Utdrag fra "Faste rammer" av Halvard Hølleland

Utdrag fra "Faste rammer" av Halvard Hølleland

Halvard Hølleland debuterer med en sterk, klok og tankevekkende roman om å leve livet i skyggen av en uvisshet. Faste rammer har begeistret kritikerne. Marta Norheim i NRK skriver at det er «eit debutarbeid som skaper forventningar.» 

Les et utdrag fra boken her:

Når jeg igjen går i retning Oslo katedralskole, på vei mot omvisningen i skolens gamle bibliotek, vet jeg at det er en respektert lektor som er i bevegelse, om jeg skal tillate meg å omtale meg selv i tredjeperson, men det er også en lektor som lever i et strengt regime av rutiner og strukturer. Det er rutiner og strukturer som legen hjalp meg med å etablere etter at far døde, og etter bruddet med Astrid Merete Sæther. Men strukturene hjalp meg ikke bare tilbake til livet, de gjorde selvfølgelig også noe med livet.

På morgenen studerer jeg arkitektur og kunsthistorie fra mitt eget arbeidsværelse, det er de beste timene, og på dagen gjennomfører jeg undervisning. På ettermiddagen, oftest etter, men av og til også før et besøk hos mor og påfølgende middag på sykehjemmet, hjemme hos meg selv eller ute, retter jeg elevarbeider og gjør forberedelser til morgendagens undervisning, i den grad forberedelser er nødvendig, og i den grad det ikke er det, bruker jeg ettermiddagen på spaserturer, oftest i St. Hanshaugens umiddelbare nærområde.

Hver fjerde tirsdag er jeg på quiz på Litteraturhuset, quizlaget består av lærere fra Oslo katedralskole og Foss videregående skole, både menneskene og formatet er dermed velkjent, noe som passer meg bra, og hver sjette onsdag er jeg på møte i arkitekturforeningen, der jeg er på nikk med flere, for ikke å si hils, men bare det, ja, jeg er glad for at det ikke er pause i programmet, lederen kjører alltid gjennom uten stopp. Ellers ville jeg blitt sittende eller stående alene i påvente av at programmet igjen skulle tilta, mest av alt fordi jeg i motsetning til de andre deltakerne, i alle fall hvis man tar utgangspunkt i min formelle kompetanse, mitt vitnemål, er en amatør på feltet.

Dessuten er det slik at pauser alltid trekker ut i tid, selvfølgelig fordi deltakere på slike møter må gjennom de vanlige høflighetsfrasene, men også fordi de må på toalettet. Dermed dannes en toalettkø, det kan for så vidt være en plausibel pauseaktivitet også for meg, problemet er bare at det alltid er pissoaret som er ledig når det er min tur. I en pause under forestillingen Byggmester Solness på Nationaltheatret skjedde nettopp dette, og jeg tok plass foran pissoaret sammen med en mann på min egen alder. Jeg hørte raskt en sildrende lyd fra hans side, mens det varte og rakk på min side, og så snudde han seg mot meg og sa: – Får du det ikke til? Det var et slag i trynet, så hardt at jeg ikke klarte å slå tilbake. Jeg ble sittende tissetrengt på de gode parkettplassene under resten av forestillingen. Et alternativ er selvsagt å bruke klosett, men er køen til pissoaret og klosettet felles, slik som på Nationaltheatret og i arkitekturforeningen, må jeg slippe nestemann foran i køen, altså vise med en håndbevegelse at nestemann bare kan ta min plass ved pissoaret og dermed mer enn antyde, ja, til og med bekrefte, at jeg trenger et klosett. I pauser på forestillinger og møter er det late vannet man gjør, ikke det andre. Jeg er derfor glad for at møtene i arkitekturforeningen er uten pause, ja, det er til og med en medvirkende årsak til at jeg i det hele tatt møter opp.

Kveldene, alle de dagene det ikke er quiz eller møte i arkitekturforeningen, og det er jo de aller fleste kvelder, holder jeg meg hjemme. Jeg har et treningsprogram med øvelser som jeg gjennomfører på en matte hjemme i stuen annenhver kveld. Etterpå legger jeg meg i badekaret, oftest med en roman, selvfølgelig er det de mønstergyldige og epokegjørende bøkene jeg leser. Det gir en viss frihetsfølelse å flykte inn i et annet univers samtidig som musklene leges i det behagelig tempererte vannet. De andre kveldene leser jeg aller helst biografier, plansjeverk, historiske verk og oppslagsverk, ja, jeg liker å lese bokverk med systematisk ordnede artikler om ulike emner, og jeg gjør det alltid på arbeidsværelset. De senere år har jeg stadig oftere bladd i atlas og kart og ført notater i almanakken, det jeg gjør er å planlegge, planlegge reisen bort, for ikke å si flukten, om jeg faktisk blir syk.

Helgene er så godt som like morgenene og ettermiddagene mine, bortsett fra at aktivitetene er smurt utover hele dagen, jeg vil si i et tynt lag. Men i tillegg handler jeg alltid i ferskvareforretningen i Dalsbergstien på lørdagene, som regel i de tidlige ettermiddagstimene. Søndagene handler jeg inn til en bedre middag i delikatesseforretningen ved Knud Knudsens plass. Av og til besøker jeg et museum eller galleri i helgen. Men ikke tro jeg er en som tropper opp i køen hver gang en ny utstilling åpner, jeg ser heller de samme, uforandrede utstillingene på for eksempel Historisk museum og Nasjonalgalleriet enn å være på åpningshelgen på en ny utstilling eller pile til et galleri etter å ha lest en god anmeldelse i Aftenposten. Bygdøynes er for meg et populært utfartssted enkelte helger i sommerhalvåret, jeg foretrekker båtforbindelsen dit, og jeg reiser dit selvfølgelig på grunn av de maritime museene, og Frammuseet i særdeleshet, men også på grunn av den uhindrede utsikten over Oslo by og byens havnebasseng.

Jeg har også en hang til å oppsøke bestemte gateadresser i Oslo, men jeg går aldri på måfå, jeg går dit for å undersøke om gateadressen egner seg som en del av undervisningen. Det er lett. For når man, jeg mener selvfølgelig jeg, underviser i samfunnsfag og historie, og dessuten påtar meg flere vikartimer i religion og etikk, er det ingen grense for koblinger mellom egen undervisning og gater, bygårder og arkitektur. Det er min metode.

Mer enn dette er det ikke plass til, mer gir jeg ikke plass til. Det vil si, de gangene jeg blir invitert til noe eller noen, ja, så blir jeg med, det være seg til en sommerfest eller et julebord, eller altså et klassisk teaterstykke som Byggmester Solness, men også det å ta en halvliter, jeg starter selv med et snitt, med en kollega, oftest Einar Staalesen. Jeg blir med tidvis av lyst, men tidvis også fordi jeg ikke er i stand til å si nei, jeg har ingen unnskyldning for ikke å komme.

Dette skriver anmelderne om boken:

«Faste rammer er eit debutarbeid som skaper forventningar.»

Marta Norheim, NRK

«Faste rammer er en storslagen debut.»
Steinar Brandslet, Stavanger Aftenblad

«Han har skrive ei både lågmælt og storslått forteljing om djupt menneskelege problemstillingar, akkompagnert av store mengder kunnskap som lesaren på humanistisk vis får «gratis». For meg kjennest det storarta.» Ingvild Bræin, Dag og Tid