Utdrag fra Heidi Sævareids roman «Longyearbyen»

Utdrag fra Heidi Sævareids roman «Longyearbyen»

Heidi Sævareids debutroman for voksne, Longyearbyen, har mottatt strålende anmeldelser. Vi følger Eivor som flytter til Longyearbyen, på 50-tallet, med sin legemann og to små barn. Fra november til mai er stedet fullstendig isolert, ingen skip eller fly, ingen forsyninger … og ingen mulighet til å komme derfra før isen sprekker opp. Midt i den mørkeste og kaldeste tiden havner en nær venn av familien i dyp – og farlig – krise, og må innlegges, mot sin vilje. Situasjonen forsterker Eivors egen stille desperasjon, og en voksende motvilje mot ektemannen tar form. Hun føler seg isolert, med to små barn, en alltid arbeidende mann og en altfor varm leilighet i et bygg som er i ferd med å sprekke av permafrostens utrettelige herjinger i bakken.

Les et utdrag fra boken her:

Den store sibirhuskyen står ved siden av henne, med forlabbene på linje med skituppene hennes. Eivor hører seg selv puste, hører hunden puste. Skiene knirker tørt mot den grovkornete snøen. Solen er tilbake her oppe på breen, men ikke nede i dalen. Longyearbyen ligger i skygge. Det skal den gjøre i enda noen uker.

Hun hadde egentlig ikke fått lov til å dra. Finn hadde åpnet vinduet i annen etasje da hun sto og spente på seg skiene. Han var blitt kalt inn til en hasteoperasjon, så hun måtte passe barna.

Hun napper av seg den ene selskinnsvotten med tennene og åpner spennen på kikkertfutteralet, løfter kikkerten ut. Den er tung og kald og tilhører Finn. Hun stryker fingertuppene over det svarte, ruglete metallet, bender kikkerten åpen. Da hun løfter den til øynene og justerer fokus, er fingrene kalde allerede. Hun tar inn det store Hiorthfjellet og Adventtoppen på den andre siden av Adventfjorden, før hun følger de svarte taggene på Sverdruphamaren. Deretter senker hun kikkerten ned mot den halvmørke dalen. Byen vider seg ut foran henne, som en blå, nær vegg med spredte, gylne lys. Mellom henne og byen ligger den flate dalbunnen, med kneisende, lange fjellpartier lik bymurer på begge sider Egentlig er det ikke en by, men en forhutlet samling med hus som når som helst kan tas av ras. Det skjedde med det forrige sykehuset for bare fire år siden – et ras gikk ned gjennom Vannledningsdalen og drepte tre mennesker.

Fjorden nedenfor er hvit av is. Ingen skip kan anløpe her. Vinter på Svalbard er å være fanget, med så og så mange hermetikkbokser, så og så mange fyrstikkesker, så og så mye brennevin. Får man en alvorlig sykdom om vinteren, kommer man seg ikke til fastlandet. Man skal helst ikke begraves på Svalbard, man råtner ikke, og permafrosten presser de døde opp igjen.

Eivor fokuserer på Skjæringa ute til venstre, på tomten der den nye kirken skal bygges i løpet av året. En gang i høst skal den visstnok stå ferdig, og gudstjenestene kan flytte ut av Forsamlingshuset lenger inne i dalen. Det har ikke vært kirke her siden tyskerne bombet og brente den forrige under krigen. Hun har sett bilder av Longyearbyen etter angrepet. Store, svarte skyer hang mellom fjellene etter at Gruve 2 var skutt i brann. Det brenner fortsatt i kullagrene, nesten fjorten år senere. Hun forestiller seg den intense varmen der innerst i berget – svart og vulkansk og ikke til å temme.

Eivor retter kikkerten mot sykehuset borte til høyre, den avlange, blekgule bygningen på østsiden av dalen. Det ble reist i full fart på et litt tryggere sted litt bortenfor rasstedet. Finn pleier ofte å komme ut på terrassen for å følge med på henne mens hun går den faste ruten sin over Longyearbreen. Da har han tung saueskinnskåpe utenpå legefrakken, og den kikkerten hun har rundt halsen nå. Som om det skulle hjelpe at han står der og ser på. Det er geværet på ryggen som er tryggheten.

