Les et utdrag

Utdrag fra Den svarte svanen av Ingrid Berglund

Kapittel 1

27. oktober 2020 kl. 14.43 KORONAVIRUSET, Oslo.

104 nye smittede siste døgn, byrådet varsler flere koronatiltak.

Det regnet den dagen Bodil Berg kom inn på kontoret mitt. Jeg la først merke til regnkåpen hun hadde på seg, den skinte svakt av gull, og de råtne bladene som hang igjen på støvlene hennes. Hadde jeg visst hva mer hun dro med seg, ville jeg sendt henne på dør med det samme. Isteden skyndte jeg meg å lukke kabalvinduet på pc-en og erstattet det med et skjema om arveskifte, selv om skjermen bare var vendt mot meg. Rufus været tilsynelatende heller ingenting, bare åpnet det ene øyet og strakte potene på skinnfellen ved siden av skrivebordet, før han lot til å døse av igjen.

«Er det du som er Oda Krohg?»

«Ja,» sa jeg og kastet et blikk mot skiltet på døren, stålsatte meg for koblingen med min navnesøster, bohemprinsessen. At navnet ikke skjemmer noen, er bare tull. Mitt er en konstant påminnelse om at jeg kommer til kort. En innesluttet og følelsesmessig forkrøplet advokat er vel omtrent så langt fra min mors idol man kan komme.

«Beklager, navnet ditt står jo på døren, du må tro jeg er litt tussete …»

«Nei da,» løy jeg glatt. «Hva kan jeg gjøre for deg?»

«Jeg trenger hjelp til å fordele arven etter meg,» sa hun.

«Nå går jobben min strengt tatt ut på å bistå de etterlatte, etter at noen er død.» Jeg hørte selv hvor lite imøtekommende jeg fremsto, men gjorde ingenting for å rette på inntrykket.

«Det er på en måte det jeg vil be deg om.»

«Jaha? Vil du jeg skal hjelpe deg med å sette opp et testamente?»

«Jeg har allerede skrevet et testamente.»

«Vil du forandre på det?»

«Nei.»

Vanligvis la jeg en slags stolthet i å finne ut av hvilken type klient det var jeg hadde foran meg så raskt som mulig – hvem velger å gå i strupen på sine familiemedlemmer, hvem vil være mer forsonende – men Bodil var et blankt lerret. Jeg kjente nysgjerrigheten stige mens hun fomlet med glidelåsen på vesken, stakk hånden nedi og dro frem en plastmappe med et A4-ark.

«Her er det.»

Jeg tok en rask titt på testamentet. Formkravet var oppfylt og innholdet enkelt. Bodil Berg fordelte alt hun eide likt mellom sine to barn; en sønn, Birk, og en datter, Sigrun.

«Dette ser da greit ut,» sa jeg og la det fra meg på skrivebordet, begynte allerede å miste interessen.

«Jeg vil at du skal love meg at min sønn får det han har krav på.»

«Jeg ser ikke hvorfor han ikke skulle få det. Det står jo her klart og tydelig hvem som er oppnevnt som dine arvinger.» Jeg klappet på testamentet.

Blikket hennes vandret mot vinduet. Mot regnet som pisket på glasset. Gråsvart himmel, like innholdsløs som klientlisten min.

Jobben eksponerer meg for alle slags folk, selv om settingen alltid er den samme: Sorgen etter noen som er død, og stresset ved å skulle gjøre opp etter dem. Udyret som har det med å våkne når goder skal fordeles. Et søskenpar i femtiårene brøt forbindelsen da de ikke ble enige om hvem som skulle ha en gammel furukommode som hadde stått inne på morens soveværelse. Krangelen dreide seg mindre om selve kommoden, mer om at ingen ville at den andre parten skulle få den.

Hadde jeg ikke allerede vært såpass skadeskutt, ville min oppfatning av mennesket fått en alvorlig knekk da jeg begynte som dødsboadvokat for ett år siden.

«Noe sier meg at det ikke er fullt så enkelt?»

«Nei.» Hun så ned på hendene som lå i fanget. «Familien vil erklære ham død.»

«Nå skjønner jeg ikke helt …?»

«For fem år siden var Birk på vei til hytta, men han kom aldri frem. Bilen hans ble funnet i sjøen, nedenfor en bratt skrent. Han hadde kjørt utfor.» Hun så opp, stirret meg inn i øynene. «Kroppen hans ble aldri funnet.»

Svart hav og smaken av saltvann dukket opp i erindringen. Jeg skjøv det bort. «Døren eller vinduet var åpnet?» spurte jeg og trakk frem en notisblokk fra skuffen.

«Døren,» nikket hun, tilsynelatende overrasket over spørsmålet. «Politiet ga opp å lete etter et par uker.»

«Skjønner,» sa jeg.

Rufus våknet og satte seg opp.

«Hvilken rase er det,» spurte Bodil og nikket mot raggetassen av en hund, som mer enn én gang hadde roet ned kranglevorne arvinger.

«Han er en god blanding av flere, sa de på omplasseringssenteret. En dag minner han mest om en border collie, den neste en puddel.» Jeg lente meg frem og klødde Rufus bak øret. Han så ivrig på meg med de brune øynene sine, logret med halen så den dunket i skrivebordsbeinet. Til å være så gammel var det mye gnist igjen i ham.

«De sier at blandingshundene er de sunneste.»

Jeg nikket, lente meg tilbake i stolen og slo pennen mot notatblokka. «Hvorfor tror du at din sønn fremdeles er i live? Er det noe du føler, eller skyldes det noe mer … håndfast?»

«Nei, visst har sorgen gjort meg skrullete, men selv jeg kan ikke føle at han lever.»

