halvt år gammel og pur livsvilje. De som sier at menneskebabyer er hjelpeløse, har ikke sett Thea i aksjon. Hun gyver løs på alt de små hendene får fatt i, røsker ut boksider, og gomler tekstiler. Hun kan ikke gå, hun kan egentlig ikke krabbe heller, men hun beveger seg definitivt ved egen kraft, med en slags skubbete åling kommer hun seg fra punkt A til punkt B. Som en liten spekkhogger på land ormer hun seg av gårde mens hun banner og sverter på bablespråket sitt.

«Unf!»

«A-eh!»

«Niii!»

Og dette er som det skal være. Dette er av det gode. Theas fysiske styrke er en kilde til eksistensiell ro. Det kunne vært annerledes. Hun kunne hatt slapp muskeltonus; hun kunne vært et av barna man bekymrer seg for. Thea, som griper verden med begge hender og rister den fillete, Thea full av livskraft og vigør. Thea er et mirakel. Det er bare vanskelig, iblant, å sette pris på et mirakel som utspiller seg døgnet rundt, hver dag, på maks volum. Selv benediktinermunker får sove et kvarter lenger på søndager.

Slipset henger slapt rundt halsen. Magne kjører bort til salongbordet. Mobilen har av en eller annen grunn havnet på gulvet. Han puster dypt. Skjermen vender ned, men han vet godt hvem det er. Magne forsøker å ikke forhaste seg. En ting om gangen. Å få mobilen opp fra gulvet er den første. Han tenker på en bok han leste for lenge siden, en bok han gleder seg til å lese høyt for Thea en dag. Skritt. Pust. Kost. Han trekker pusten igjen, sakte.

Magne legger seg ut over armlenet på rullestolen og strekker høyrearmen ned. Godt grep om det andre armlenet med venstre hånd, så han ikke mister balansen. Det finnes et punkt der han vil ha strukket seg for langt og ikke vil komme seg opp i sittende stilling igjen, der han vil bli hengende over armlenet som en meitemark over en klessnor. Han er noenlunde sikker på hvor det punktet befinner seg, men dette er ikke en eksakt vitenskap, det er håndverk, det er en skarp kniv som kan glippe når som helst.

Sakte, som når du skal bygge et korthus. Du får ingenting igjen for å forhaste deg, annet enn at alt raser sammen. Skritt. Pust. Kost.

Nesten, nesten. Fingertuppene griper rundt kanten på mobilen, der slutter ringingen, og der får han vippet det glatte, kjølige rektangelet noen millimeter opp fra gulvet, der får han et grep. Han haler seg opp langs fjellsiden til han igjen sitter trygt.

To tapte anrop. Mobilen har noen nye, tynne sprekker i skjermen, et delikat avtegnet mønster som i en frossen sølepytt, men berøringsskjermen responderer slik den skal. En ting til som kan tas når han har overskudd: å bytte skjerm. Magne ringer tilbake. Mahmood svarer.

«Sjef, du må ta telefonen din. Jeg er her. Jeg er utenfor.»

Mahmood høres irritert ut, utålmodig, men det er grunntonen hans. Han liker å virke travelt opptatt. Vise at det er hans, Mahmoods, minutter som er den gjeldende måleenheten.

«Jeg hørte den ikke», sier Magne og legger til, selv om han vet at han bør la være, «og den er ikke kvart over ennå.»

«Du må være klar fra seks», sier Mahmood. «Det vet du. Ett kvarter før og ett kvarter etter. Du vet det, sjef. Jeg står klar. Kom fort nå, jeg har dårlig tid i dag. Du har flaks jeg ikke har kjørt.»

Mahmood legger på. Han truer ofte med at han vil kjøre uten Magne, men han har aldri gjort alvor av det. Kan han gjøre det, uten konsekvenser? Det må finnes en logg over avvik et sted, som på hotellet. Å kjefte på passasjeren derimot, det koster ham ingenting og loggføres ikke noe sted.

«Eeeeh!» sutrer Thea. Magne ser bort på henne. Hun har spist, hun har gulpet, hun har tørr bleie, det er timer til første dupp, likevel er hun gretten, det lover ikke godt, nå girer hun seg opp. Snart er hun Hannahs problem og vil være det hele dagen, som betyr at Hannah vil være på bristepunktet når Magne kommer hjem. Som betyr at dagens roligste øyeblikk blir drosjeturen i Mahmoods sure selskap. Lang, gretten rekke, slik alle dagene fortoner seg denne lange vinteren, en Game-of-Thrones-vinter der det beste de kan håpe på, er en uavbrutt episode av nettopp Game of Thrones, med lyden lavere enn viften på laptopen, for ikke å vekke Thea.

