Utdrag fra Ellen Emmerentze Jervells roman «Bra kunst om menn»
Utdrag fra Ellen Emmerentze Jervells roman «Bra kunst om menn»
Det er nyttårsaften, og i Tromsø feirer Magnus Madsen sin siste kveld som ansvarsløs. Han er et av landets største kunsttalent og bare måneder unna sitt livs viktigste utstilling, det som skal bli hans store gjennombrudd. Fra i morgen av mener han alvor. Han skal våkne og lage verker som ingen kan glemme. Han skal slutte å drikke seg full og kaste bort tid på jenter som krever noe av ham. Han skal gjenopplive sitt egentlige jeg, sitt sarkastiske, sjarmerende, strålende jeg. Men i byens forfrosne avkroker skjuler det seg mennesker som vil det annerledes. Utdrag fra boken:
Det er natt i Tromsø. Det er en av årets mørkeste netter, men det plager ikke Magnus. For han lyser. Han lyser, tindrer, skinner som en jævla stjerne, eller, ikke bare en stjerne, men mer, han skinner som en planet, en komet, en sol, sentrum i universet. Dette er den siste garasjefesten han og Petter skal arrangere. Han har tatt sitt siste dop, laget sin siste punsj, tent sine siste telys flytende i vann på plast-tallerkener. I morgen skal han bli en annen. Det finnes en tid for lek, men også en tid for prestasjoner.
Han har den mørkhårede i sideblikket. Han vet ikke hvem som inviterte henne hit, men han la merke til henne da hun kom, hun var den eneste av jentene som ikke hilste på ham. Hun tok et par ullsokker fra kurven ved døren uten å spørre og myste med øynene på en sur måte, som om hun hadde endt opp her mot sin vilje. Hun minner om en jente han likte en gang. Det er klart han vil ha henne. Men det er hun andre han ser på, hun lubne blonde med dyp utringning. Henne han ikke vil ha. Det er henne han gir fullt fokus, blikket sitt, smilet sitt, han gir henne langsomme blunk og raske blunk, han lar øynene gli nedover sprekken mellom puppene hennes og opp igjen. Han ser, ser og forteller henne om seg selv, slik han kan best. Han velger det faste svada-resonnementet, det om mennesket som narrativt vesen, om hvordan populærkulturen setter i gang underbevisste prosesser i oss, siver inn i oss, han forteller henne om hvordan han gjennom sitt kunstneriske virke har forsøkt å vise dette på en abstrakt måte, en abstrakt og samtidig tilgjengelig måte, hvordan han har brukt logikken fra det mest vulgære, drapsvideoer, pornografi, og så videre, omfavnet den og dekonstruert den, gjort den tiltalende, slik at den treffer, på ordentlig, via de subliminale kanalene, via fysiologien, nærmest, via nevroner, hjernesignaler, rett inn i kjernen. Han snakker høyt og villet belærende, passer på å nevne prisen, utstillingen, anmeldelsen i Morgenbladet, liksom tilfeldig og innforstått, slik at hun skal spørre ham, spørre om hva han sikter til, og han igjen kan svare henne, svare med en blanding av ydmykhet og motvilje at han nok er mer anerkjent enn hun ville ha gjettet.
Han ser fortsatt ikke på henne han vil ha, ikke en eneste gang gjør han det. Men han mener å ense det så vidt, en bevegelse i venstre øyekrok, at det skjer noe med henne, at hun vender brystet og skuldrene gradvis mer i hans retning, at hun strekker den ene armen opp og så nesten rett mot ham, at hun beveger seg rykkvis langs den svarte sofaen så det knirker i skinnoverflaten; små signaler om at hun har begynt å lytte til ham i stedet for de to jentene hun har snakket med tidligere på kvelden.
Han lener seg bakover på gulvteppet, legger det ene benet over det andre og hodet på skakke.
– Hva brakte deg til Tromsø? sier han til den blonde. – Trives du her?
Han spør om studiene hennes, hun skal bli lærer, sier hun. Han er intelligent nok til å svare noe ukontroversielt, noe om estetiske fag i den norske skolen, noe om hvor mye en lærer kan bety for et barn.
