Levi Henriksen, hvordan skriver du?

Levi Henriksen med flere noveller fra det litterære Skogli, virkelighetens Granli i Kongsvinger. Så langt hjemmefra, så nær der jeg bor handler om familie, og snur man ryggen til familien, er man ikke mye til mann. 

Han debuterte i 2002 med novellesamlingen Feber, og fulgte opp året etter med en ny samling fortellinger, Ned, Ned, Ned. I 2004 kom romanen Snø vil falle over snø som har falt, som ble tildelt Bokhandlerprisen. I 2018 ble han tildelt Vidar Sandbeck-prisen for sitt forfatterskap.

Han er dessuten sanger og låtskriver og har siden 2005 utgitt seks album. Den siste plata med Levi Henriksen & Babylon Badlands kom i 2017 og het Verden av i går.

Men hvordan jobber Levi Henriksen?

Vi har stilt noen spørsmål for få finne ut av det:

Når du sitter der med blanke ark, hvordan kommer du i gang? Hvor kommer første setning fra?
Jeg sitter aldri der med blanke ark. Det er aldri slik at jeg setter meg ned og tenker at nå skal jeg jammen skrive en roman eller novelle. Når jeg først setter meg ned, har jeg allerede åpningen klar i hodet, uansett om det er roman eller noveller. Men hvor setningene kommer fra? Det våger jeg ikke å tenke på. De er mer en del av, la oss kalle det den gudestyrte delen av mitt virke. Jeg opplever ganske ofte at setninger bare er der når jeg våkner. I den forrige novellesamlingen Jern & metall våknet jeg for eksempel en morgen med følgende ord i hodet: «Far min stjal en gang en hest i et bryllup. I Det ville vesten ble man hengt for slik. Jeg har alltid ønsket at han kunne levd på den tiden». Denne åpningen interesserte meg veldig, og da måtte jeg bare skrive resten av historia.

Hvor mye vet du om hvor du skal før du begynner å skrive?
Måten jeg komponerer historier på er forskjellig fra noveller til romaner. Ja, vi må jo heller ikke glemme sangene mine, men der starter jeg i nitti prosent av tilfellene med en melodi. For meg er det å skrive ganske altoppslukende. Skriver jeg noveller, holder det med at jeg har to–tre gode åpningssetninger. Skal jeg skrive en roman, MÅ jeg ha åpningen. Jeg må alltid tenke at det er bare akkurat her denne historia kunne startet. Så kan jeg gjerne ha kladdet ned et par nøkkelepisoder, som enten er ganske fornøyelige, triste eller spennende. Jeg må også ha to–tre dramaturgiske høydepunkter og en klar formening om hvor jeg skal. Jeg er veldig fan av Ernest Hemingways tese: Hvis du vet hvor du skal, så vet leseren det også. Mens åpningen på romanene mine aldri er blitt omarbeidet i vesentlig grad etter at jeg har sendt dem inn til forlaget, blir nesten alltid slutten det. Romanene ender ofte et annet sted eller på en annen måte enn jeg opprinnelige hadde forestilt meg. Å skrive er å drømme med åpne øyne, eller kanskje det snarere er som å reise på en enveisbillett – og så ender du med å gå av på et helt annet sted enn du hadde tenkt.

Skriver du handlingen kronologisk?
Alltid. Jeg klarer ikke å gjøre det på noen annen måte. En styrke og svakhet fra tida som journalist. Om jeg så har hele kapittel tre klart i hodet, kan jeg ikke hoppe dit hvis jeg ikke blir fornøyd med kapittel to.

Hvordan gjør du research? Gjør du det i forkant eller underveis?
Mesteparten på forhånd selvfølgelig, men det er også ting jeg undersøker underveis. Google er en gudegave i så måte. Før var det jo ned på biblioteket og bla seg gjennom gamle, støvete bøker. Jeg føler faktisk at det å kunne google ting gjør at jeg skriver mer løssluppent og lekent. Jeg er veldig glad i å distrahere både meg og leseren med et par tre setninger før vi er tilbake i handlingen.

