Natt til 4. juli 1716 gikk svenskekongen Karl XII til lynangrep mot Fredriksten festning i Halden. I byen Fredrikshald nedenfor festningen visste beboerne hva som ventet dem, og reiste seg til kamp: Heller brenne ned byen enn å gi den over til den ambisiøse, unge krigerkongen. Den fryktløse motstandsviljen som befolkningen i Fredrikshald møtte Karl XII angrep med skulle komme til å bli hele nasjonens forbilde med eget vers i Norges nasjonalsang.

Torsdag 16. mai kommer forfatter Kim Eidems andre dokumentarfilm om lokalbefolkningens modige motstand, «Ti vi heller landet brente» på NRK2 klokken 2035.

Da Bjørnstjerne Bjørnsons skrev «Ja, vi elsker dette landet», spredte melodien til sangen seg like fort blant befolkningen som vår tids pop-låter. Gateguttene plystret og folk nynnet til melodien komponert av hans 21 år gamle fetter Rikard Nordraak. Nasjonalsangen er Norgeshistorien i miniatyr, der 4. verset handler om lokalbefolkningen i Halden som satte fyr på sin egen by fremfor å la den falle i fiendens hender, og som dermed bidro til å utvikle Norges nasjonale identitet på veien mot frigjøring og «mirakelåret» 1814.

I boken «Norges nøkkel. Fredriksten festning og Norges kamp om uavhengighet 1716 – 1905» skriver i tillegg Eidem og hans medforfattere blant annet om Karl XIIs andre angrep på festningen – det som både ledet til hans død og til fremtidige spekulasjoner om hvem som faktisk drepte ham. Under overskriften «Hvem drepte Karl XII?» heter det: «I oktober 1718 var alt klart. De grundige forberedelsene var livsviktige. Kongen visste bedre enn noen andre at dette var hans siste sjanse på mange år. Dette var ikke noe populært felttog for de høye offiserene. Norge hadde ingen som helst tiltrekningskraft, der fantes ikke noe rikt bytte, ingen ære å vinne og små utsikter til fornøyelser og behag dersom det skulle bli pauser i krigen. Innsatsen i Norge var ingen meritt internasjonalt for de offiserene som ville gjøre karriere i Europa. Krigstrøttheten var stor i alle samfunnslag. Den franske ambassadøren skrev alt i 1715 til Paris at «så stort er begjæret etter freden at det fins personer som vil ønske den velkommen selv til prisen av kongens død».