Mitt uforståelige barn: Slik knekker du koden

Alle foreldre har en superkraft i seg! Ingen kjenner barna sine bedre enn foreldrene, samtidig som vi har en nesten utømmelig kilde av kjærlighet til dem.

Av Anne Hilde Vassbø Hagen, psykolog

For ikke å snakke om motivasjonen til å strekke oss langt for at de skal ha det bra! Svaret på hva som er de beste løsningene på utfordrende situasjoner ligger i oss foreldre. Likevel kan mange foreldre bli usikre, og vi kan føle oss inkompetente. Store deler av tiden forstår vi verken hva barna våre føler eller hva de trenger, og hvis vi gjør det, er det ikke alltid de vil ta imot omsorg fra oss. Hvordan kan du skjønne barnet når følelser og atferd oppleves som uforståelig, merkelig eller uønsket?

Følelsene våre rammer oss på ulikt vis når det oppstår en vanskelig situasjon, men det er et mønster i kaoset. Hvis du i større grad klarer å gjenkjenne mønsteret, vil du lettere kunne knekke koden og forstå det som på overflaten ser uforståelig ut. En følelse er ikke bare én følelse. Vi har syv grunnfølelser, og alle kommer i fire ulike varianter. Du leste riktig. Det finnes fire ulike varianter av både tristhet, frykt, skam, sinne, avsky, nysgjerrighet og glede.

I min nye bok, Superkraften i alle foreldre, skriver jeg om følelser, grensesetting og kunsten å si unnskyld. Jeg skriver også om hvordan empati for både barnets og foreldrenes egne følelser kan gi oss mer samarbeidsvillige og robuste barn – og lykkeligere voksne – som alle blir bedre på å løse problemene som dukker opp. Du får økt følelseskunnskap ved å lese boken, men den viktigste kunnskapen kan du ikke lese deg frem til – du må føle deg frem til den via dine egne opplevelser. Her er fire korte punkter, som kan være nyttige for å komme i gang med å forstå de uforståelige følelsene – og den ofte litt rare, plagsomme eller bekymringsfulle atferden som kommer sammen med følelsene.

1. Innta en aksepterende holdning:
   Sukkene våre, grimasene og den lett oppgitte tonen sniker seg inn før vi rekker å tenke oss om når vi snakker til barn vi synes oppfører seg uforskammet eller uforståelig. Da gjelder det å skru på «nysgjerrig-knappen». Prøv å være rolig, både i kroppen og stemmen. Ta deg noen sekunder til å observere barnet som herjer eller ikke vil følge beskjeder. Forestill deg at du er barnet: Hva kjenner du i kroppen, i magen og i brystet? Som forelder har du en superkraft når det gjelder å kjenne deg frem til hva som foregår i barnet ditt. Alle inntrykk og signaler fra barnet har satt dype spor i nervesystemet ditt, og i hukommelsen din. Men du må få kontakt med dine indre sansninger for å hente frem kunnskapen. Når du får tak i hva som ligger der, vil du erfare at holdningen din til barnet endrer seg. Plutselig er ikke det uforståelige like uforståelig lenger, og du er et steg videre i å nå inn med beskjeder, grenser eller annen form for omsorg.
2. Vis barnet at det er ok å føle som det føler:
   Fortell barnet, og vis det gjennom en ikke-dømmende holdning, at det er ok at det føler akkurat det det føler. Du kan hjelpe barnet med å forstå sine egne følelser ved å si: «Det er ikke rart du er sint, for du ville også sitte på fanget, og så var det lillebror sin tur». Når barn føler seg sett og forstått og opplever at egne følelser er gyldige, blir de mer mottakelige for omsorg, ved at du for eksempel sier: «Det er litt vondt å se at det er han som får kos. Vi to kan kose mer etterpå». Eller du setter grenser ved å si: «Du vet jo at det ikke er lov å slå.» Det blir også lettere for dem å ta inn andres perspektiv, når du sier: «Han er jo liten, så han trenger også kos.» Barna blir rett og slett mer samarbeidsvillige. Og en ekstra bonus er at de lærer seg å stole på egne følelser. Da kan de bruke følelsene som gode veivisere i farlige og krevende situasjoner.
3. Vær obs på kamuflasjefølelser: 
   Hjelpsomme følelser gir oss god informasjon om farer og problemer vi står overfor og motiverer oss til handlinger som hjelper oss å løse problemene. Men alle følelser er ikke like hjelpsomme. Noen ganger når vi er triste, skamfulle eller redde, dukker det opp en annen følelse, som en reaksjon på den første følelsen. Kamuflasjefølelser legger seg som et lag over de hjelpsomme følelsene, og beskytter barnet mot de sårbare vonde følelsene og gjemmer dem for omgivelsene. Sinne og angst er de vanligste kamuflasjefølelsene vi har, og de virker som feilsignaler ut til omgivelsene. Sinne kan dekke over skam. Angst kan dekke over sorg. Kamuflasjefølelser trigger oss voksne, nettopp fordi de er vanskelige å forstå og kan komme ut som avvisende eller anklagende raseri eller sterk angst for hverdagslige situasjoner, som det er fortvilende at barna ikke mestrer. Skru på «nysgjerrig-knappen» og se om du, via deg selv og din magefølelse, kan få tak i hva som ligger under kamuflasjen. Vis at du forstår angsten for å sove over hos venner og hvor kjipt det er å ha det sånn og snakk deretter om sorgen over kjæledyret som døde.
4. Foreldre har også følelser! Ta vare på deg selv:
   Foreldre er ikke roboter. Vi har også følelser. Det er menneskelig å bli sint eller kald og avvisende. Barna tåler at vi er helt vanlige foreldre, som gjør feil. Noen ganger bærer vi foreldre med oss skyld og skam over ting vi har gjort, som ikke lenger er nyttig for oss. Tvert imot kan den dårlige samvittigheten komme i veien for oss i omsorgsrollen. En del foreldre trenger å tilgi seg selv for blemmer de har gjort.
   
   Vi trenger alle å sørge for at våre egne grunnleggende behov for mat, søvn og fysisk aktivitet er ivaretatt. Det samme gjelder de følelsesmessige behovene, som trygghet, tilhørighet, anerkjennelse, å være sosial og å sette gode grenser for oss selv. Vi trenger å ivareta vår egen velvære for å forhindre at vi blir sprø av ungene. Vi må ta vare på oss selv, slik at vi kan være der for barna våre.

Dersom barnet er mottagelig for omsorgen din, er det stor sannsynlighet for at barnet kjenner på en hjelpsom følelse. Dersom barnet ditt motarbeider grenser, avfeier ros og anerkjennelse eller avviser trøst, er det mer sannsynlig at barnet ditt kjenner på en kamuflasjefølelse.

Ønsket mitt er at du blir mer nysgjerrig neste gang du står ovenfor ditt uforståelige barn. Kanskje du også kan bli mer nysgjerrig på og raus med deg selv.