– Mye. Sykt mye, sier han. Hun nikker, smiler. Han spør om hun bor på hybelhuset til lærerstudentene i Strandveien, og ja da, det gjør hun, – Bra der? spør han, ja ja, ja, hun bor med to andre, en fra Hammerfest og en fra Oslo, de er kjempesnille, ryddige og alt, sier hun, og hun er helt med, ser nesten gal ut hver gang garasjedøren rives opp og kald luft får skinnet fra stearinlysene til å flakke over ansiktet hennes. Han ser på de korte tjukke fingrene som stadig kommer borti underleppen, som om hun har tics eller bare kontinuerlig angrer på det hun sier og forsøker å dytte ordene inn i munnen igjen. Han kjenner at han forakter henne. Forakter henne for at hun så enkelt lar seg bruke, og for at hun så åpenbart beundrer ham. I et svakt sekund ser han mot venstre, mot henne han vil ha. Et støt av et blikk, bare, men hun møter det umiddelbart. Frem til nå var det spennende. Så er det bare å vente.
Den mørkhårede bruker ikke lang tid, fem minutter, kanskje. Den blonde forteller om noen fra Bergen som har startet en internettkampanje for å få unge jenter til å slutte med ansikts-injeksjoner, selv har han sunket inn i en slags døs. Han skvetter idet han kjenner en hånd på skulderen. Der er hun. Penere enn han trodde, nesten svart i irisen, hun er sikkert ikke herfra.
– Slå deg ned, sier han.
Den mørkhårede setter seg og bretter skjørtet tett rundt knærne sine. Magnus vinker på Petter med høyre lillefinger.
I midten av rommet slenger Petter Nintendo-konsollen i fanget på en av de andre guttene som sitter krokryggede foran TV-en. Han vifter hånden foran nesen som om han prøver å lage en luftekanal til seg selv gjennom røyken og begynner så å gå over betongen, trekkende på en liten rusten oljeovn med hjul. Magnus nikker mot den blonde, Petter setter seg ved siden av henne, spør om hun ikke fryser? – Jo da, litt, sier hun. Petter ruller ovnen inntil ryggen hennes, gulvet er så skjevt at den blir hengende etter ledningen som er festet i kontakten på bakveggen. Han spør hvor mye sprit hun tror det er i punsjen. Den blonde tygger på et av neglebåndene sine, river i det, ser spørrende på Petter, så på Magnus og på den mørkhårede som har satt seg inntil ham. – En flaske, kanskje? sier hun. Petter smekker med leppene og legger hånden på bukselåret hennes.
Den mørkhårede virker ikke fremmed for nattens mest forlokkende utfall; hun drikker fortere nå enn tidligere på kvelden. Men Magnus har sine rutiner, han vil gjøre som han pleier først, gå gjennom et par formaliteter, litt hei, la oss bli kjent, litt småprat om byen og om musikk og film, kanskje, og så litt gnisning, småkrangling om unge menn i ufrivillig sølibat, for eksempel.
Resonnementene hennes viser seg å være grunne. Hun snakker lenge om menneskers rett til å definere eget kjønn og homofil adopsjon og han vet ikke hva. Ikke har hun humor heller. Han prøver å slå en vits om kåte menn som prøver å hacke seg inn på mobilkameraet hennes, men hun later ikke engang som om hun synes det er morsomt.
Han sukker, gjesper, ser falskt tilfeldig ut i luften og venter på at hun skal bli usikker i stedet. Det fungerer. Hun snakker raskere da, forteller om hvordan hun tjener penger ved siden av studiet, at hun sender rapporter til sørkoreanske myndigheter om Kinas planer i Arktis. Han må le, setter bunnslammet fra ølboksen i halsen.
– Det tror jeg ikke noe på.
– Nei vel, sier hun.
– Seriøst?
Hun nikker.
– Jøss, sier han.
Så peker han på lerretet som er stiftet opp på veggen overfor dem.
– Hva synes du om det bildet der?
– Fint, sier hun.
– Gjett hvem som har laget det?
«… eit meisterverk om #metoo.»
Jannicke Totland, Framtida.no
«… en svært tankevekkende og tidvis befriende provoserende roman.»
Maria Jostad, Universitas
«Dette er samtidslitteratur på sitt beste!»
Elin Hegge, Fredrikstad Blad
«[Jervell] har åpenbart innsikt i det hun skriver om, det være seg makt, kunst, seksuell trakassering eller begjær. Jervell er utstyrt med ei stemme det skal bli svært spennende å følge i åra som kommer.»
Tor Hammerø, Nettavisen