Be tanken. Tenk bønnen. Knytt neven.

Et utdrag fra Tankenes rett

Alle innebyer i verden har kollapset. De aller fleste som har pustet inn utelufta, har blitt til maper. Bare noen få er immune, deriblant Alm. Når de immune sover, drømmer de om det samme stedet, et tempel i regnskogen i Amerika. Alle bortsett fra Alm.

Likevel blir hun med de immune på den farefulle reisen til hjertet av jungelen. Her har en ny kraft kommet til bevissthet. Hun kaller seg Gaia Lucia og hevder å være naturen selv. Gaia Lucia organiserer menneskene til et nytt liv i det som kalles «balansen». Alle synes å underordne seg. Bortsett fra Alm.

TANKENES RETT handler om måten vi betrakter naturen på. Og om den menneskelige bevisstheten som har skapt problemene våre – og som også er det eneste som kan løse dem. TANKENES RETT er siste bok i Alm-trilogien, som startet med PUSTENS LOV og DRØMMENES ORDEN.

Kapittel 1

Skyene er trær uten røtter, de gror ut av himmelen. Men når vi flyr inn i dem, blir de til tåke som svelger alt, til hvitt himmelskum som vasker øynene.

       Vi som er født etter avbruddet, blir sittende og måpe ut av de små rutene med buede hjørner. Glane opp i lufta eller ned på bakken, i den samme litt krumbøyde posisjonen.

       – Før eller seinere får vi kink i nakken, sier Flo.

       Han sitter ved siden av meg, gjør noen strutseaktige bevegelser for å få med seg så mye som mulig.

       Vi flyr ut av skyene, over elveleier, motorveier og landsbyer. Det likner kart og satellittbilder av den gamle verden, bortsett fra at de alltid stoppet der skjermen eller papiret sluttet. Her ute ender ingenting.

       Umulig å se noen dyr eller maper der nede. Til det  er vi for høyt. Og flyet stiger jevnt, detaljene gror inn i hverandre.

       Selv om vi er langt oppe, kan jeg ikke se krumningen av jordkloden. Aner ikke hvilken høyde som må til.

       Mamaene og papaene ler og prater, bryr seg ikke om at vi henger i løse lufta, tusen meter over bakken.

       Jeg prøver å kikke mellom seteradene for å finne Lu, om hun har kommet med dette flyet. Lurer på hvordan hun vil synes det er å se kloden herfra. Men jeg finner henne ikke noe sted.

       Etter en halvtime begynner jeg å bli vant til det. Flo også, han gjesper. Selv det å befinne seg i en flyvende metallboks kan vi venne oss til på kort tid.

       Den grønne bakken stopper plutselig opp mot en blå kant. Vi har nådd det store havet som ligger mellom oss og kontinentet vi er på vei mot.

       Flo bøyer seg over meg igjen, stirrer ned i det vidstrakte blå.

       Det er så uendelig, hvisker han.

       Helt til det tar slutt, sier jeg.

       Han må ha dusja før han dro. Lukter såpe og sjampo. Jeg rakk ikke å dusje, eller, jeg tenkte ikke på det engang. Kanskje kjenner han det. At jeg lukter svette eller noe.

       Kanskje har de hatt bedre utvalg av parfyme inne i Javel enn hos oss i Fjordbyen. Så han er vant til at alle lukter reint og godt.

       Men det ser ikke ut til at han merker noe. Han bare fortsetter å stirre ned på havet, mumler noe om at det ser stille ut, blikkstille.

       Jeg aner ikke hvordan en storm tar seg ut når man titter på jorda fra himmelen. Ikke sikkert den synes i det hele tatt.

       En mannsstemme skurrer over høyttaleranlegget. Han presenterer seg som kapteinen, ønsker velkommen til dette enveisflyet. Det er noen tiår siden han har flydd, men han forsikrer oss om at kunnskapen er oppfriska, alle som ble hyret til piloter i Paris var drevne i årene før avbruddet.

       Flyturen til apegudens by kommer til å ta mellom ti og tjue timer, det kommer an på været, men akkurat nå ser det bra ut.

       En annen stemme tar over, sier hun er andrepiloten. Hun forteller at vi kommer til å fly den korteste veien til det amerikanske kontinentet, det vil si Newfoundland i det gamle Canada. Derfra flyr vi langs kystlinja til destinasjonsstedet, den mellomamerikanske jungelen.