Thea er sterk og vital og vidunderlig, men hun er også rastløs og irritabel, hun nekter å sove når hun skal, i stedet uler hun, overtrøtt og utrøstelig. Men det er ikke kolikk, som er gråtetokter på minst tre timer om dagen, i minimum tre dager, over en periode på minimum tre uker, tre ganger tre ganger tre. En tommelfingerregel, en eventyrlig besvergelse som helsesykepleieren kan bruke mot søvndepriverte spedbarnsforeldre. Mindre enn tre ganger tre ganger tre? Kolikk? Nei, det er ikke det!

Men Thea uler. Kanskje er det maten, kanskje ikke. Hannah har prøvd å spise, eller latt være å spise, det meste. Ikke alkohol, ikke koffein, ikke gluten, ikke sukker, ikke chili, ikke løk, ikke grønnsaker som skårer dårlig på FODMAP, ikke matvarer som begynner på k. Hun er grundig og systematisk, hun vet at det må finnes en hemmelig kombinasjon av botsøvelser hun kan gjennomføre, mens Magne har begynt å mistenke at dette er livet deres nå, uansett hvilken diett Hannah går på.

Lett for ham å si, han som kan dra sin vei om morgenen.

Thea bryr seg verken om det som står i bøkene eller på nett, om det helsestasjonen har sagt eller om det fastlegen har ment. Thea bryner sin vilje mot verden. Det eneste som roer henne, litt, er om hun får komme opp i bæreselen og inntil, tett, tett inntil, hele dagen igjennom. Det eneste som trengs for å være en god nok forelder, en god nok mor, er å glemme seg selv, å gå helt og fullstendig opp i rollen, utføre det uendelige arbeidet som kreves. Ikke tenke på de ugjorte overskuddsoppgavene, ikke tenke på hvordan livet vil se ut på den andre siden, om det finnes noen annen side. Vær her og nå. Nyt denne tiden!

«Hannah?» roper Magne.

«Hva?» roper hun forulempet fra badet. Men han kan ikke tro at hun ikke har hørt noe der inne fra. Hun vil bli mast på. Da har hun en grunn til å bli sint.

Dette er tiden da de skulle ha byttet. Om permisjonen hadde vært delt på midten. Men de var enige om at det ikke ville fungere å dele. Enige om å søke all tiden overført til henne på grunn av fars helsetilstand. Så Hannah må finne noe annet å være sint for.

Det er ikke så vanskelig, slik hverdagen deres ser ut. Det er mer enn nok å ta av.

«Bilen er her!» roper han, høyere denne gangen.

Det går lange sekunder før han hører spylingen. Hannah kommer ut med fjeset i morske folder.

«Sorry. Jeg må gå», sier Magne.

«Nå?» sier Hannah. Hun har mobilen i hånden, og fra skjermen stråler verden utenfor sitt grelle lys ut i studentleiligheten deres. Leiligheten ligger i første etasje og er mørk selv om sommeren; om vinteren er den en hule.

«Jeg må gå», gjentar Magne. «Hørte du meg ikke? Mahmood står klar nede på gata.»

«Kan du ta med søpla?» sier Hannah.

Hun går bort til lekegrinden. Det henger en gulpeklut over kanten, og hun legger den på skulderen, så bøyer hun seg ned og plukker opp Thea.

Klagelydene blir svakere, men ikke borte, og Magne vet at han ikke bør krangle, han bør være den greie, den rause, for om noen øyeblikk vil han være ute av kampsonen, ute i den delen av verden der andre mennesker spiser og bæsjer uten at det har noe med deg å gjøre.

Han vet hva han bør gjøre, likevel byr det ham imot, for den greie, rause delen av ham er ikke hjemme akkurat nå, har ikke vært å få tak i på lenge. At livet i skyttergravene skulle være så smålig, det kunne ingen av dem ha forestilt seg et halvt år tidligere.

Han husker den siste ordentlige middagen de spiste ute sammen, så nære termin at de var i helspenn begge to. Det var en varm dag, og de var på Skur 33 nede ved fjorden, en dyrere restaurant enn de egentlig hadde råd til, særlig så usikkert som han hadde det med jobb, men noen hadde sagt til dem at det var nå eller aldri, snart er det en ny sjef i huset, hø hø.

