Les utdrag!

Utdrag fra Husk du skal dø av Olav W. Rokseth

PST-etterforsker Ellen Marie Moi blir utsatt for et attentat i Syria der hun skulle møte en jihadist som hadde viktig informasjon om nordmenn i landet. Kollegaen Camilla Egernes blir bortført under attentatet.

Tilbake i Oslo hyrer Ellen Marie tidligere etterretningsagent Alex Borge til å dra til Syria for å redde Camilla. Alex er halvt syrer, og går under kallenavnet Kameleonen for sin evne til å gli inn i ulike roller. Reisen inn i Syria blir også en søken etter sin egen far som han aldri har møtt.

Olav W. Rokseth er fra Trondheim Han er utdannet samfunnsviter og har flere reiser i Latin-Amerika og Asia bak seg. Husk du skal dø er hans fjerde thriller.

Les et utdrag fra boken her:

Det lød et skarpt klikk da livvakten tok ladegrep på pistolen og åpnet bildøren. Ellen Marie fulgte ham ut i den kjølige kveldsluften. De andre livvaktene var allerede på vei for å innta posisjonene sine.

To av livvaktene stilte seg opp med hvert sitt automatgevær utenfor det lille spisestedet der de skulle treffe den danske jihadisten som hadde tilbudt dem informasjon om flere norske syriafarere. Hun visste at det også var en livvakt på taket, og at en annen var plassert ved inngangen på baksiden.

Ellen Marie hadde planlagt operasjonen ned til minste detalj. Hun hadde plukket ut livvaktene selv. Og selv om det ikke var noe sted i Syria som kunne regnes som hundre prosent trygt, så lå Jindires, byen de nå befant seg i utkanten av, i et område kontrollert av de vestligstøttede kurderne og bare ti kilometer fra den tyrkiske grensen. Allikevel var magen hard som en knyttneve.

En gutt som trakk en kjerre etter seg, passerte og ropte noe til dem. Camilla, den arabisktalende PST-kollegaen hennes, svarte. Hjalmar, kollegaen fra det danske sikkerhetspolitiet, kikket seg nervøst til siden.

Lokalet var dårlig opplyst og virket mindre enn hun hadde ventet. Spindelvev hang fra viften i taket, og de eneste gjestene var fire gamle menn som satt ved et av de slitte respatexbordene og drakk te mens de spilte kort under lyset fra en papirlampe som faktisk fungerte.

Hun valgte ut bord ved veggen der de hadde utsikt gjennom vinduet. To livvakter satte seg ved nabobordet. Hun så på klokken og prøvde å slappe av. Hjalmar rettet på skjortekragen og trakk pusten dypt flere ganger.

Ellen Marie kikket bort på Camilla. Den unge kvinnen var forbausende rolig. Ansiktet hennes lyste nysgjerrig og forventningsfullt. Det var det for så vidt grunn til. Det var ikke hver dag de hadde en storfangst på kroken. Om mindre enn en halvtime skulle de møte Yakov.

Nå vel, Yakov var bare navnet han hadde tatt etter at han hadde sluttet seg til IS i Syria. Det opprinnelige navnet hans var Thomas Nielsen, en blond gutt fra København som hadde vært glad i festing og småkriminelle aktiviteter inntil han brått konverterte og endret livsstil totalt.

«Tror du han kommer?» sa Camilla.

«Vi får se,» svarte Ellen Marie.

Hun hadde ikke ment å være så kort. Camilla fortjente det ikke. Selv om hun hadde vokst opp i et svært så bemidlet hjem, som datter av den søkkrike skipsrederen Carl Fredrik Egernes, hadde hun fra dag én i PST vært ydmyk og fleksibel. Hun hadde ikke tryglet om å få bli med på oppdraget. Tvert imot var det Ellen Marie som hadde overtalt henne. Hun så et potensial i den ti år yngre medarbeideren, selv om hun fortsatt var i overkant naiv.

Camilla var bare 29 år gammel, og ble ansatt i PST for mindre enn et halvt år siden. Hun hadde ennå ikke vært på kursene til FBI om terror, om tortur, om all verdens bestialitet. Camilla trodde på å bygge det gode skritt for skritt, mens hun selv nøyde seg med å begrense det onde. Ondskapen ville alltid være der, den ville alltid prøve å finne et utløp. Oppgaven hennes var å forsøke å komme den i forkjøpet, tøyle dens muligheter til å utfolde seg. Det var derfor hun jobbet i PST. Det var derfor hun ikke gjorde stort annet enn å jobbe i PST.