       De to skifter på å komme med tilleggsinformasjon, som at vi helst må sitte med setebeltene på, men at det er greit å gå på toalettet og andre ting.

       Sjekk! bryter Flo inn, peker.

       Der nede er det en båt. Et svært skip. Sikkert et gammelt lasteskip.

       Hva i all verden gjør det der? spør han.

       Monsieur Corday snur seg fra setet foran oss, han rekker så vidt opp til åpninga mellom seteryggene.

       Det er sikkert mange båter som driver rundt, sier han. Nå snur Javi seg også, han sitter ved siden av. Javi fra Barcelona som er blank på toppen av skallen, med krøller på sidene. Hodet hans stikker nesten opp over flysetet, jeg må vri på hodet for å se fra det ene ansiktet til det andre.

       Før avbruddet var det alltid minst fem tusen gigantlasteskip på havet, sier Javi.

       Han jobbet som mannskap på ett da han var ung, det gikk mellom Frankrike og Amerika.

       Kan det hende noen berget seg ute på havet? lurer Flo. Javi tenker seg om. Midt ute i Atlanterhavet eller Stillehavet, eller nær polene, er det sikkert lommer av luft som er trygge. Om et skip kunne holde seg midt på havet, så

       kan de ha berget seg.

       Serafina fra Lisboa har hørt samtalen, hun sitter på den andre siden av midtgangen.

       Kanskje har vi verken noe å gjøre midt ute på det åpne havet eller i løse lufta, sier hun.

       Skipet er rett under oss nå, det er ikke større enn tommelen min. Flo bøyer seg over meg, prøver å få med seg så mye som mulig.

       Wow, tenk, kanskje er de der alene, eller kanskje er det helt uten mannskap, sier Flo.

       Jeg tilbyr å bytte plass med ham, så han kan se mer. Men Flo bare rister på hodet mens han stirrer ned på lasteskipet. Skyggen av flyet passerer skipet. Umulig å se tegn på liv der nede.

       Dagen renner i havet, flykapteinen forteller at det straks blir delt ut kveldsmat og pledd til alle. Han anbefaler oss å sove, så vi er maksimalt uthvilte. Vi flyr langsomt og økonomisk for å være sikre på at vi kommer fram uten å stoppe, sier han.

Står på toppen av et fjell, det er kaldt. Ser meg rundt, lurer på hvordan jeg skal klatre ned igjen. Da ser jeg ei lita jente komme kravlende opp, det er Eda fra Fjordbyen.

       Jeg lurer på hva hun gjør her. Hun skulle jo være inne og vente på vaksinen, sammen med de andre barna i skråhuset.

       Da oppdager jeg at jeg ikke har noe på overkroppen.

       Eda holder opp ei T-skjorte, sier jeg glemte denne.

       Kjenner et skarpt lys i øynene, våkner av at sola speiler seg i metallet på flyvingen. Pleddet har falt i gulvet. Det er en stor sprekk mellom T-skjorta og buksa.

       Tatoveringa synes! Med den hemmelige vaksinekoden. Jeg drar ned T-skjorta, ser meg rundt. Ingen andre ser ut til å være våkne. Flo sover også. Jeg får tak i pleddet fra gulvet, drar det over meg igjen, pakker det godt rundt meg.

       Må passe på. Har ingen anelse om hvem som kan vite hva her.

       Det er tidlig morgen, jordskorpa ruller framover, og der nede er det grønt, alt er grønt, som et gigantisk teppe. Sydd sammen av alle grønne farger som finnes i universet, noen mørke, andre lyse, enkelte dirrende og irriterende, andre beroligende og varme.

       Et og annet sted stikker det opp en fjellknaus, eller jeg kan ane ei elv i en dal. Men ellers, bare dette grønne.

       Det skurrer i høyttalerne. Andrepiloten beklager å måtte vekke oss, hun sier at vi snart går inn for landing og at alle må feste setebeltene.

       Flo våkner, han ser på meg og smiler.

       Passasjerene i flyet strekker på armer og bein. Folk foran og bak oss begynner å mumle forventningsfullt til hverandre.

       Himmelen er helt annerledes her enn i Skandinavia.

       Ikke mørkeblå, mer lysegul, og uten en eneste sky.

       Avstanden til bakken blir mindre, nå er det ikke lenger et grønt lappeteppe under oss, men skog, tett skog, med trær og busker og stammer som vikler seg oppover mot oss. Umulig å si hvor høye trærne er, de likner ikke bartrærne i Skandinavia, heller ikke løvtrærne i Sentral-Europa.

