Les et utdrag

Utdrag fra «Livs saga» av Marlen Ferrer

Sagaene er seierherrenes fortellinger. Mange skjebner forblir i historiens skygge. I denne romanen trer en kvinne fram fra fortidens mørke og skriver ned historien om sitt liv. Det er en annen saga enn en mann kunne ha skrevet, en annen saga enn de med makt ville ha fortalt.
Liv Gudmundsdatters fortelling begynner i borgerkrigstidens Norge i 1162 og ender i et kloster ved Rhinen i 1217. Det er en beretning om å være prisgitt andres vilje og leve på andres nåde. Den handler om tvang og underkuelse, men også om den undertryktes ønske om hevn og vilje til makt. Selv om det fører til undergang.

Marlen Ferrer (f. 1973 i Barcelona) debuterte skjønnlitterært i 2015 med romanen De bortkomne. Hun har doktorgrad i historie fra Universitetet i Oslo, har tidligere gitt ut flere faglitterære bøker og var fast paneldeltaker i programserien Big Bang på NRK. 

Les et utdrag fra boken:

Da Theodoricus Monachus på oppdrag av erkebiskop Eystein av Nidaros nedskrev fortellingene han hadde lest og hørt om norske konger og viktige begivenheter i deres levetid, valgte han å avslutte etter kong Sigurd Jorsalfares død i 1130: «Hermed slutter også vi verket vårt, for uverdig ville det være å gi videre til etterslekten minnet om alle de forbrytelser, drap, falske eder og frendemord som da fant sted. Folk vanæret hellige steder, gudsforakten spredte seg, munker og legfolk ble ranet, kvinner tatt til fange, og det skjedde en lang rekke udåder som det ville føre for langt å regne opp her. Alt dette fløt sammen som i en rennestein etter at kong Sigurd var- død.»1
 Theodoricus Monachus var en lærd mann, lenge hadde han studert ved det kjente St. Victor-klosteret i Paris, stedet hvor mange menn fra hele kristenheten gikk i skole, så hvor mye han egentlig hadde vært vitne til før han dro til utlandet i 1170- årene, er usikkert, men utvilsomt opplevde han nok før utreisen til å kunne skrive om det. Likevel mente han det var best å la disse hendelsene bli liggende i glemselen.
 Mange lærde har senere ment at dette er kloke ord, men Liv er uenig med dem. Denne tausheten, hun liker den ikke i det hele tatt. For den stjeler fra noen og gir til andre, deretter forsøker den å skjule hva som egentlig har skjedd. Selv om det som skjedde var uverdig og grusomt, er det galt å la det forbli i  et ordløst mørke. Menneskene som opplevde det, skylles da vekk i rennesteinen sammen med alt det andre. Ordene bør løftes ut, og ikke forbli i den vonde tausheten som ligger i skyggene mektige menn legger bak seg.
 Denne sagaen begynner derfor der hans ender. Den hyller ikke noen av den nødvendighet som ligger bak  de fleste fortellinger som blir nedskrevet, for Liv har ingen oppdragsgiver, ingen vet hva hun holder på med. Tilsynelatende er hun bare en gammel og krokete proventkvinne, som full av gudfryktig anger har gitt fra seg eiendeler og gods for et siste oppholdssted bak klosterets tykke murer. Sjelden ytrer hun et ord. Stillheten brytes bare når tidebønnene fra klosterkirken siver inn som røkelse gjennom dørsprekken. Ikke går hun til refektoriet for å spise i taushet med de andre søstrene heller, de to daglige måltidene inntar hun alene i værelset sitt mens hun kikker ut av vinduet uten lengsel. Ikke kan hun skimte den veldige Rin-elven der nede eller landeveien som standhaftig krøller seg fram gjennom vinmarkene i Eibingen, for rommet vender mot baksiden av klosteret, der trærne står tett. Når det blåser, risler det i løvet, og rett som det er, bryter en og annen fugl ensformigheten. Noen ganger kan hun skimte en hjort eller et villsvin mørket mellom trærne i skogen, aldri et menneske. Her er hun helt alene.
 Og hver morgen, når hun sitter i det kjølige rommet med den bleke gåsefjæren i hånden, skjelver fingrene hennes, ikke bare av kulde, men også av alderdom, slik at blekket til tider drypper og samler seg i hulrommene på den knudrete dyrehuden hun skriver på; stort sett pergament abbedissen har skrotet fordi det ikke er bra nok for gudelige ord. Varsomt tørker hun dødsflekkene av med en fille og fortsetter å skrive. Den siste tiden sin skal hun bruke på å skrive denne sagaen. Den skal være vakker og stygg, slik menneskelivet er.