Ellen Marie la hånden på armen til Camilla. «Jeg er glad du ble med.»

«Jeg også. Jeg føler meg trygg sammen med deg.» Et sjenert smil bredte seg i ansiktet til kollegaen.

Eieren subbet bort til dem, og som avtalt bestilte Camilla meze og te. Ellen Marie fulgte med på hver bevegelse han gjorde, enda de visste alt om ham, om familien hans, vennene. Alt det var mulig for en vestlig etterretningsorganisasjon å finne ut av.

Ellen Marie så på klokken. Tjueto minutter igjen. Ville Yakov komme? Jo, hun trodde det, og hun trodde han var til å stole på. Han hadde fortalt at han flyktet fra IS, men at de hadde øyne overalt, og at han visste så altfor godt hva de gjorde med desertører. Han hadde selv vært med på det.

Det var én av grunnene til at hun hadde latt seg overbevise om at han snakket sant. Han hadde ikke lagt skjul på at han hadde vært med på bestialske henrettelser. Han forsøkte heller ikke å unnskylde seg med at han var blitt tvunget eller manipulert. Han la ikke skylden på en traumatisert oppvekst eller på at det danske samfunnet hadde avvist ham. Han sa rett ut at motivasjonen for å reise til Syria var en blanding av religiøs overbevisning og behov for spenning, men at han i motsetning til andre som ble vant til all grusomheten, hadde opplevd at han hadde våknet og ville ut av det hele. Og han ville ta andre med seg.

Hun husket det siste han sa. «Hvis jeg ikke dukker opp innen to timer, prøver vi igjen dagen etter. Hvis jeg ikke er der da, er jeg død.»

Han hadde henvendt seg direkte til PST, noe som ikke var unaturlig siden avdelingen han deltok i, hadde flere norske fremmedkrigere. Det danske sikkerhetspolitiet ville først ikke bli med på operasjonen, men hadde til slutt latt seg overtale til å sende en medarbeider. Hjalmar Holm hadde ikke sagt mye under reisen, særlig ikke etter at de kjørte over grensen mellom Tyrkia og Aleppo-provinsen nord i Syria.

Maten kom på bordet, og både hun og Camilla reiste seg og gikk ut på toalettet og vasket hendene. Ellen Marie kikket i det sprukne speilet. Herregud som hun så ut! Mørke ringer under øynene og en bekymret rynke i pannen. Camillas ansikt var yngre, penere, fattet.

De hadde kommet seg halvveis gjennom måltidet da døren gikk opp og en mann med et palestinaskjerf tullet rundt hodet og et tørkle rundt munnen og nesen steg inn i lokalet. Han gikk bort til disken og bestilte te før han snudde seg og så ut over lokalet. Så gikk han bort til Ellen Marie og satte seg. Ikke noe uvanlig i det, en araber som ville trene på engelsken sin eller selge noe.

Mannen tok vekk tørkleet. Ellen Marie betraktet det runde ansiktet, de store blå og blanke øynene, hendene som var i konstant bevegelse.

«Så, hva har du til oss,» sa hun.

«Dere får ett navn nå. To til når jeg er framme i Istanbul. Resten når jeg er i Ottawa.»

Hun merket seg hesheten i stemmen og rynket pannen. «Du stoler ikke på oss?»

«Stoler dere på meg?»

«Ellers hadde vi ikke vært her.»

Hun hadde trodd på ham da de snakket sammen på telefon. Det betød ikke at hun fortsatt gjorde det. Hun visste ikke hva det var som gjorde at uroen i henne vokste. Om det var noe ved stemmen eller hendene eller en eller annen mikrobevegelse som bare underbevisstheten hennes fanget opp. Hun kastet et fort blikk på livvaktene, som satt urørlige med hendene i fanget.

Yakov trakk pusten dypt. Han tok fram en mobil og viste henne et bilde av en smilende mann med kraftig skjegg. Mannen holdt en pistol opp foran brystet i en slags James Bond-positur.

Hun pekte mot skjermen. «Har han deltatt i kamphandlinger?»

«Det kommer an på definisjonen.»

«Har han brukt våpen mot menneskelige mål?»

Yakov la hodet på skakke, ventet litt.

«Han har ikke skutt noen.»