De bestilte et tidlig bord, for Hannah ble raskt sliten, hele måltidet satt de på nåler. Etterpå gikk de langs kaia, Magnes venstre hånd rundt Hannahs høyre, han holdt farten på rullestolen så lav at det føltes som om han var et kamera som zoomet umerkelig sakte inn på Rådhuset.

Klokkene kimet åtte, og det var varmt lys overalt. Et godt minne; et minne av å dele en glødende forventning. De hadde funnet hverandre, og noe mirakuløst hadde skjedd.

Det føltes som om de hadde reddet hverandre og at de nærmet seg målstreken. Det var det absurde. Som om fødselen var slutten på et spesielt vanskelig brett i et dataspill, en gradvis opptrapping og en stor dramatisk finale, men når det var ferdig, da ville det også være unnagjort og de ville ha kvalifisert seg opp til neste nivå, de ville ha erfaringspoengene og medaljeikonet.

Og det var i og for seg riktig. Bortsett fra at neste nivå – det var dette de burde ha forventet – var enda vanskeligere. Og begynte umiddelbart, uten pause.

Spillet de nå spiller, er et nullsumspill. Magne og Hannah er ikke motstandere, men de er heller ikke på samme lag. I dette spillet følger det en glede med det å ha det moralske overtaket, og den gleden blir større, ikke mindre, når en småstein blir lagt til den andres byrde.

«Det var tredje gang Mahmood ringte», sier Magne. «Det er stress. Du vet hvordan det er med døren til søppelrommet.»

Hannah trekker pusten, kniper leppene sammen. Hun liker heller ikke å ta ut søpla, tåler ikke lukten. Kanskje henger det igjen fra da hun var gravid, da hun ble hypersensitiv for tilfeldige lukter og smaker, da hun var kvalm det aller meste av tiden. Da hun, tro det eller ei, gledet seg til å være ferdig med fødselen så hun kunne få hvile ut.

«Kan ikke han hjelpe deg, da?»

Om hun hadde satt hardt mot hardt, da ville det vært lettere. Du må ta med søpla. Men dette halvveis konstruktive forslaget, det som krever et motargument? Mye verre.

Magne ser rundt seg. Skulle han tatt søpla med seg, all søpla, ville han holdt på i timevis. Stuen er fylt opp med Foodora-poser og klissete leker, med klær som burde vært vasket for flere uker siden. Strengt tatt er det ikke en stue lenger, rommene i leiligheten har mistet sine separate funksjoner. Magne og Hannah og Thea er gått tilbake til naturtilstanden, de lever som hulemennesker.

Men han vet hvilken søppelpose hun mener, selvfølgelig gjør han det. Når bleiene har fått modne en dag eller to eller tre, når de har blitt langtidsstekt over varmekablene på badet, da sprer det seg en lukt som infiltrerer alt, som får hele verden til å virke skjemt. Hvis de venter for lenge med å fjerne luktkilden, da henger fantomlukten igjen, som en påminnelse om moralsk forfall.

Han dagdrømmer, iblant, om å stappe alt sammen ned i store sekker, slenge dem i bilen og kjøre til gjenbruksstasjonen. Eller til nærmeste innsjø. Det er den samme dagdrømmen der han svinger innom IKEA på veien hjem og kjøper møblene de faktisk trenger, trekker de lange, tunge pakkene ned fra lagerhyllene og svinger dem opp på skulderen, skrur dem sammen utover kvelden mens han drikker øl og hører på … Rage Against the Machine?

Dette skippertaket er umulig. Det mulige består av de tusen små oppgaver, de som må gjøres unna hele tiden, bare for å holde råken åpen. Stort sett Hannahs oppgaver, for det er hun som er sterk nok til å gjøre dem. Magne er den som husker at de må gjøres, han er den første til å legge merke til det som ikke er gjort, men alt det han ikke kan gjøre selv, blir et dilemma – mase på Hannah, ta krangelen som følger, eller bare la det ligge?

Stort sett lar han det ligge. Fremtiden er satt på vent. Pengene går med til takeaway fordi de ikke får til mat, kreftene går med til våkenetter fordi de ikke får til søvn, de klarer ikke å planlegge noe som helst, for uansett hva de planlegger, så har Thea andre planer.

