Etterord til «Marie min»

Etterord skrevet til den danske utgaven av «Marie min», et skuespill om Marie Hamsun.

Av Tomas Espedal

Jeg vil ikke kalle det kjærlighet. Forholdet mellom Marie og Knut Hamsun. Hva var det da? Det var lidenskap og seksualitet, (vi får det inntrykket av Maries brev at Knut var en god elsker, det kan virke som om han, de gangene Marie ville forlate ham, forførte og elsket bort det hun hadde av tvil; hun låste døren; han listet seg opp trappene, klorte med neglene mot døren, som et dyr, hun åpnet og han kastet seg over henne) og det var sjalusi (Knut var fryktelig sjalu, nærmest sykelig sjalusi, en sjalusi som først avtok da Marie ble eldre og overtok rollen som hans mor, en rolle som til gjengjeld vekket hennes sjalusi da Knut stadig viste interesse for yngre kvinner) og det var savn, siden Hamsun var en fraværende mann som alltid reiste bort for å skrive sine romaner. Det var sjalusi og savn og etter hvert foreldreskapet til fire barn, det bandt dem sammen, forsøket på å skape og bevare en familie. Det er klart at en sterk del av forholdet mellom Marie og Knut var preget av kamp. Og kampen knyttet dem tettere sammen, de var uløselig knyttet i gjensidig hat og det som bare kan kalles skjebne; de tilhørte hverandre. Det vil si, de hadde begge en sterk forestilling om at de tilhørte hverandre; det fantes ingen mann som kunne erstatte Knut, og det fantes ingen kvinne som Marie, for Knut, hun var hans Marie min, og han visste godt at hun var den eneste som var sterk nok til å kunne leve sammen med ham. Var hun svak? Skulle hun forlatt Knut, skulle hun forlatt Hamsun-navnet; hvordan var det mulig? Hvordan ville livet hennes vært uten Knut Hamsun?

Hun levde med og uten Knut Hamsun. Historien om Marie, er også en historie om ensomhet. Det er en historie om en kamp, en kvinnes kamp for et eget navn, et eget liv. Marie Hamsun skrev sin egen historie i to selvbiografier som er litterære mesterstykker; Regnbuen, og Under Gullregnen. Hun hadde vært lærer og skuespiller, nå var hun forfatter. En riktig god forfatter. (Jeg mener, og har sagt det ofte, at Regnbuen er en bedre bok enn ektemannens Paa gjengrodde stier.) Marie skrev diktsamlinger og barnebøker, og i tillegg til selvbiografiene, skrev hun en stor mengde brev som alene ville gitt henne en plass i litteraturhistorien. Marie var mor til fire barn. Hun var, de mange gangene Knut var fraværende, ansvarlig for driften av gårdsbrukene; Skogheim, og senere Nørholm. Hun var en fullblods bondekone som melket og stelte dyrene, og som styrte husholdningen, det vil jo også si familiens økonomi. Hun var ektefelle og økonom. Hun var arbeider og bonde. Det er en kjent sak at hun ble nazist før krigen, og at hun forble tro til de nasjonalsosialistiske ideene helt frem til sin død i 1967. Hun var antisemitt og Holocaustfornekter. Konfrontert med jødeutryddelsene, etter krigen, skrev hun i et brev til en venninne: Hvis det likevel er sant, så visste nok Hitler hva han gjorde. Marie ble fengslet for landsforræderi. Hun forrådte sin mann på det groveste ved å utlevere hans privatliv, og antakelig også hans seksualitet, til psykiateren Gabriel Langfeldt, som diagnostiserte Hamsun med «varige, svekkede sjelsevner». Marie innrømmet aldri noen feil, hun angret ingenting, bortsett fra, det betrodde hun i brevene, at hun hadde vært en dårlig mor, spesielt til de to jentene, Ellinor og Cecilia.