Hun la håndflatene på bordet og børstet bort noe imaginært rusk. «Hva slags våpen har han brukt?»

«Kniv.»

Hun fikk noen bilder i hodet, bilder hun ønsket at hjernen ikke hadde lagret.

Hun snudde seg automatisk da døren gikk opp og en mann med krykker og en liten jente kom inn og gikk bort til bardisken. Jenta hadde en filledukke i armene. Hun hadde store, sorte øyne som så ut som de hadde sett ting de ikke burde se. Jenta trakk fram en kam og lot som hun gredde håret til dukken.

Ellen Marie så på klokken. De kunne fortsette samtalen i bilen. Hun kikket mot vinduet og så gjennom gardinene at en bil stanset på den andre siden av gaten. En taxi.

Yakov kastet et nervøst blikk mot vinduet. «Jeg må på toalettet,» sa han og reiste seg brått.

Han rykket til da Ellen Marie grep ham i armen. «Gi meg mobilen din,» sa hun.

«Hvorfor det?»

«Bare gjør det.»

Han holdt fram mobilen, aktiverte den med fingertuppen, la håndflaten på magen og skar en grimase.

«Tre minutter,» sa hun.

Hun fulgte ham med blikket idet han hastet over gulvet og forsvant inn på toalettet. Hun konsentrerte seg om mobilen. Skjermbildet var fullt av apper. Hun åpnet Messenger, skrollet nedover. Meldingene var på engelsk. Hun leste et par av dem. Ikke noe spesielt. Hun stirret på skjermen. Det var et eller annet som ikke stemte, men hun visste ikke hva. Hun kikket på klokken. To minutter igjen.

Hun så ut på gaten, der livvaktene ransaket en høyreist, kjortelkledd mann som hadde kommet ut av taxien. Den kjortelkledde steg inn gjennom døren. Han kastet et blikk rundt i lokalet, ropte noe til eieren og fikk et skuldertrekk til svar. Mannen smilte, ristet på hodet og gikk ut igjen. Ellen Marie så ham krysse gaten og bøye seg mot taxisjåføren. Så forsvant han bortover gaten.

Radioen til livvakten pep. Han grep den, lyttet, sa noe med myndig stemme. Ellen Marie så spørrende på ham og kjente at knuten i magen var hardere.

Hun så ut gjennom vinduet igjen. En av livvaktene hadde geværet i hoftehøyde. Han pekte på sjåføren i taxien og gjorde en feiende bevegelse med hånden.

Hun kikket på klokken igjen og så mot toalettet. Det var gått mer enn tre minutter nå. Hun skulle til å be livvakten gå for å hente Yakov, men tok seg i det.

Livvaktene hadde kontroll.

Hadde de ikke?

Hun kikket ut av vinduet igjen. Livvakten sto bøyd ned mot taxisjåføren mens han pekte bortover gaten. Hun kjente en angstklo i brystet og reiste seg brått. Hun rakk å sveipe blikket over den lille jenta som drakk en cola, restauranteieren som pusset et glass mens han snakket med mannen med krykker, og de gamle mennene med kortene. Så flerret et lysglimt gjennom lokalet og visket ut alt. Ellen Marie ble løftet opp og slengt bakover samtidig som et øredøvende brak traff trommehinnene. Hun falt på ryggen, og pusten ble slått ut av henne.

Hun forsøkte å reise seg, men kunne ikke. Kjente stikk i ansiktet, i halsen, noe varmt som piplet ut på huden.

Hun vred på hodet. De fire gamle mennene lå spredd utover gulvet som utstillingsdukker ingen hadde bruk for lenger.

Hun løftet hodet og så de tre mennene som stormet inn. Vakten ved siden av henne hadde reist seg. Han trakk pistolen, så hørtes en knatrende lyd, og kroppen hans rykket til i en underlig dødsdans.

Livvakten som hadde voktet kjøkkeninngangen, stormet inn i rommet. Han rakk å skyte en av angriperne før han selv bråstanset og falt.

Som i det fjerne hørte hun Camilla skrike. Hun hadde reist seg og sto og så ned på hendene som var fulle av blod. Så tårnet en skikkelse opp foran Ellen Marie. Hun holdt øynene vidåpne, blunket ikke, bare stirret på takviften bak hodet med finlandshetten.

Skikkelsen løftet geværet.

Han pekte mot brystet hennes.

Så hevet han løpet, og hun så rett inn i den sorte geværmunningen.