Nyt denne tiden. De sier det, de som har hatt sovebabyer, hensynsfulle babyer. Snille babyer. Overskuddsfamiliene som kommer nærmere hverandre og er i boblen og ser andre sider av tilværelsen. De som legger ut skrytebilder av den tredje og sier «oi sann, nå er vi visst i mindretall», som om foreldreskapet var en hobby som tok overhånd, du tenkte ikke over det, men nå er garasjeveggen full av kajakker.

«Jeg tar det», sier Magne, og Hannah nikker distrahert, over hodet på Thea ser hun på mobilen, lengselsfullt som om den var solen.

Tankene klarner så snart døren til leiligheten har smelt igjen bak ham. Det er absurd hvor brått omslaget er, å endelig få hodet over vannet og trekke luft, helt uten videre.

Idet han kjører ut i korridoren, ringer det igjen. Han fisker mobilen ut av jakkelommen.

«Ta det med ro, jeg er der snart. Jeg må bare kaste søpla først.»

Han har uniformen på allerede; enklere enn å prøve å skifte på jobben. Posen med bleiene ligger i fanget. Han kjenner restvarmen gjennom de tynne buksene, ber til høyere makter om at ingenting vil lekke ut, det har skjedd før.

«Tre minutter», sier Mahmood. «Så kjører jeg.»

«Du kan hjelpe meg», sier Magne. «Så tar det to minutter.»

«Ikke min jobb, sjef.»

Mahmood legger på igjen. Truslene om å kjøre er kanskje ikke reelle, men det er ydmykelsen. Det føles desto verre fordi Magne vet at han, Mahmood, har barn. Dette har kommet frem i samtaler de har hatt. Det burde vært en samforståelse der, en slags solidaritet. Men nei. Skillet mellom sjåfør og bruker er absolutt. Han er ikke engang en passasjer, ordet som betegner ham, er det som ellers utgjør slutten av rusmis- eller stoffmis-. Han har et brukernummer og tilhører en brukergruppe, med visse brukerrettigheter, men vel så mange brukerplikter. Ifølge forskriften skal han umiddelbart underrette sin bydel om endrete forhold som kan ha betydning for reiseretten. Ellers blir det bråk.

Trass i disse rammene anstrengte Magne seg i begynnelsen, de første ukene, mens det ble klart at Mahmood som regel var den som kjørte ham til jobb. Ikke alltid, men ofte nok til at de møttes tre–fire ganger i uken. I en annen sammenheng ville det vært grunnlag for noe kollegialt, om ikke vennskapelig. Jeg skal på jobb, du er på jobb, din jobb er å kjøre meg til min jobb, hva om vi snakker sammen som om vi var mennesker begge to?

Så Magne nevnte Hannah, fortalte om Thea, han tenkte at de kunne møtes der, i familielivet, det mest allmenne av alle temaer. Men Mahmood ville ikke være med på den galeien. Han var ikke interessert. Ikke i Magnes familieliv og ikke i Magnes jobb heller. Når Magne snakket om disse temaene, svarte Mahmood kort og nøytralt, som om brukere ofte har vrangforestillinger og man ikke bør understøtte dem. Som om Magne fablet om lottomillionene sine eller om oppdragene han tok for E-tjenesten.

Dette ville vært til å leve med, om det ikke var for at Mahmood, fordi han ikke riktig godtar Magnes jobbs eksistens, heller ikke ser betydningen av at Magne rekker frem til jobben i tide. Det er avgjørende at Magne er klar hver morgen, ikke til avtalt tid‚ men et kvarter før avtalt tid, mens Mahmoods egne forsinkelser er uvesentlige, han verken unnskylder seg eller forsøker å ta igjen det tapte, det er som å sitte og blomstre på venterommet til verdens dårligst organiserte fastlege, hver dag. Som om Magne bestiller disse daglige, grytidlige turene ned til sentrum fordi han ikke har noe bedre å gjøre.

Bilen er ren og ryddig, det skal Mahmood ha. Trappeklatreren og transportstolen er spent på plass og alt løsøre er sikret i plastbokser med lokk. Uten unntak tar han på seg hansker før han spenner fast rullestolen til gulvet; han tar dem på seg sakte og demonstrativt, klar for prostataundersøkelsen.

Døren til søppelrommet er tung. Magne kan tvinge den opp fra rullestolen, men da må han huke tak i dørhåndtaket og rygge mens han trekker døren utover, hardt nok til å gi døren moment, så må han slippe taket og lynraskt skifte grep om styrespaken, svinge fotbrettet inn i åpningen før døren smeller igjen. Vel inne i rommet må han så heise opp setet, slenge posen opp på toppen av den store plastdunken, reise seg og bruke begge armer for å åpne lokket, støtte lokket med den ene armen og bruke den andre til å vippe posen ned i dunken.

