Medvirkning på barn og unges premisser

Veronika Paulsen er forskningsleder på barnevernfeltet ved NTNU Samfunnsforskning og har i sitt arbeid over tid vært opptatt av barn og unges medvirkning i barnevernet. I boken Barn og unges medvirkning i barnevernet ønsker hun å bidra til økt forståelse av hva medvirkning er, hvilken betydning medvirkning kan ha for barn og unge som møter barnevernet, og barnevernets mulighet til å sikre gode tiltak til barnets beste.

Barn og unges erfaringer fra møter med barnevernet står sentralt i boka. Deres erfaringer er hentet fra bruker- og interesseorganisasjoner og forskning som har innhentet barn og unges erfaringer. Boka er skrevet for studenter i barnevern og sosialt arbeid og gir kunnskap og kompetanse som imøtekommer sentrale mål i studienes retningslinjer (RETHOS) og den nye barnevernloven. Bokas oppdaterte kunnskapsgrunnlag og den praktiske innretningen gjør den også nyttig for yrkesutøvere innen feltet. 

Nedenfor kan du lese hva forfatteren ønsker at du skal vite om boken og et utdrag fra kapittelet Hvordan sikre gode medvirkningspraksiser.

Hvorfor er denne boken viktig?

- Jeg mener denne boken er viktig fordi gode og trygge medvirkningsprosesser for barn og unge som møter barnevernet, er helt sentralt for å ivareta barnets beste. Gjennom gode medvirkningsprosesser får man en unik innsikt i barn og unges hverdagsliv og behov, og dette er helt nødvendig for å kunne gi god hjelp.

Hvem bør lese boken?

- Målgruppen er i hovedsak de som skal jobbe i barnevernet. Den vil derfor være nyttig for studenter på barnevernutdanningen og sosialt arbeid, men kan også være relevant for andre studenter som skal møte barn og unge i sårbare livssituasjoner. I og med at boka bygger på nyere forskning og et oppdatert kunnskapsgrunnlag og lovverk, vil den også være relevant for de som allerede jobber i barneverntjenesten. I tillegg er medvirkning et område hvor barnevernet ofte strever med å finne gode løsninger, og kanskje kan boka være en hjelp til å utvikle gode medvirkningspraksiser i barnevernet.

Hva er de viktigste tingene man kan ta med seg videre fra å lese denne boken?

- Jeg håper man gjennom å lese boka ser verdien og betydningen av medvirkning, både på individnivå men også for å sikre barne- og ungdomsvennlige barneverntjenester.

Nedenfor er et utdrag hentet fra kapittelet "Hvordan sikre gode medvirkningspraksiser".

Medvirkning på barn og unges premisser 

Et viktig utgangspunkt for å få til gode medvirkningsprosesser er å medvirke om medvirkningen – altså å samarbeide om hvordan man skal legge til rette for medvirkning underveis i barnevernssaken. Det innebærer å spørre barn og unge om deres ønsker for samarbeidet. Man kan for eksempel avtale med barn og unge hvilke samtaler og møter de skal være med på, og hvilke de ikke ønsker å være med på. Noen barn og unge kan ønske å være til stede, men andre kan foretrekke å gi innspill i forkant. Dette kan løses ved at man snakker med barn om hvordan de ønsker å delta, altså at man legger til rette for «medvirkning om medvirkningen».

De ansatte lager seg ofte egne ideer om hva barn og unge ønsker og har behov for, men det er ikke alltid barn og unge ser det på samme måte som de voksne. For eksempel har mange tjenester en praksis hvor man snakker med barn på skolen, men i intervjuer med barn og unge kommer det frem at flere synes dette er både ubehagelig og stigmatiserende (Havnen et al. 2020). I tillegg snakker man ofte med barna sammen med foreldre eller fosterforeldre fordi de voksne mener det vil oppleves som trygt, men for noen barn kan det oppleves som vanskelig å snakke fritt med dem til stede. Noen spørsmål man kan utforske i møte med barn og unge, er:

• Hvordan ønsker du at vi skal samarbeide?
• Hvem ønsker du skal være til stede når vi skal snakke sammen?
• Hva er viktig for deg for at du skal si det du mener og tenker?
• Hvordan ønsker du tilbakemeldinger og informasjon?
• Hva skal til for at du kan snakke fritt og si din mening?

For at barn og unge skal kunne svare på spørsmål som dette, må også rammene rundt slike samtaler være trygge. Det kan lønne seg å komme med noen konkrete forslag til hvert punkt, så barnet får en idé om mulighetene. For eksempel kan man si at noen barn liker å være ute når man snakker sammen, andre kan ha lyst til å tegne underveis, eller det kan være andre ting som gjør at det blir litt lettere å si det man vil. Den ansatte må vise genuin interesse for svarene og vilje til å følge opp. Også her er det viktig å være klar over at dette er en prosess man stadig må komme tilbake til. Barnets ønsker kan endre seg over tid, og relasjonen kan også endre seg, slik at barnet svarer mer ærlig etter noe tid. Gjennom samarbeidet om medvirkningen har den ansatte en mulighet til å vise interesse og respekt for barnets meninger og ønsker, som igjen kan åpne dører til trygge samtaler om vanskeligere temaer. I en slik prosess er det viktig at barn og unge har realistiske forventninger til medvirkningen. Dette betyr å være tydelig på hva barnet eller ungdommen kan medvirke om, og på hvordan deres meninger blir vektlagt. For eksempel kan man si at deres meninger er viktige, men at også andre forhold virker inn på den beslutningen som til slutt skal tas. Med andre ord er det lurt å ha tenkt gjennom i forkant hva som er medvirkningsrommet. Da kan man være åpen om mulighetene som finnes, og forklare barnet eller ungdommen hvorfor handlingsrommet er som det er.

Et eksempel kan være en situasjon hvor det skal velges fosterhjem, som vi var inne på tidligere i boka, og det i realiteten ikke er så mange å velge i. Da kan man være tydelig overfor barnet eller ungdommen på at det ikke er så mange å velge mellom, og at det derfor kan være vanskelig å etterkomme barnets ønsker. Samtidig kan man legge til rette for medvirkning på andre måter, for eksempel kan barnet involveres i hvordan flytteprosessen skal være. Man kan da snakke med barnet om han eller hun ønsker å dra på besøk først, hvem barnet vil ha med seg, når han eller hun vil dra dit, og hva som er viktig for barnet å ha med seg hjemmefra.