       Flyet begynner å riste, Flo tar hånda mi.

       Noen av de unge begynner å gråte, jeg kan høre enkelte eldre si at det er sånn det skal være, det er helt vanlig, bare slapp av.

       Tror du det stemmer? hvisker jeg til Flo.

       Håper det, hvisker han tilbake.

       Vi kommer nærmere og nærmere tretoppene, det er helt umulig å skjønne hvordan dette skal gå bra, om det kan gå bra. Jeg ser for meg flyet som  treffer et svært  tre i flere hundre kilometer i timen, den tjukke stammen, metall som rives i stykker, brannen som starter, røyken, skrikene.

       Men så er vi plutselig på høyde med trærne, det er en åpning foran oss, trærne har flyttet seg til siden, jeg kan ane en brei vei av rød sand og grus.

       Vi treffer bakken, det virvles opp masse støv, flyet rister enda mer enn i lufta, som om alt skal falle fra hverandre. Jeg lukker øynene, biter kjevene sammen.

       Ristingen avtar. Flyet lager mindre bråk nå, de hylende passasjerene stilner. Jeg åpner øynene og ser at vi har stoppet, helt inntil en tjukk skog.

       Det er stille i et par sekunder, så begynner folk å klappe, hoie og le.

       Kanskje vi burde stole litt mer på de som vet? smiler Flo.

       Det spraker i høyttalerne, andrepiloten forteller at utgangene vil bli klargjort så vi kan forlate flyet, det kan ta noen minutter.

       Folk reiser seg likevel, utålmodige etter å komme seg opp av setene. Drar ut bager og kofferter fra hyllene over stolradene, tar fram håndvesker som har ligget under setet. Smiler, peker mot skogen. Sånn blir de stående med bagasjen i hendene, mens de forsøker å få et første glimt av det der ute.

       Så begynner noen å flytte på seg, langsomt framover, mot utgangen. Flo og jeg reiser oss, jeg drar ned ryggsekken, følger på.

       Det spraker i høyttalerne igjen.

       Ha en god begynnelse! sier kapteinen.

       En god begynnelse! roper halve flyet tilbake.

       Da jeg nærmer meg døråpninga, forandrer lufta seg. Fra innelåst og kjølig metallisk til noe veldig annerledes.

       Varme, fukt, tyngde. Og noe søtt.

       Jeg puster inn og ut en gang til, kjenner en bitter etterlukt. En blanding av pollen, støv og mikrober som jeg aldri før har vært i nærheten av.

       Lukta av skog i Skandinavia og ellers i Europa var mye, men denne har enda mer i seg.

       Hvert pust er nok for et helt eventyr.

       Vi står tett i tett i rulletrappa ut fra flyet, det går akkurat to i bredden, tar tid å komme seg ned med all bagasjen.

       Folk snakker, ler og roper, jeg kan likevel høre fugler som synger og skriker inne i skogen.

       Nede på bakken står det noen titalls mennesker og venter på oss. De fleste er kledd i enkelt lyst bomullstøy, hvitt eller beige. De ser akkurat ut som på bildene vi så i Paris, smilende ansikter, åpne blikk. De hjelper folk ned trappene, spesielt de eldste.

       Noen skiller seg ut, de er barbert på hodet og går i røde kjortler.

       Den ene av dem sitter på en trappestige helt i utkanten av rullebanen, med en megafon i hånda. Ser ut som han prøver å holde oversikt.

       Flere av de der nede håndhilser på oss, andre gir klemmer, atter andre deler ut frukt. Ei dame stryker meg over kinnet og sier «bienvenidos» og et eller annet mer på spansk som jeg ikke helt forstår.

       Unge menn i lyse kjortler har klatret opp på vingene av flyet. De binder fast tjukke, lange tau rundt motoren, slenger reipene ned på bakken. Så firer de seg ned og drar tauene mot enden av den rødgrusete rullebanen.

       Etter at de siste passasjerene har forlatt flyet, ruller et par av mennene bort trappa fra utgangen. Resten drar i tauverket, roper at flere skal komme og hjelpe til.

       Folk hoier og ler, etter noe peking og roping hjelper også mange av passasjerene de unge mennene med å dra. Flo drar, Javi også.

       Flyet begynner å rulle langsomt framover. Mannen med rødkledd kjortel i trappestigen begynner å telle høyt i megafonen.

       En, to, dra! Og en, to, dra!