Smilet forandret det gamle, grå ansiktet hennes. Jeg fikk et glimt av kvinnen som en gang hadde gått ut for å kjøpe seg en gullfarget regnkåpe.

«Han sender meg hilsener.»

«Å,» sa jeg overrasket og ble plutselig bekymret for at hun skulle hevde hun hadde kontakt med det hinsidige. Jeg bestemte meg for å spille med. «Men hvorfor sier alle likevel at han er død?»

«De tror ikke på at hilsenene kommer fra ham.» Hun stirret ned på hendene sine igjen.

«Hva slags hilsener er det egentlig vi snakker om her?»

«Han sender meg skjell.»

«Skjell? Som i dem man finner på stranden?»

«Ja. Hver sommer pleide vi å samle skjell på hytta. Det var på en måte Birks og min greie, om jeg kan si det på den måten.»

Jeg grep pennen og skriblet ned noen kråketær, mest for å unngå blikket hennes. «Jeg går ut fra at det ikke står noen avsender på disse pakkene?»

«Det trengs ikke.»

«Nei vel?» Det var vondt å høre hvor desperat sorgen gjorde henne. «Når begynte disse skjellene å komme?»

«For tre år siden.»

Jeg nikket langsomt. «Kommer de regelmessig, og er det mange hver gang?»

«Det første kom i oktober, så ett i mai påfølgende år, altså i fjor. I år har jeg fått to. Ett i januar, og ett for fire uker siden.»

Jeg skrev ned antallet og i hvilket år de kom, noterte meg at det ikke kom noen de to første årene etter hans død. Hvem ved sine fulle fem ville plage en sørgende mor på denne måten?

«Hadde han en kjæreste, noen barn?»

«Nei. Han hadde jo kjærester, men det var ingen på tidspunktet da han forsvant. I hvert fall ikke så vidt jeg vet.»

«Bodil … Hvis din sønn virkelig lever, kan du tenke deg noen som helst grunn til at han ikke tar direkte kontakt med deg?»

«Nå høres du akkurat ut som alle de andre.»

«De andre?»

«Alle de andre spesialistene og advokatene jeg har snakket med.»

Knuten i magen ble strammere. Ikke fordi det viste seg at jeg var langt nede på Bodils liste over advokater å kontakte, min innsats som dødsboadvokat var i beste fall middelmådig. Men det plagde meg å skulle avvise en kvinne som allerede hadde møtt så mange stengte dører. «Å finne din sønn er en jobb for politiet, men det vet du sikkert.» Jeg kastet et flyktig blikk på henne.

Hun nikket. «Politiet har vært på saken, og de har henlagt den.»

«Hvis du mener at politiet ikke har gjort nok, hva med private etterforskere?»

«Jeg har prøvd et par, men de fakturerte mangfoldige tusen bare for å google seg frem til informasjon om hvor Birk kunne være. Som om jeg ikke har brukt årevis på å google selv. Men så var det en venninne som nevnte at en dødsboadvokat kanskje kunne være tingen. Hun var veldig fornøyd med innsatsen til advokaten som gjorde opp boet til onkelen hennes. Han klarte blant annet å spore opp en slektning som ingen visste fantes.»

«Så hvorfor ikke gi ham oppdraget?»

«Jeg prøvde. Han sa at han gjerne skulle lett etter Birk – hadde det ikke vært for at han hadde for mange saker gående allerede.»

«Sånn å forstå,» sa jeg og trommet fingertuppene mot hverandre mens jeg registrerte at jeg hadde rykket enda et hakk nedover på listen. «Jeg beklager om jeg virker litt direkte, men jeg kan dessverre ikke se at det er noen måte jeg kan hjelpe deg på. Som advokat har jeg lært at man ikke skal skape forventninger man umulig kan innfri.» En sannhet med modifikasjoner – skap alltid nok forventninger til å få oppdraget. Men dette oppdraget var ren og skjær galskap, lå utenfor mitt arbeidsfelt, og kunne umulig føre noe godt med seg. Mest sannsynlig var det bare sorgprosessens siste faser som gjensto, en prosess jeg hadde alle forutsetninger for å rote til. «Så jeg ber deg om å revurdere. Hvis det ikke finnes noen spor etter Birk … hvor han befinner seg etter fem år, er det ikke bedre å etterlate hele arven til din datter, istedenfor å bruke den opp på å lete etter din sønn?»

«Dette handler ikke bare om arven,» sa Bodil og så opp.

«Nei vel?»

«Jeg har fått påvist kreft, og ifølge legene har jeg ikke så lenge igjen. Kall det gjerne et siste ønske om du vil, men jeg må ha svar på hva som har skjedd med min sønn. Skjellene han sender gir meg trøst, men de føles også som en bønn om hjelp.»

Da jeg senere lukket døren etter Bodil, sto jeg igjen med et løfte om å dra ut til henne neste dag. Allerede var det vanskelig å forsvare overfor meg selv hvorfor jeg hadde endt opp med å ta saken. Det fantes ingen åpenbar forklaring, bare bruddstykker. Den gullfargede regnkåpen, det ukuelige håpet hennes. At jeg var lei av å legge kabal. Tanken på den unge mannen som ble slukt av havet. Smaken av saltvann i munnen.

Men mest av alt var det desperasjonen i sorgen hennes som gjorde at jeg ikke greide å sende henne på dør med uforrettet sak. Det virket som om Bodil satt fast i fornektelsesfasen. Stadiet hvor man leter etter tegn på at det fremdeles er håp, og finner dem – der hvor det ikke er noen.

Slik jeg også en gang hadde gjort.