Les et utdrag

Utdrag fra La meg få vandre i min sannhet av Levi Henriksen

Levi Henriksen er en av våre største historiefortellere. I La meg få vandre i min sannhet skriver han om hvordan han ble forfatter og musiker. Det handler om bøkene og sangene han har skrevet, om forfatterne og musikerne som har inspirert ham, om Kongsvinger og Amerika og om Hemingway og Johnny Cash. 

Les et utdrag fra boken:

Jeg husker jeg var tidlig på jobb. Det var året etter at bandet mitt Heart of Mary vant Ungdommens Radioavis’ Rockemønstring, en forløper til dagens Urørt, med «Albert Einstein never lived in my hometown», en sang jeg hadde skrevet sammen med to av de andre medlemmene i bandet. Det var også året før jeg dro på min første tur til Amerika. Hjemme på rommet i låven hadde jeg nettopp begynt på enda et romanutkast som det aldri ble noe av, S.D.I.P (Siste dager i paradis). Jeg skrev for hånd. Longhand, som mitt store forbilde Ernest Hemingway kalte det. Hemingway likte forresten å skrive stående, og hadde en regel – eller det var kanskje snarere et ritual: Hver morgen kvesset han en håndfull blyanter med hardhetsgrad 2. Når han hadde slitt ned sju av spissene, kunne han si seg fornøyd med dagens arbeid. Jeg skrev med tusj, og ikke bare det, begynnelsen på romanen hadde jeg ført inn med rød tusj. Riktignok var muletaen til de tyrefekterne Hemingway likte å skrive om, røde, men mitt framtidige bidrag til verdenslitteraturen fikk noe utilsiktet barnlig over seg med denne fargen. Jeg tror det kanskje var dette som drev meg så tidlig av gårde til kontoret mitt hos avisa Østlendingen i Kongsvinger denne morgenen. Hjemme hadde jeg ingen skrivemaskin, og jeg var ikke blind for det faktum at Hemingway var gammel bladfyk, og at mitt andre store litterære forbilde, Gabriel García Márquez, hadde skrevet en av sine romaner utenom arbeidstid på kontoret i avisa han jobbet for.

Jeg klarte ikke å finne noe vanlig skrivemaskinpapir og måtte ta til takke med manusarkene vi skrev på i avisa, som så ble fakset til hovedkontoret på Elverum for å bli satt av typografene. Disse arkene ble kalt flak og var på størrelse med et A5-ark. Det var først etter at jeg festet flaket i skrivemaskinen jeg oppdaget at jeg hadde glemt igjen S.D.I.P i longhand hjemme. Alt jeg hadde med i skulderveska var musikkmagasinet Rolling Stone med nylig avdøde Roy Orbison på omslaget, en gul notisblokk og tre røde tusjpenner. Denne morgenen hadde jeg to timer på meg til Skippern og de andre journalistene kom på jobb, og selv om jeg hadde glemt manuset hjemme på Granli, bestemte jeg meg for å bruke tiden vel, så jeg skrev. Seks bokstaver. Ett ord. Da resten av redaksjonen møtte opp til morgenmøtet, hadde jeg ikke kommet noe videre. Ett ord var alt jeg hadde å vise til etter denne min første seriøse skjønnlitterære arbeidsøkt ved skrivemaskinen. Sitt beskjedne omfang til tross, i sum utgjør det jeg skrev noe av det aller viktigste i hele den litterære produksjonen min, for ordet jeg skrev var: Skogli.