Hvordan var det mulig at en sterk og intelligent kvinne som Marie, kunne bli antisemitt og nazist? Det er sider ved Marie som det er vanskelig å forstå, men det er viktig å forsøke å forstå de forholdene som gjorde henne til den hun var, en kompleks skikkelse, på godt og ondt, slik vi alle er det, ikke bare onde og ikke bare gode, men gode og onde, og uforståelige, til tider, også for oss selv. Hvem var Marie? Vi vet det ikke. Vi vet at hun levde hele sitt voksne liv med en vanskelig og krevende mann. Jeg vil ikke kalle det kjærlighet. Hva var det da? Det var kjærlighet.

Jeg vil si noe om hvordan jeg skrev teaterstykket. Jeg har aldri før skrevet dramatikk; og først leste jeg alle teaterstykkene til Anton Tsjekhov, det var for å lære et håndverk; å skrive dramatikk, å skrive for teateret. Jeg leste også Peter Handke og Elfriede Jelinek som begge skriver dramatikk på sine særegne måter; og nå var alt mulig, det viktigste var å skrive på sin måte og i sitt språk. Jeg leste de to memoar bøkene til Marie Hamsun. Jeg leste de to biografiene om henne. Og jeg leste brevvekslingen mellom Marie og Knut Hamsun. Hvilken brevveksling! Hvilket drama! Brevene er et kjærlighetsdrama i seg selv; jeg leste og noterte. Og så begynte jeg å tegne. Jeg tegnet alle de scenene som jeg så for meg som de mest dramatiske: Marie som flytter. Marie som kjører bil. Marie ute i kulden foran hjemmet i nord, Marie som elsker, som føder, som reiser, som taler. Marie hos psykiateren. Marie i fengselet osv. Jeg tegnet.

Og jeg begynte å skrive til tegningene. Jeg studerte fotografiene av Marie og Knut og av familien Hamsun, barna og barnebarna. Og dette ble min hovedbeskjeftigelse, min forskning: å lese fotografiene. Å studere nøye, som en slags meditasjon, fotografiene av Marie og Knut. Jeg kunne selvfølgelig se at Marie var en svært vakker kvinne og at Knut var en staselig mann; men jeg så også en ensomhet mellom dem. Man ser av fotografiene at Knut Hamsun var en varm og humoristisk mann, en skøyer og et lekende menneske, vi ser at han er glad i sine barn og at de er glade i sin far og vi ser at det etter hvert er en avstand mellom Knut og Marie. Hun forble en vakker kvinne, litt fyldigere, men ikke mildere, det er en strenghet over henne som er kommet med alderen, det ligner bitterhet; og der sitter hun endelig på benken under Gullregnen på Nørholm, ved siden av oldingen med det hvite, lange skjegget og de unge øynene. Marie og Knut er blitt gamle sammen og de er et vakkert par og jeg ser at de er ensomme sammen, hver på sin måte. Det fikk meg til å tenke på en forfattervenn av meg og noe hans kjæreste engang sa: Han liker å være alene så lenge han er sammen med meg.

Jeg studerte fotografiene og noterte. Jeg besøkte, sammen med min kjæreste, stedene hvor familien Hamsun hadde bodd. Vi besøkte Hamsun-senteret på Hamarøy og vi diskuterte Marie med Alvhild Dvergsdal som er litteraturviter og ansatt på senteret. Jeg lot kjæresten min som er filosof og teaterregissør, og som skal sette opp urfremføringene av teaterstykket om Marie i Bodø, lese de første utkastene av det jeg skrev; og hun minnet meg stadig om at det var viktig å gjøre Knut Hamsun til en bifigur og at min fascinasjon for forfatteren Knut Hamsun måtte tempereres og vike for portrettet av Marie. Uten Saras lesninger og innspill og tanker om barnet og jenten og kvinnen Marie Hamsun så ville stykket havarert og jeg skrev det med Sara i tankene. Det var altså et kjærlighetsarbeid. Et kjærlighets-samarbeid. Sånn er teateret. Et samarbeid. Jeg skrev stykket til skuespillerne og til alle som arbeider med, og er tilskuere til, teateret. Jeg ville at Marie min også skulle være vår Marie og at hun skulle kunne være en kvinne som lever i dag.