Men i dag står han på operasjonssalen. Eivor har blå anorakk og lyse lerretsbukser over ulltøy og strekkbukser, hun ser for seg at hun går i ett med himmelen og breen. Ingen ser henne her oppe, kroppen er lett. Hun bare gikk. Finn ropte etter henne, ropte noe om barna, men Jossa trakk i båndet, trakk henne oppover.

Jossa beveger plutselig på seg ved siden av henne, flytter forlabbene og værer ut i luften, vrir på ørene. Halen står rett ut. Eivor senker kikkerten og griper automatisk etter geværet. Hvis hunden er på vakt, blir Eivor også det.

Hun begynner å speide rundt seg. Stillheten presser på fra alle kanter, hun ser ingenting, bare snø og fjell og himmel, men Jossa virker fortsatt anspent, og hun har begynt å patruljere, hun går i bue rundt skituppene og stanser igjen. Eivor kjenner at det strammer seg i magen og lårene, og hun løfter kikkerten igjen.

Langsomt fører hun kikkerten rundt 180 grader den ene veien, så like langsomt den andre veien – og bråbremser da hun får øye på noe som beveger seg på flatene bortenfor breen. Skrekken sitter som blekksmak i halsen. Det hun ser, er lyst i fargen og går nesten i ett med snøen. Hendene strammer rundt kikkerten, og hun tør nesten ikke puste. Hvor fort kan en bjørn løpe? Hvor nær må den komme før hun kan skyte?

Dyret beveger ikke på seg nå, og det er vanskelig å se hvor hodet er. Eivor er tørr i munnen og nummen i fingrene, hun strever med å få bildet skarpt. Men i det samme ser hun noe som beveger seg ved siden av dyret – det er også lyst i fargen, men virker mindre i størrelsen. En unge? Hun kjenner et sus i hodet, bak øynene. En binne med unge? Det er dette Finn har advart henne mot. Det er dette som er det farligste. Hun anstrenger seg for å holde kikkerten i ro, tvinger fingrene til å lystre, får endelig justert fokus, og da ser hun det – enda flere dyr bakenfor de to.

Hun slipper pusten sakte ut. Det er reinsdyr, ikke isbjørn. Det er en flokk med reinsdyr hun har fått øye på. Nå ser hun hornstubbene og de korte beina under de tykke kroppene.

Hun senker kikkerten, kjenner hvordan musklene gradvis slapper av igjen. Men foran henne står Jossa og virker fortsatt ikke helt rolig – er det noe hun lukter, noe annet enn reinsdyrene? Reinsdyr er hun jo vant til, de går av og til nede i dalen mellom husene. Eivor tar etter geværet, men i samme øyeblikk senker Jossa hodet. Hun stikker snuten nedi snøen og snur seg mot Eivor med fint pudder på den svarte, svampete nesen. Munnen hennes er halvåpen i noe som minner om et smil. Så tramper hun utålmodig med en forlabb og blunker med det ene øyet – hun vil videre. Det damper fra den rosa tungen hennes, hun er varm, hun hører hjemme i dette landskapet. Selv de svarte tredeputene hennes er varme.

Da kjenner Eivor at fingrene på den nakne hånden hennes er i ferd med å stivne, og hun fisker votten opp av brystlommen og trekker den på seg. Selv noen minutter uten votter kan være farlige. I polarkulden raser tiden av sted. Hver avgjørelse teller.

Det er knekkende tørt i luften, som vanlig. Eivor kjenner det på huden. Hver dag må hun smøre hendene og leppene inn med vaselin, og håret er statisk når hun trekker av seg lue og hette. På lårene og armene har hun kuldeutslett – harde nupper som er røde når huden er varm, grålilla når den er kald.