Jeg vet ikke hvor det ordet kom fra, og kan ikke erindre at det var noe jeg hadde tenkt på. Ordet bare var der, og så kom det ikke mer. Det hadde ikke noe med det påbegynte romanutkastet å gjøre. Så vidt jeg husker skulle den historia handle om fire unge menn (i god Hemingway-tradisjon basert på min omgangskrets), og en eller alle ville garantert havne nede på Rivieraen eller oppe i Alpene mens de søkte kjærligheten på unge menns vis. Men Skogli! Det var nesten ikke å dikte engang. Da jeg etter morgenmøtet måtte ut på dagens første oppdrag, sikkert noe som handlet om kommunalt byråkrati, bar jeg med meg flaket med det ordet i skulderveska. Om ettermiddagen tok jeg det med hjem og la det ved sida av romanutkastet mitt, som ikke lenge etter skulle dø av seg selv til tross for at jeg byttet til blå tusj. Etter hvert skulle jeg skaffe meg en skrivemaskin og til slutt en pc, men manusene fortsatte å dø, enten for egen hånd eller ved hjelp av en samlet norsk forlagsverden. Skogli fortsatte imidlertid å leve. Det fortsatte å være noe jeg tenkte på iblant, men jeg skjønte bare ikke hva det var. Skogli framsto som litt kjedelig og ordinært, ingen plass der det ville finne sted noe ekstraordinært. William Faulkner kalte arnestedet for sin litteratur Yoknapatawpha County, og selv om det ikke var noen som klarte å uttale navnet, langt mindre huske det, bar det med seg et løfte om litterær storhet. I Norge kalte Jonny Berg (som senere ble Halberg) stedet han skrev om for Enevarg. I 1989 hadde han nettopp debutert med Overgang til tertiær og ble en slags yppersteprest for dette landets håpefulle skittenrealister. Han ga meg grøsninger da han i et intervju sa at stedsnavnet skulle leses baklengs. Men Skogli, hva var det? Et mer vanlig stedsnavn var det vanskelig å forestille seg. Først nå går det opp for meg at i nettopp det ordet, det stedsnavnet, ligger noe av mitt litterære mantra, dette med nesten ikke å dikte, eller i hvert fall la leseren få inntrykk av at det er det jeg holder på med, nesten ikke dikter.

1989 var et av de viktigste årene i livet mitt når det gjaldt å stake ut en kurs mot mitt framtidige profesjonelle virke. Heart of Mary ga ut sin debutplate Greetings from Stuckville, og samme år sa jeg opp jobben i Østlendingen for å vie meg til kunsten. Året etter sto jeg uten jobb og uten band, og det var tolv år fram til min skjønnlitterære debut og 16 år til neste plate. Jeg har kalt denne tida mine 40 år i ørkenen, og jeg tenkte på Moses som endelig fikk skue inn i det forjettede land, da jeg satt på et støvete, trangt kontor på Gyldendal og endelig var antatt som forfatter. I dag vil jeg heller kalle dette for læretida mi, selv om det i en lang periode føltes som om noen linjer fra en sang jeg skrev, Mamma fødte meg i en bakevjeby, skulle framstå som profetiske. Dette med at alt jeg ikke ble, det ble jeg her. Heldigvis ble det ikke slik, og i 1990 inntraff også noe annet som skulle få stor innvirkning på meg både personlig og profesjonelt. Jeg besøkte Amerika for første gang. Den gleden jeg føler ved å sette meg inn i en leiebil og vite at nå kan jeg gjøre hva jeg vil i fire uker, har siden hatt det med å smitte over på sangene og bøkene mine; det legger igjen en rastløs frihet i det jeg skriver. Det å reise har alltid hjulpet meg til å riste løs historiene som allerede ligger i meg. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sittet i en eller annen bar i Småby-Amerika og skrevet om Skogli på baksida av ølbrikker, eller svingt inn til sida av veien i det veldige Wyoming eller Texas fordi jeg måtte begynne på en sang. Jeg tror ikke nødvendigvis man reiser seg til noen større innsikt, for meg har det snarere vært slik at jeg får et lite friminutt fra den alvorstunge mannen jeg vanligvis bor i. Gang på gang har det slått meg hvor viktig det er for forfatteren og musikeren i meg å reise, det er noe med det å være i bevegelse som får ordene og musikken til å presse seg opp og fram, slik som første gang jeg skrev Skogli på et stykke papir. Under pandemien foregikk brått alle reisene tilbake i tid, og den mest omfattende av dem besto i å gå gjennom alt jeg har skrevet om det jeg er mest opptatt av i livet: å lage musikk, skrive bøker og være på vei, noe som i mitt tilfelle er tre sider av samme sak. Under et intervju for noen år siden spurte en journalist hvor forfatteren slutter og musikeren begynner. Jeg sa at det hadde jeg ikke noe svar på. «Men hva ville du sagt da», sa hun, «om noen rettet en revolver mot tinningen din og ba deg velge mellom å være forfatter eller musiker». «Skyt», sa jeg.

Det jeg derimot vet helt sikkert, er at det i 2022 er 20 år siden jeg debuterte med novellesamlingen Feber, og dette er noen av mine tanker om hva som har gjort meg til den jeg er både profesjonelt og privat.