Q&A: Brit Bennett

Brit Bennett debuterte med den kritikerroste og bestselgende romanen The Mothers i 2016, og med Det som forsvinner har hun virkelig befestet sin posisjon som en av de nye store amerikanske forfatterne. Hun ble utropt til en av de mest lovende amerikanske forfatterne under 35 år av The National Book Foundation, og Det som forsvinner var nominert til National Book Award i 2020. Essayene hennes har stått på trykk i The New Yorker, New York Times Magazine, The Paris Review og Jezebel, og hun blir sammenlignet med forfattere som Toni Morrison. Hun er en forfatter som dykker fryktløst inn i noen av de største temaene i vår tid. Bli bedre kjent med forfatteren, og hør hva hun selv tenker om braksuksessen.

Hva var inspirasjonen bak historien om Desiree og Stella?

Historien oppsto etter en samtale jeg hadde med moren min, som fortalte meg om en by hun hadde hørt om når hun var barn som var besatt av hudfarge. I forlengelse av den historien begynte jeg å tenke på hva som hadde skjedd om et tvillingpar vokste opp et sånn sted, og hvordan det ville påvirke dem og barna deres om de bestemte seg for å leve i to helt forskjellige retninger.

I bokens etterord retter du en spesiell takk til venner og familie som var tålmodige med deg når du klaget mens du skrev boken. Hva var det med denne boken som gjorde den så utfordrende å skrive?

Å skrive sin andre bok er alltid en utfordring tror jeg. Jeg skrev den første boken min i total isolasjon, uten bokavtale eller agent, uten lesere og redaktører. På den måten skrev jeg boken i total frihet. Men med denne andre boken visste jeg det ville være noen ytre forventninger. Jeg ville ikke fremmedgjøre leserne mine som elsket den første boken min, samtidig som jeg ville skrive en veldig annerledes bok denne gangen. I tillegg til det var Det som forsvinner en utfordrende bok å skrive på grunn av strukturen og formen jeg valgte. Historielinjen er ikke-kronolgisk, tidsperioden er springende, og rollegalleriet ble større enn jeg egentlig forventet. Det tok mange utkast for å finne ut av hvordan denne boken skulle bli.

I Det som forsvinner dykker du fryktløst inn i store temaer som er sentrale i mange av samtidens store debatter, som raseproblematikk og transkjønnedes rettigheter. Hvordan forberedte du deg på disse temaene i arbeidet ditt?

Når jeg begynte å skrive visste jeg at jeg hadde lyst til å adressere noen store, kompliserte temaer, og i tillegg til det er historien satt til en tid hvor jeg ikke levde selv. Jeg gjorde litt research ved å lese bøker om temaene fra samme tidsepoke, både sakprosa og skjønnlitteratur. Spesielt leste jeg en del om det å passere som en annen rase og rasehistorien i Louisiana. Jeg ville at karakterene skulle føles som komplette, komplekse mennesker, ikke bare sjablonger som var der i kraft av å eksemplifisere viktige temaer.

Hva har vært den mest overraskende tilbakemeldingen på boka for deg?

Jeg har blitt mest overrasket over hvor personlig leserne har relatert til boka. Mange lesere har villet dele historier fra sine egne kompliserte familier med meg etter å ha lest. Men jeg tror den mest uventede meldingen jeg fikk var fra en leser som etter å ha lest boka bestemte seg for å ta kontakt med et familiemedlem han hadde mistet kontakten med. Som forfatter så forventer man jo ikke sånne tilbakemeldinger, at boken du skriver faktisk kan inspirere til handlinger som det.

Det som forsvinner er jo uten tvil en enorm suksess, med HBO som vil lage serie av den og tidligere president Barack Obama som trekker den frem som en av hans favorittbøker fra 2020. Hva tror du selv er grunnen til at så mange lesere har trykket boken til sitt bryst?

Mitt inntrykk er at leserne responderer på boken på flere nivåer. Boken dykker jo inn i store temaer om identitet som føles relevant for mange av de store samtalene vi har i samfunnet akkurat nå, men i kjernen er jo boken en historie om en komplisert familie. Og vi har jo alle komplekse relasjoner med familien vår, og ikke minst med oss selv.