1 Theodoricus munk, Historien om de gamle norske kongene (originalens tittel:
Historia Norvegiae), oversatt av Astrid Salvesen, Aschehoug 1990.

Alt - 1216
I
Folk flest lever livet sitt ett eneste sted. De kjenner til steder noen dagsreiser unna, som Konghelle, Oslo eller Borg, har hørt om en og annen by litt lenger borte, Nidaros eller Bjørgvin, mens land i det fjerne som Frankerriket og Gardarike eller byer som Jorsalborg og Miklagard har diktets form, de er solens skyggespill, skimtet så vidt av oss i mørket. Som regel er og blir vi der vår mor bar oss fram like under hjertet, for våre forfedres slit og gleder blir våre, umulige å unnslippe; vi vet ikke om annet og kan ikke mer.
 Vi kjenner til denne ene jorda, fuktig og rå noen steder, rødlig eller blek og tørr andre steder. Skogene og løvet i trærne, flagrende og lette bjørkeblader eller blank sypress, våt mose eller svidd, brunt gress. Steinen er lys og varmende noen steder, grå og kald andre steder. Solen og månen skinner på oss, alltid den ene solen og alltid den samme månen, men likevel er solen stikkende og varm et sted, mens den et annet sted bare er et gult skjær på huden en frisk sommerdag. Og månen har så mange fasonger og størrelser, fargetoner i lyserødt, gult, grått, noen ganger disig, andre ganger et klart øye som stirrer på deg.
 Verden skifter, den kan være på én måte når beina er plantet et sted, og helt annerledes når man befinner seg et annet sted. Verden er på noen måter lik seg selv overalt: Den har den samme Skaperen, den samme himmelen, de samme stjernene, den samme soloppgangen, men samtidig er den alltid noe eget. Et sted lever folk i fred med hverandre og jorda gir gode avlinger år etter år, et annet sted rår manndrap og svartsult. Noen av oss blir født i hell, andre i elendighet, og mange blir vi kastet fra det ene til det andre i løpet av livet, men som regel forblir vi der vi kom til.
II
Dette vet Liv fordi hun over et langt liv, og til forskjell fra folk flest, har flyttet på seg over lange avstander, fra kulde til hete, fra kysten og karrige landskaper til frodige daler, fra stille vann til travle byer. Mennesker er gjenstridig ugress, når vi slår røtter et sted, er vi vanskelige å trekke ut. Men den gangen da hun var fjorten vintre gammel, trodde hun at den verden hun hadde sett, var alt.
 Bare lukten av den, fargene, kulden, åkermarken med leiraktig, brungrå jord, den evige skogen bestående av spinkel bjørk, osp og lubne eiketrær foruten en og annen gran. Og ved kanten av denne skogen lå gården med stue og uthus reist av slektens arbeidsnever, den grå fjorden de av og til kunne
skimte bak trærne i åsen, de hvite skyene fra havet som løp om kapp over himmelen, skodden og regnet, så tungt, snøen som på vinteren var tykk ull moren kunne vevd over alt sammen, bekkene som nynnet, rautingen fra fjøset, den rykende, varme badstua med glødende kull, saueskinnet, tykt og mykt om natten. Det er ingen ende på det, morens klare stemme og den høye latteren til storebroren mot farens knitrende hosting, duften av røkt fisk og bark, bålet i rommet og røyken som steg opp mot taket og siden glapp ut i kulden gjennom ljoren, den varmende kroppen til lillebroren: Alt dette kan hun framkalle
med lukkede øyne mange år senere.
 For dette var alt, virkelig alt, ingenting annet fantes for henne. Det var dem. Og her var de for alltid. I skogens mørke og i morens brune, lange hår, i den grålige fjorden, i lillebrorens bleke overarmer og farens trælete hender, i det gylne teppet av modnet korn som bølget seg over åkrene sensommerstid, årstidene som skiftet, eng under barbeinte føtter; myk noen steder, skarpe tuster andre steder, svarttrosten som sang under våronna når de satt der slitne og drakk vann etter å ha lesset møkk på jordet med gårdsfolket, tennene som bites sammen, armer, bein og rygg som slites av tungt arbeid, den gode hvilen etter en slik dag.