Min kraft-Bergit om den glemte pandemien
Min kraft-Bergit om den glemte pandemien
I boken Min kraft. Et liv med helbredende hender forteller healeren Bergit Loen Hatlenes om da halvbroren døde av den såkalte asiasyken i 1957. Selv ble hun hardt rammet av pandemien mange nå har glemt. Les forfatter Geir-Stian Ulsteins intervju med Bergit.
Asiasyken var et influensavirus som smittet opp mot femti prosent av befolkningen i ulike land mellom 1957 og 1958. I dag anslås det at mellom én og to millioner mennesker mistet livet som følge av sykdommen. Det minner på mange måter om situasjonen landet vårt er i nå. I den anledningen tok forfatter Geir-Stian Ulstein en telefon til Bergit i Selje.
– Vi har ikke skrevet så mye om asiasyken i boken, men du har snakket mye om den?
– Det var ikke så blest om asiasyken da den kom som det er om coronaviruset i dag. Vi hadde ikke fjernsyn, og fikk ikke de samme gode rådene som deles ut nå. Alt gikk via telefon og aviser. Også den gang var mange redde for smitte, og jeg aner ikke hvordan jeg fikk smitten, men det var tett før jul i 1957, forteller den nitti år gamle vestlendingen, som husker godt det året sykdommen kom til Norge ettersom hun selv ble så rammet av den.
Vær forsiktig, og det går over!
Bergit bodde på den tiden i Sykkylven, i en av periodene hennes ektemann Anders ikke var byggeleder for den danske utbyggingen på Grønland. Å ha ektemannen hjemme skulle vise seg å bli til stor hjelp.
– Det var mange i Sykkylven som ble sjuke, men få hadde det nok så gale som meg. Feberen var nesten oppe på førtito grader, og legen satt ved senga mi i flere timer for å kontrollere feberen. Jeg var bevisstløs. Etterpå sa legen at han ikke hadde trodd jeg skulle stå det over.
I en uke var Bergit syk, men syk er ikke en tilstand hun liker å vedkjenne seg, så straks hun følte seg litt bedre, insisterte hun på å gå på butikken for å handle. Hun husker at det var svært kald vind den dagen, dessuten at hun hadde utslett over hele kroppen da hun kom tilbake.
«Jeg har jo hatt røde hunder!» utbrøt hun. «Det er meslinger,» konstaterte doktoren. «Nå får du ligge pal oppi senga!»
– Det måtte jeg gjøre i over ei uke. Og da jeg ble frisk, fikk jeg forsynemeg asiasyken enda en gang.
– Du har jo fortalt i boken blant annet hvordan det hjalp deg å ha helbredene evner, at du reddet deg selv fra tuberkulose i ungdommen, at leger er blitt overrasket over at du ikke har arr på lungene etter den alvorlige sykdommen. Hvordan var det med asiasyken, var hendene dine da til hjelp?
– De to første rundene, med asiasyken og meslingene, klarte jeg ikke å bruke evnene mine i det hele tatt. Jeg måtte ligge helt i ro. Og jeg tålte ikke en lyd. Barna måtte vi sende til slektninger, jeg tålte ikke at det falt en nål ned på gulvet, så sjuk var jeg. Anders måtte pleie meg. Den tredje runden, da jeg fikk asiasyken på nytt, hjalp det godt å bruke evnene slik at jeg fortere ble frisk.
– Hva tenker du om asiasyken og den situasjonen vi har i dag?
– Asiasyken gikk over, og livet gikk videre for de fleste. Og det kommer seg jo dette også, det som er farlig, er de som er uforsiktige, avslutter Bergit.