Barna takler kulden bedre enn henne. Ingen av dem mukker når hun smører klissen kuldekrem på kinnene deres, trekker det stikkende ullundertøyet på dem, pakker dem inn i strikkegensere, polstrer dem. De løfter armene og lar henne tre på dem de vindtette anorakkene. De står stille etter tur mens hun knytter snorene på saueskinnsluene, de løfter føttene lydig og stikker dem i beksømstøvlene. Og når hun åpner døren til den blå, lysende kulden, løper de rett ut i snøen med åpne ansikter og ler og lar seg falle i snøskavlen bortenfor. De kan ikke lage snømann, de kan ikke lage snøballer, det er for kaldt, men de kan ake og grave.

Tanken på jentene sitter i kroppen som en tyngde. De blir passet av Marit igjen – det var det som ble løsningen. Det var i alle fall det Eivor sa måtte bli løsningen, før hun vendte ryggen til Finn og sykehuset og lot Jossa trekke av sted med henne. Kanskje drikker barna solbærtoddy og spiser rosiner på sykehuskjøkkenet nå, og blar i Norsk Barneblad. Det er sånn Marit holder dem i ånde når hun ikke egentlig har tid til å passe dem. Og det har hun ikke i dag. I tillegg til mannen som ble fraktet inn i hui og hast med blindtarmsbetennelse, ligger det fem pasienter på sykehuset allerede, og Marit er den eneste hjelpepleieren.

Kanskje hun ikke engang har tid til å ha dem inne. Kanskje barna er ute i snøen på den andre siden av sykehuset, mer eller mindre bevoktet fra vinduene. Det er sånt som det ikke går an å si til folk hjemme. To små barn alene ute, til og med i vintermørket. Folk flest synes det er galskap at de i det hele tatt er her oppe. Finn hadde fast jobb på Ullevål, han kunne ha fortsatt der, de kunne blitt boende på St. Hanshaugen, kanskje etter hvert kommet seg inn i en enebolig, og hun kunne ha fortsatt livet sitt slik det var. Men Finn har alltid vært en som vil videre. Han må alltid ha mer. Og da han fikk muligheten til å bli verkslege for Store Norske Spitsbergen Kulkompani, nølte han ikke. Det var drømmen hans, det gikk ikke an å si nei.

Så nå er de her i Longyearbyen, lukket inn i isen. Hun måtte opp i solen i dag. Det er ikke mange skiturer hun har rukket siden solen glimtet til her oppe, det kommer så lett noe i veien, det skjer noe på klinikken, eller det er noe med barna. Og da må alt annet vike. Men i dag så det rolig ut. I dag skulle hun få lov til å gå. Finn sa ved frokosten at han visste hun trengte dette nå. Nå som hun dessuten hadde Jossa til låns, passet det perfekt.

«Jeg føler meg tryggere når jeg vet at du har henne,» tilføyde han og klemte armen hennes.

Anmelderne mener:

«Knallgod! […] en imponerende, velskrevet og lesverdig roman.»
Gabriel Michael Vosgraff Moro, VG

«Heidi Sævareids første voksenroman er så overveldende god at det vil overraske om hun med tiden ikke blir en av landets største forfattere.»
Valerie Kubens, Fædrelandsvennen

«Imponerende! […] Sævareids mesterskap ligger nettopp her: Hun løfter familiens historie gjennom et uvanlig presist og vakkert språk. Hun har et imponerende blikk for detaljer, hun gjør bagateller vesentlige og skaper en dvelende uro som aldri blir støyende, aldri overdreven, bare gripende og gjenkjennelig vakker på et støydempet, blåfarget og melankolsk vis.»
Tarald Aano, Stavanger Aftenblad

«Solid Svalbardroman.»
Maya Troberg Djuve, Dagbladet

«… skildrer stillstand og maktesløshet, men en helt annen, mer langvarig og fundamental enn den vi opplever med korona. Handlingens langsomhet er noe av det som gjør romanen spesiell og sterk. Leseren får på elegant vis ta del i Eivors liv, og den smittende rastløsheten knytter oss sammen på tvers av tid. Du lærer om femtitallets begrensende normer, men romanen kan også minne oss på å forsøke å se vår egen tids kultur utenfra. Det er forfriskende og viktig lesning.»
Tuva Vik, Universitas