Skrev bok om Bergits varme hender

Da sønnen til forfatter Geir Stian Ulstein ble syk, kontaktet han healer Bergit Loen Hatlenes på Selje som en siste utvei. Han hadde liten tro på at det ville fungere. Møtet skulle bli starten på boken Min kraft.

Les utdrag her.

Et ønske

Vinteren 2014 fikk jeg dårlige nyheter om barnet mitt. Det var en mørk fremtid som ventet ham. Det fantes ingen løsning. Alt helsevesenet kunne tilby, var trøst og lindring, noe vi uansett ikke opplevde som tilfredsstillende. Vi som familie sto overfor et skjebnevalg: Når virkeligheten blir så tung, skal man godta den, eller skal man lete med lys og lykte etter en løsning som får håpet til å piple frem på nytt? Det er ikke opplagt at man velger det siste, for drømmen om det umulige er en tung bør.

Barnets farmor hadde noe i tankene, men hun kom ikke på hva det var, det var en idé om en løsning, men den ble liggende rett utenfor tankenes rekkevidde. En dag satt hun og kikket i et ukeblad da tanken plutselig materialiserte seg foran henne. Healeren Bergit. Det var hva underbevisstheten hadde ledet henne mot, healeren hun hadde lest om tidligere, som hadde gitt mange barn nytt håp, et liv.

Hun mente jeg burde ringe og bestille time til barnet hos Bergit. Jeg sa ikke ja. Det lå utenfor det jeg trodde kunne gi fnugg av håp. Men drømmen om det umulige er vanskelig å fastholde om den ikke får støtte, for langsomt venner man seg til det vonde. Jeg ville ikke akseptere det. En dag ringte jeg Bergit.

Jeg visste ikke at Bergit har over et års ventetid for pasienter. Jeg visste ikke hvor hun bodde. Jeg visste ingenting. Men jeg ringte.

Stemmen i den andre enden, som ikke var Bergits, fortalte at de hadde fått avbestillinger og at de veldig gjerne ville at mitt barn skulle få disse ledige timene. Dermed krysset jeg, min kone og vår førstefødte landet, fra øst til vest og nådde Selje i Sildegapet, Stadlandet.

En hvithåret gammel dame, lett gjenkjennelig som Bergit Loen Hatlenes, hentet sønnen min på venteværelset. Min kone, som alltid hadde hatt best håndlag med ham når blodprøver, øreundersøkelser og lignende skulle gjennomføres, ble med. Han fant mest ro hos henne.

Jeg satte meg på benken utenfor bygget, orket ikke å sitte på venteværelset med de andre pårørende og pasientene. Jeg så opp mot himmelen og tenkte at dette var siste halmstrå. Når denne uka var omme, fantes ikke lenger muligheter, bare den mørke fremtiden som vi måtte belage oss på.

Brått kom min kone ut. Jeg rakk å frykte at noe var galt, men det var ingenting. Healeren ønsket at jeg skulle sitte der med sønnen min isteden. Jeg gikk inn, hilste på Bergit og la min sønn forsiktig ned på benken mens Bergits plasserte hendene på det lille hodet.

– Du er forfatter, du, sa hun etter en stund.

Ja, det stemte.

Hun ble stille en lang stund.

– Jeg har ønsket meg at en forfatter skal komme hit. Og når jeg ønsker meg noe, på den rette måten, skjer det. I april satte jeg meg en kveld og ønsket dette.

Det var i april jeg hadde fått det over meg at jeg skulle ringe.

– Jeg har en bok jeg vil skal skrives. Om mitt liv. Stemmen i meg sier at det er du som skal skrive den, at du er den rette. Jeg vil ikke ha en forfatter som er brautende, en som ikke hører etter. Jeg vil ha en som ikke begynner å hausse opp alt mulig, utover virkeligheten. Det er deg, det.

– Jeg skriver ditt liv, og du gir meg mitt tilbake, sa jeg langsomt med henblikk på barnet som lå på behandlingsbenken.

Det var ikke et spørsmål.

Bergit stirret alvorlig på meg, øynene hennes avslørte at hun allerede visste at jeg ville takke ja.

Og dører åpnet seg virkelig, fremtiden var kanskje ikke mørk likevel. Dører åpner seg fremdeles, og det umulige kan bli mulig. Det vil tiden vise. Dette er imidlertid ikke en historie om mitt barn. Dette er historien om Bergit Loen Hatlenes, en av vår tids mest sagnomsuste healere. Hvor mange hun har hjulpet, vet hun ikke, men utallige er de som takker Bergit for en uventet vending i livet når legene ikke lenger hadde håp å gi.

Nå har Bergit valgt å fortelle sin livshistorie. I mitt arbeid med romaner har jeg tenkt at jeg skal presse ethvert prosjekt til det ytterste av min kunnskap, og så litt til. Vitenskapen åpner hver dag nye dører til forståelsen av alt rundt oss, men bortenfor det, utenfor det vi foreløpig har kunnskap om, hva finnes i det mørket?

Opplevelsene pasienter har hatt hos Bergit ligger i randsonen av det vi kan forstå, og så ett skritt ut i mørket.