Les et utdrag

Utdrag fra «Det ellevte manus» av Anne Holt

Hanne Wilhelmsen er tilbake!

En pandemi har slått inn over verden. Hanne Wilhelmsen, for lengst pensjonert fra politiet, har levd i indre eksil i leiligheten sin i en årrekke. Da Norge stenges ned, opplever hun endelig å ta den folketomme byen sin tilbake. Det ellevte manus er en historie om familiehemmeligheter og bedrag, om identitetstyveri og svindel, om forfattere og bokbransje, og om hvordan virkelighetslitteratur kan være livsfarlig. Bokstavelig talt.

Anne Holt er en av våre fremste og mestselgende krimforfattere. Siden debuten Blind gudinne (1993) har hun solgt nærmere ti millioner bøker på verdensbasis. Flere av bøkene hennes har blitt filmatisert, både for kino og TV. Hun er mest kjent for serien om Hanne Wilhelmsen.

Les utdrag fra boken:

I
Den gamle

Klokka var tre om natten.
  Lukten av tidlig vår strøk gatelangs, båret av de svake vindkastene fra skogene i nord. Smeltet vinter og våt asfalt. Det regnet ikke, men lufta var så fuktig at den kjentes kaldere enn den egentlig var. Et fjernt sus av hav kunne høres helt opp hit til Frogner, mente kvinnen i rullestolen. Kanskje hun tok feil. Ørene hennes var ennå ikke tilvent å være utendørs. Lydbildet virket fremmed. Det var stille, men ikke helt. Av og til skakket hun på hodet for å fastslå hvor en TV sto på, eller hvor et dempet rop hørte hjemme der oppe bak de lukkede vinduene.
  Kvinnen hadde ikke forlatt leiligheten sin på over fire år, annet enn for årlige tannlegebesøk og et to dagers opphold på sykehus. Det var uvant å trille over ruglete underlag og fortauskanter. Litt etter litt fikk hun likevel taket på det. Av og til stanset hun. På gatehjørner, der trafikklysene sendte kommandoer til biler som ikke var der, foran et og annet mørklagt butikkvindu; alt i undring over hvor mye som hadde forandret seg.
 Fire år var en evighet.
 Fire år hadde gått så fort.
 Dette var øyeblikket hun hadde ventet på uten å vite det: den spede begynnelsen på fredag den 13. mars 2020. Norge var stengt ned. Alle var hjemme. Byen var tom og trygg, og hun kunne endelig våge seg ut.
 Stolen rullet langsomt nedover mot Solli plass. Hun var barhendt, og frøs på fingrene. Ved den store rundkjøringen låste hun hjulene og formet hendene til en ball hun varsomt blåste varm pust inn i. Det hjalp, men bare et øyeblikk. Snart stakk hun dem i stedet inn i hver sin armkrok, og ble sittende der og håpe på at alt omkring henne var virkelig.
 Hun hadde snart levd i 60 år, og mange ville nok mene hun hadde ført et begrenset liv. Selv hadde hun aldri følt seg mer tilfreds. En pandemi hadde slått inn over verden og tvunget våren i kne.
 – Endelig, hvisket hun ut i den tomme natten.
 Omsider var Oslo igjen blitt Hanne Wilhelmsens by.