Kommer karakterene først eller er det handlingen/plottet som styrer?
Det vet jeg faktisk ikke, samtidig kanskje. Jeg skriver jo alltid veldig handlingsdrevet, og jeg må alltid se hovedpersonene tydelig for meg før jeg begynner å skrive. Dessuten liker jeg å gjøre det litt forskjellig fra gang til gang. Med for eksempel Like østenfor regnet gjorde jeg en Kjærstad og hadde tegnet opp kapittel for kapittel på digre ark rundt på kontoret, med Dagen skal komme med blå vind hadde jeg bilder av James Coburn, Åse Kleveland og The Everly Brothers som jeg så på, for å visualisere folka mine.

Har du noen lesere underveis?
Nei, eller nja, i så fall redaktøren min. Harpesang leverte jeg ferdig som et førsteutkast uten at han hadde lest noe. I Her hos de levende leste han en god del underveis, og vi spikret selve fortellerperspektivet. Så hender det ganske ofte at Lars Mytting og jeg er hverandres klagemur, men det handler mer om å uffe oss når vi sitter fast.

Hvilke forfatterskap har inspirert deg?
Mange. Min leseglede ble vakt av Hardy-guttene som barn. I mer voksen alder må jeg nok innrømme at jeg er inspirert av (eller mer korrekt, finner følgende forfatterskap inspirerende): Ernest Hemingway, Annie Proulx, James Lee Burke, Richard Ford, Flannery O’Connor og Jens Bjørneboe. Garrison Keillor og Sherman Alexie har også vært viktige for meg når det gjelder å finne sin egen stemme som forfatter. Samt diktere som Hans Børli og Rolf Jacobsen og en haug med musikere. Jeg mener for eksempel at musikeren James McMurtry skriver noveller med melodi.

Hvor skriver du?
Stort sett på kontoret mitt. Jeg har hatt hjemmekontor i begge husene jeg har bodd i som forfatter. Vel, egentlig burde jeg si som Ulf Lundell at jeg skriver akustisk. Det vil si med to pekefingre på en skrivemaskin, men det ville ikke vært sant: Jeg er faktisk en av landets aller raskeste forfattere; en racer på touchmetoden (takk handelsgym), og jeg skriver på pc-en på hjemmekontoret. Men noveller kan jeg også skrive for hånd. Føler det funker godt på kortere historier. Det blir mer økonomisk på et vis, fordi du må stryke ut så mye hvis du ikke tenker gjennom setningene dine på forhånd. Men jeg kan skrive i bilen (som passasjer), på fly, buss og tog, hvis jeg holder på med noveller.

Når på dagen skriver du best?
Jeg er først og fremst veldig disiplinert; når jeg skriver, så skriver jeg. Jeg har vært forfatter på heltid siden 2005, og har alltid skrevet fra cirka klokka åtte om morgenen. Åtte timer om dagen. Får jeg bra flyt, så hender det også at jeg setter meg til om kvelden. Men hodet mitt funker best fra morgenen av.

Har du noen ritualer og vaner (eller uvaner!) under skrivingen?
Nja. Jeg må drikke mye pulverkaffe og alltid forsøke å løse fem daglige utfordringer på kabal som kommer tilsendt på en link.

Hva synes du er den tyngste delen av skrivingen? Og hva er den morsomste?
Jeg er ikke noe glad i redigering, men har etter hvert lært meg å leve med det. Jeg liker egentlig like lite å legge til som å trekke fra. Det morsomste er når setningene flyter, og jeg bare kjenner det i hele kroppen at dette blir bra. Det er også morsomt de gangene personene mine lurer meg og finner på ting jeg umulig kunne tenkt på forhånd.

Når du er ferdig med et prosjekt, hvor lang tid går det før du kommer i gang igjen? Skriver du på noe nå?
I år kommer det to bøker. Vinter på savannen, en ungdomsbok skrevet sammen med datteren min Leah. Novellesamlingen Så langt hjemmefra, så nær der jeg bor, samt en plate med Levi Henriksen & Babylon Badlands som skal hete De utålmodige av hjertet, så den siste måneden har det handlet mest om å administrere mine to virker som musiker og forfatter. Når det er sagt, så er det tre bokprosjekter jeg går og tenker på. En roman, en novellesamling og en bok for barn. Jeg er nesten alltid i gang med noe nytt så fort en bok eller plate er klar til utgivelse.