Dette er ikke vanskelig, bare tidkrevende, for alle stegene må han utføre like sakte og forsiktig som om han tredde en synål, ellers glipper det og han må gjøre alt om igjen. Han har ikke hatt tid til å game på lenge, men til gjengjeld har han verdens kjedeligste videospill rett utenfor døren, hvis han mislykkes, rykker han tilbake til forrige save point, på’n igjen. Kommer ikke videre til neste brett før denne oppgaven er løst. Og om han faller og lander på gulvet: game over.

Det pleide å være en av de tause avtalene mellom ham og Hannah, dette med søpla, dette var en av oppgavene hun bare tok, slik hun også skiftet sengetøyet og vasket gulvet. På den måten var det ikke synlig at oppgaven var vanskelig for ham, for den var ikke vanskelig for dem som enhet, det var en praktisk løsning på et ikke-problem, og det var nok av måter han kunne gjøre gjengjeld på, kjøpe små gaver, snuse opp teaterforestillinger, finne serier og filmer i det underlige grenselandet mellom hennes forkjærlighet for horror og hans besettelse av referansehumor, med kjapp dialog, det han savnet fra kveldene oppe foran projektorlerretet til Snorre, noe det heller ikke hadde vært tid til på lenge.

Dette var det som hadde gått galt: Alle de tause, rause avtalene fra før Thea ble født, yte-etter-evne-og-motta-etter-behov-avtalene, var borte. Avtalene som ikke regnet alt ned til siste krone. De fikk det til som par, de får det ikke til som familie.

Det er mye å savne i denne tiden. Mest av alt, kanskje, fortellingen om hvordan det skulle ha vært. Om hvordan denne tiden skulle nytes.

En student, noen år yngre enn ham selv, er på vei ut fra trapperommet.

Magne stålsetter seg.

«Hei», sier han.

Fyren fortsetter. Ufortrødent. To hvite plastbiter stikker ut av hvert sitt øre. Sikkert med aktiv lyddemping. Omvendte høreapparater.

«Hei», sier Magne igjen og vifter med armen. Fyren stopper opp, tapper med fingeren mot det ene øret. Han rynker brynene, som om han er blitt forstyrret midt i en viktig arbeidsoppgave, så tapper han igjen og nikker til seg selv. Først deretter møter han blikket til han som har stukket hull på såpeboblen hans.

«Ja?» sier han til Magne. Han høres utålmodig ut.

Magne snakker fort og vennlig og bestemt, stemmen så klar og høy som han kan få den uten at det nærmer seg roping. Han ser seg selv som en foreleser som snakker om favorittemnet sitt, en motivasjonstaler som nærmer seg slutten på showet, fargelegger alle de viktige ordene. Han påkaller Snorre, som mestrer denne stemmen fullt ut, Snorre som kan gjøre s-lyden like vestkantpresis som i en gammel NRK-sketsj.

Men det virker. Hemmeligheten er å være supervennlig og aldri så lite nedlatende, å skape en følelse av at den du snakker med, gjør både deg og nasjonen en tjeneste. Du er en konge eller en dronning; du har kommet i skade for å miste portemoneen mens du vinket til barnetoget.

«Du, det hadde vært kjempehyggelig om du kunne gjort meg en bitte liten tjeneste. Det er litt vanskelig for meg å komme til i søppelrommet, og nå har jeg litt dårlig tid fordi jeg må rekke jobben, så kunne du være så snill og kaste denne posen for meg?»

Fyrens ansiktsuttrykk endrer seg ikke, det er like avventende, men han nikker igjen. Han tar to skritt og er inntil Magne, bøyer seg ned og griper posen fra fanget. Et øyeblikk er de ubehagelig nærme hverandre, Magne kjenner lukten av en kraftig deodorant, noe fra svømmegarderoben, lær og krydder, så har fyren forsvunnet inn på søppelrommet uten et ord. Følelsen Magne sitter igjen med, er en skitten lettelse, det blusser i kinnene hans, og han kjører så raskt han kan mot utgangsdøren. Han føler seg ikke kongelig, men jobben er gjort. En hemmelig kode i hverdagsspillet; en life hack.

Prøve og feile  har begeistret anmelderne: