Les et utdrag

Utdrag fra Å lese etter troen av Tom Egil Hverven

Tom Egil Hverven har hovedfag i litteraturvitenskap og var fra 1988 til 2006 tilknyttet NRK som journalist, kritiker, redaktør og prosjektleder, blant annet i programmene Kritikertorget og Leseforeningen. I 1999 utgav han essaysamlinga Å lese etter familien. Forsøk om norsk litteratur på 1990-tallet. I 2013 kom boka Terrorens ansikt, om rettssaken mot Anders Behring Breivik, utgitt sammen med kunstneren Sverre Malling, og i 2019 kom Lyset i støvsøylen. En samtale med Håkon Bleken.

Les et utdrag fra boken:

Forord

I løpet av noen tiår har innholdet i ordet «tro» forandret seg i det norske samfunnet. Av forskjellige grunner har jeg kommet til å interessere meg for hvordan kristelige uttrykk for tro, eller mangel på tro, skildres i nyere norsk litteratur. Litteraturkritikk og lesing består ikke bare av tanker. Jeg er en lesende kropp som har gjort erfaringer i en periode hvor den norske majoritetsbefolkningens forhold til religion svekkes. Jeg vokste opp i en familie hvor de fleste var medlemmer av statskirken, Den norske kirke, med tradisjonelt, utvendig forhold til seremonier og høytider, uten sterk tilknytning til menighetsliv. Etter å ha blitt trukket inn i lavkirkelige, pietistiske bevegelser som tenåring, med intenst fellesskap og mye bibellesing, begynte jeg på teologistudiet. Jeg hadde ingen klar formening om at jeg skulle bli prest, studiet framsto mer som en fordypning i det jeg allerede leste og interesserte meg for. I møte med filosofi og nyere teologi forsvant grunnlaget for pietismen, med dens vekt på individuell, personlig tro. Troen uttrykte i større grad noe kollektivt og historisk, knyttet til tekster og til praksis i og utenfor kirkerommet.

Selv ved det konservative Menighetsfakultetet ble Bibelen lest som en historisk tekst, på linje med andre tekster fra antikken. Jeg begynte å lese religionskritisk skjønnlitteratur, og så tilsvarende filmer på kino. Gud forsvant ut til et fjernt sted i horisonten i møte med Franz Kafka, Albert Camus, Ingmar Bergman og Andrej Tarkovskij – uten at spørsmålet om troens innhold forsvant. En akseptering av tomhet, mangel på svar, overtok samtidig som jeg fortsatte å interessere meg for litteratur som utfordret denne tomheten, ikke minst etter at jeg selv fullførte litteraturstudier ved inngangen til 1990-tallet, en tid der kulturradikalismen mistet grepet og en ny form for åpenhet for religiøse spørsmål begynte å prege norsk litteratur.

Først seinere skjønte jeg at denne overgangen, til noe man kunne kalle post-pietisme, preger større deler av det norske samfunnet i den samme perioden, fra 1970-tallet og framover. I den norske befolkningen forandrer troen seg også som følge av innvandringen. Migrasjonens konsekvenser er ikke emne her. Jeg er opptatt av hvordan litteraturen viser endringer innenfor protestantismen. Å lese etter troen er imidlertid ingen sosiologisk undersøkelse. For interesserte vil jeg vise til to nyere bøker som behandler slike emner relativt grundig: Pål Repstads Religiøse trender i Norge (2020) og Knut Lundbys Religion i medienes grep (2021). Sekularisering er, som Repstad skriver, et mangetydig begrep. En side ved sekulariseringen som begge bøkene behandler, er betydningen av at kirken og de lavkirkelige organisasjonene mister makt og innflytelse i samfunnet og kulturen. Skillet mellom stat og kirke, som ble gjennomført etter årtusenskiftet, er et åpenbart aspekt ved en slik prosess. Et annet er at sekularisering på samfunnsnivå kan skje dersom «kulturlivet, for eksempel kunsten og litteraturen, i mindre grad løfter fram religiøse temaer preget av en lojal innstilling til den religiøse tradisjon», som Repstad skriver.[1] En slik svekkelse av lojalitet kan virke på flere måter. Bibelen har ikke lenger samme, selvfølgelige autoritet som den hadde for drøye femti år siden. Tapet av autoritet kan være et savn for noen. Men det kan også virke frigjørende, ikke minst for kunsten og litteraturen.

Samtidig er spørsmålet om tro et eksistensielt spørsmål, for meg og mange andre. Bak tørre tall kan man i litteraturen ane at det har gått et søkk gjennom den norske befolkningen. I meningsmålinger oppgir stadig færre nordmenn at de tror på Gud. I den årlige undersøkelsen til Norsk Monitor oppgir i 2020 nesten halvparten av alle nordmenn, 48 prosent, at de ikke har noen gudstro. Blant unge mennesker er andelen ikke-troende enda større. Et merkelig paradoks er at dette også gjelder mange medlemmer av Den norske kirke. Ordet paradoks kommer fra gresk og betyr opprinnelig at noe er ved siden av troen, antakelsen, oppfatningen. Ifølge kirkens egne undersøkelser, utført av Opinion samme år, svarer om lag en tredel av medlemmene, over en million nordmenn, at de ikke tror på Gud. Hvordan er det mulig? Hvordan henger det sammen? Kanskje burde jeg selv regne meg som en av dem? Troen min er etter hvert vanskelig å skille fra forholdet jeg har til litteratur.

For over tjue år siden skrev jeg en bok med tittelen Å lese etter familien. Boka var ikke et forsvar for familien, heller ikke et angrep på den. Ved å lese noen utvalgte forfatterskap ville jeg undersøke hvordan familier ble framstilt i nyere norsk litteratur, også etter at de hadde opphørt å være familie. Jeg leste, slik jeg som regel gjør, for å lære noe, vinne erkjennelse. Jeg leste for å lete etter hvordan familien framsto i 1990-tallets litteratur, skrevet av barn født under og etter den store skilsmissebølgen som skjøt fart på 1960-tallet. Jeg opplevde som barn familiens sammenbrudd og brukte erfaringene i lesningen, samtidig som jeg ønsket å frigjøre meg fra det jeg opplevde som relativt trange lesemåter innen faget litteraturvitenskap. De siste årene har flere bidratt til å utvide rommet, blant andre litteraturviteren Toril Moi. I lesninger av forfattere som Agnar Mykle, Jens Bjørneboe og Torborg Nedreaas, ville hun utvikle det hun kaller «en historisk og personlig lesemåte»,[2] noe som utløste debatt i Morgenbladet i 2020. Hennes kollega Per Buvik mente artiklene utgjorde «en bevisst nedbygging av det lille litteraturforskningen kan skilte med av vitenskapelighet».[3] Selv om jeg har sans for Buviks argumenter, formulert fra innsiden av faget, håper jeg det er plass til ulike lese- og skrivemåter på utsiden, i feltet mellom litteraturvitenskap, kritikk og essayistikk.

Sosiologen Øyvind Pålshaugen utga høsten 2021, rett før jeg avsluttet arbeidet med denne boka, fem essays om Dag Solstads forfatterskap. I boka Lukten av skrivemaskin formulerer Pålshaugen seg slik: «Å tilegne seg kunst uten å trekke seg selv og sin egen erfaringsverden dypt inn i erfaringen av verket, blir […] en form for virkelighetsflukt – den gir ikke grunnlag for virkelig erkjennelse.» Han antyder hvordan et slikt program for lesing av litteratur kan gjennomføres, i suggestive tolkninger av to Solstad-romaner, 16.07.41 og Det uoppløselige element i Telemark i perioden 1591–1896. Pålshaugens bok gjorde meg ytterligere overbevist om «nødvendigheten av at den enkelte investerer sin personlige erfaring i møtet med kunstverk», som han skriver, med referanse til Marcel Proust.[4]

På måter som ligner dem jeg anvendte i Å lese etter familien, bruker jeg egne erfaringer for å forankre lesningene. Jeg forsvarer ikke troen. Jeg angriper den heller ikke. Jeg er ute etter å forstå hvordan tro – og like gjerne ikke-tro – framstilles i norsk poesi og prosa hos et utvalg av forfattere jeg finner interessante. Særlig i de omfangsrike verkene til Jon Fosse, Karl Ove Knausgård og Dag Solstad finnes temaer som neppe kan bli tilstrekkelig lest og forstått uten at man har et perspektiv på hvordan tro eller mangel på tro framstilles. Jeg vil prøve å få fram hvordan bøkenes undersøkelse av rester av pietistisk kristendom – og i Fosses tilfelle overgang til katolisisme – går i dialog med bibeltekster og bibelske forestillinger. Å lese etter troen er et forsøk på å vise hvordan disse tre og andre forfattere nærmer seg det man kan kalle tilværelsens ytterpunkter, i form av spørsmål om livets begynnelse, dets mening, dets slutt. Forfatterne skriver fra ståsteder som på ulike måter befinner seg etter en tradisjonell pietistisk, luthersk tro. Lutherske forestillinger preget Norge i nærmere fem hundre år, men tankesettet har gjennomgått store forandringer. Endringene kan spores i bøkene jeg leser. Den nyliberale bølgen som preger Norge og store deler av Vesten fra slutten av 1970-tallet, er vanskelig å forstå rekkevidden av – også når det gjelder menneskers tro. Dikt, essays og romaner kan gi innsikt man ikke finner andre steder.

Første kapittel kombinerer framstillingen av egne erfaringer med å lese dikt av Paal-Helge Haugen. Både tidlige dikt i Steingjerde (1979) og den monumentale Kvartett (2008) berører erkjennelser jeg gjorde før, under og etter mitt avbrutte teologistudium, som omfattet eksamener i hebraisk, gresk og latin. Deretter leser jeg utvalgt prosa av Ingrid Storholmen, Olaug Nilssen, Laura Djupvik og Kristine Hovda, som ser endringene fra yngre perspektiver, der post-pietistiske trekk ved samfunnet og kulturen blir tydeligere. Lista over norske forfattere som berører troens forvandlinger de siste tiårene, kunne vært mye lengre. En av dem dukker opp i etterordet: Gunnar Wærness. Jeg begrenser meg til forfatterskap som har engasjert meg på særskilte måter – over tid. I Jon Fosses forfatterskap møter man romanpersoner med en bevissthet om hvordan kunsten, litteraturen og Bibelen ser ut til å smelte sammen. Kanskje burde man heller si at de blir del av en splintret helhet. Boka tar en omvei for å finne ut hvordan Fosses skrift finner sitt «sted». Jeg følger noen spor fra Friedrich Hölderlin og Olav H. Hauge inn i Fosses diktsamlinger og romaner fram mot det seine hovedverket, Septologien, fullført i 2021, der prosaen gir større plass til liturgiske tekster, bønneformularer. Hovedpersonen Asle er en bildekunstner som låner trekk fra Fosse, også ved at han som voksen konverterer til katolisismen. Slik etablerer han et blikk på trosfellesskapet i en luthersk kirke fra et annerledes utenfor enn ateister eller agnostikere. Troen er i Fosses seinere bøker framfor noe preget av paradokser. For å belyse slike motsetninger, legger jeg inn et kort besøk hos Paulus, som på flere måter kan regnes som kristendommens grunnlegger. Paulus’ brev, som utgjør noen av de eldste tekstene i Det nye testamentet, er de siste tiårene blitt gjenoppdaget av samtidas filosofer. Bildet på for- og baksats i boka viser til én av dem, Jacob Taubes, og hans forståelse av forholdet mellom jødedom og kristendom, representert ved Moses og Paulus. Moses heller lovens korn i møllen. Paulus samler mel, kornets viktigste innhold, i evangelie-posen. I et annet mellomspill vier jeg oppmerksomhet til etterkrigstidas viktigste norske salmedikter, Svein Ellingsen. I motsetning til de andre forfatterne jeg tar for meg, henvender Ellingsen seg tydeligere til trosfellesskapet innenfor Den norske kirke, selv om tekstene hans også kan få virkninger som poesi utenfor kirkerommet. På en særegen måte forener han en kjennskap til en lang hymnisk tradisjon med bildekunstens opplevelse av smerte og lidelse. Ellingsen lar ytterpunkter som fortvilelse og tillit kollidere i tekster skrevet til bruk i menigheten. Salmene tar utgangspunkt i moderne estetiske erfaringer, uten at Ellingsen drar konsekvensene av en kierkegaardsk fortvilelse like langt som Knausgårds eller Solstads romanpersoner.

Hva betyr bildet av Kristus med tornekrone i begynnelsen av Min kamp? Ved å sette inn et slikt bilde ved starten av 3600 sider med selvbiografisk fortelling, skaper Knausgård forventning og fallhøyde. Hans erfaringer som konsulent for den norske bibeloversettelsen, Bibel 2011, er med på å forme tankegangen både i Min kamp, i essaybøkene som følger, og i begynnelsen av et nytt verk, Morgenstjernen. I Knausgårds romaner framstår bibelhistoriene – og en tilhørende vag form for tro – som nedsunket i det hverdagslige.

Dag Solstads rike forfatterskap intensiverer undersøkelsen av eksistensielle spørsmål fra og med Ellevte roman, bok atten på begynnelsen av 1990-tallet. I flere av de påfølgende bøkene undersøker Solstad noe han kaller «begrepet Gud», som på underlige måter er forbundet med hovedpersonenes protest mot utviklingen i samfunnet. «Begrepet Gud» står i relasjon til andre uttrykk Solstad bruker, som «det uoppløselige episke element» og «motstandens epikk». Jeg forsøker å forklare hvordan disse uttrykkene til sammen formulerer en protest, et stort «ikke». Ved hjelp av filosofen Giorgio Agamben belyser jeg hvordan Solstad utforsker sine hovedpersoners iscenesatte lammelser som paradoksale uttrykk for menneskelig skaperkraft og kreativitet. De himmelske synene i romanen 16.07.41 fungerer som et omdreiningspunkt i lesningen som gjør nedslag i tekster fra debutboka Spiraler fram til Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen.

[1] Repstad 2020: 27.

[2] Toril Moi: «Kjærlighetstortur», Morgenbladet 31. juli 2020.

[3] Per Buvik: «Mois private lesning», Morgenbladet 14. august 2020.

[4] Pålshaugen 2021: 30, 153.