Les blogginnlegget hennes om den rare tiden vi lever i nå og ordet på fire bokstaver som er så viktig.

Hun står opp tidlig. Knytter beltet på morgenkåpen. Tapper vann fra springen, lar det renne lenge før hun fyller glasset. Det er kaldt. Det er godt. Hun setter på radioen, mens hun lager kaffe. Noen leser nyhetene. Det er en del triste nyheter, men fine ting skjer også. Og en tanke slår henne: Noen har jobbet i natt for at hun skal få høre om alt dette som har hendt. Etter nyhetene spilles en sang som får henne til å gråte. Hun tenker på at noen har skapt musikken og spilt den inn. Og akkurat dette at hun stopper opp, tar det inn, tenker etter, at ting ikke bare flyr forbi. Det er det som er takknemlighet. For ordet takke kommer fra ordet tenke. Det betyr å tenke etter. 

Og hun tenker på at det jobber noen i radioen som har formatert musikken, lagt den inn i programmer, for at hun skal få høre den. Og nå kommer en låt som gir henne lyst til å danse, og hun kjenner at det finnes et rom i henne der livsgleden bor. Så hører hun stemmen til barnet som har våknet, og hun går ovenpå, setter seg på sengekanten. Barnet klatrer opp i fanget, trykker seg mot brystet hennes. Det lille hjertet banker. Og i denne stunden, mens barnet gnir søvnen ut av øynene, og enda ikke er helt klar for å ta dagen med storm, så tar hun det inn, takknemligheten for barnet. Et helikopter flyr over taket og barnet livner til. Vil bort til vinduet. “Mamma, se helikopteret! Når jeg blir stor vil jeg fly helikopter! Hvorfor er det så mange helikoptre nå, mamma? “Det er fordi det er mange som må på sykehus.” “Hva skjer med dem som kommer på sykehus?” “De blir tatt imot av de som jobber på sykehuset.  Det er blant annet leger og sykepleiere, som gjør alt de kan for å hjelpe dem til å bli friske igjen.” 

“Det er derfor vi må være inne, ikke sant? “ Ja, det er derfor vi må være her nå, for at ikke så mange skal bli syke. For hvis alt for mange blir syke vil ikke legene og sykepleierne klare å hjelpe dem, og mange andre som trenger hjelp vil også lide. “ 

“Jeg liker å være her med dere jeg, mamma. Nå vil jeg tegne et tegning og sende til sykehuset. Jeg vi si takk til legene for at de er så flinke.”

Han setter seg ned for å tegne, og hun går inn til mannen sin som fortsatt ligger i sengen. Legger seg ved siden av han. Kjenner pusten hans mot halsgropen. Han har vært våken i natt også. Han er bekymret for bedriften han driver, han har måttet permittere de ansatte, og selv kan han ikke ta ut en krone i lønn. Tvert i mot.  “Tenk at vi bor i et land som tar ansvar”, sier hun. “De ansatte får penger selv om de er permitterte. Selv om det er mindre, så får de penger.  Det hjelper ikke tenke på dette, det er ikke din skyld. Det er ingens skyld. Bare ikke du som har astma, blir smittet skal jeg være glad.” 

 “Tenk at jeg har deg, sier han, og holder rundt henne, kysser og stryker henne, og hun lar seg med glede kysse og stryke. Når han kjenner henne nær seg, og lyset fra dagen flommer inn i rommet, da er alt lettere. Han smittes av innstillingen hennes: “Tenk at vi bor her i vårt heldige hjørne av verden, mens dette skjer over alt. Det er bare noen måneder av vårt liv. Så lenge vi har hverandre så klarer vi det”, sier han.  “Ja, og tenk at vi lever i en tid med internett”, sier hun. At jeg kan få undervist elevene mine, at vi kan se og snakke med moren din og søsknene våre på skjermen”. 

Hun forteller han om en forskningsartikkel hun har leste en gang. Den handlet om hvor viktig takknemlighet er for for vår livslykke. Nå forsøker hun å hente det frem fra hukommelsen.  Hun husker ikke alt, men noe av forskningen husker hun tydelig: De som øvde seg på takknemlighet fikk bedre helse både psykisk og fysisk, og de sov mye bedre. De ble også mye mer empatiske og hadde det bedre i relasjonen til andre. 

Det er en morgen i en av disse dagene de aldri senere skal glemme. Denne merkelige tiden som både står stille og er urolig på en gang. Noen sitter så rolig som mulig for at andre kan jobbe så hardt som mulig. De snakker om vennen som jobber i statsapparatet. Han har flyttet inn på kontoret, sover der til og med. De snakker om den gamle naboen som ikke går et skritt utenfor sin egen veranda, men som hver gang de ser han over gjerdet, sier: “Tenk at vi har politikere, som står opp for vår menneskelighet, som gjør alt for at vi skal slippe å dø en pinefull død alene.”

Det ringer på døren, og det er den unge gutten fra butikken som som leverer mat på døren. Hun får nesten tårer i øynene når hun ser ham. Senere, da de spiser frokost legger hun merke til hver skive hun skjærer med ostehøvelen. Hun skjønner at den ikke er selvfølgelig. Hun tenker på dem som melker kuene, som yster osten og alle som bidrar til at den finner veien hit til deres bord. Nå skjærer hun i osten med takknemlighet, mens et nytt helikopter lander på fotballbanen like ved. “Tenk at det ikke er oss”, sier han. Takk!