       Flyet settes i bevegelse, hjulene knirker mot sanden.

       Menneskemassen begynner etter hvert å løpe, mannen med megafonen skriker at de må komme seg til sidene.

       Jeg ser det nå, rullebanen skrår sakte nedover, flyet ruller av egen kraft. Det passerer mennene, mange løper etter. Jeg tar følge.

       Rullebanen ender der framme, jeg stopper for å se hva som skjer. Flyet braser utfor, forsvinner over kanten.

       Det er stille i noen sekunder før det kommer et voldsomt brak, et leven av metall, glass, stein og jeg vet ikke hva.

       Jeg kommer meg til enden, og der nede, i ei steinrøys, ligger flyet. Klemt inntil flere andre fly. Store passasjerfly, middels store militærfly, mindre privatfly.

       Enkelte av flyene må ha ligget der lenge, de er overgrodd av busker og slyngplanter.

       De unge mennene står ved skrenten og skriker og hoier, som om de har scoret mål i en fotballkamp eller noe.

       Alle virker overlykkelige for at vi er strandet her, midt i jungelen.

       Jeg ser ned på turskoene mine, mot den røde grusen. Lurer på hvor mange skritt de tåler før de er utslitt. Om de holder til jeg kommer dit jeg skal. Hvor enn det er.

Kapittel 2

Trona lå ved California statsvei 178, noen mil sørvest for Death Valley. Den lille plassen var ikke fullt så varm som dødsdalen, men like tørr og steinete. Her bodde Kurt sammen med mor Ruby og bestemor Rachel. Eller lille Kurzie, som de pleide å kalle ham.

       Kurt Zachary het han, mora sa at han var oppkalt etter faren. Kurt Cobain, frontfiguren i bandet Nirvana. Hun nikket mot posteren på kjøkkenet og sa se, du har jo akkurat samme hakk i haka som ham.

       Det var først da han var åtte at Kurzie skjønte at det var umulig. Vokalisten i Nirvana døde mange år før han ble født.

       Men samtidig var det ikke helt løgn. Det var aldri fullstendig usant, det mora fortalte. Forholdet til virkeligheten var bare litt fantasifullt iblant.

       Bestemor Rachel fortalte Kurzie hvordan det hele hang sammen: Faren var en bartender fra Nevada som spilte i tribute-bandet Nervana. Det eneste de hadde på repertoaret, var Nirvana-låter.

       De reiste på én turne i løpet av sin karriere, og da stoppet de to dager i Trona. Akkurat nok til å smelle mora di på tjukken, sa bestemor Rachel.

       Vokalisten hadde visstnok hatt samme halvlange hår og store, hvite plastbriller som Kurt Cobain.

       Lille Kurzie bodde sammen med mora og bestemora i et lite hus bak den gamle vanntanken i sentrum av Trona. Mens mora jobbet på bensinstasjonen nede ved lyskrysset, var lille Kurzie hjemme sammen med bestemora. Der hjalp han til med å bake småkaker som ble solgt på bensinstasjonen.

       Etterpå gikk de rundt og hilste på vennene til bestemor. Nesten alle var like gamle som henne. De drakk kaffe og te, snakket om gamle dager.

       Kurzie forsto ikke alt de snakket om, men han skjønte at Trona en gang hadde vært full av folk. De fleste jobbet i gruvene og gravde fram tonnevis av salt og kalsium til resten av verden. Det hvite støvet fra gruvene og fabrikkene hadde dekket hver eneste flate i byen i mange år.

       Folk gikk på baren fra mandag til lørdag, og i kirka på søndag. Sånn hadde år etter år gått helt til saltprisene falt, lønningene forsvant og folk flyttet ut. Og etter det kom det noen forferdelige jordskjelv som ødela hus og gravla de siste saltgruvene, noe som gjorde at resten av innbyggerne også dro sin vei.

       Bortsett fra mor Ruby, bestemor Rachel og noen gamlinger, pluss et par gærninger.

       De gamle luktet rart og helte den glovarme kaffen på tefat før de slurpet det svarte i seg. Det så ut som oppvarmet møkk. De gamle sa du er nå en søting du, stakkars lille Kurzie, du bærer hele Tronas framtid på dine spinkle gutteskuldre.

       Men lille Kurzie bar ingenting, han ble bare sittende og høre på gamlingene og fortellingene deres og prøvde å forstå om de noen gang hadde vært barn.

       Eller om det i det hele tatt fantes andre barn.

       For selv hadde han knapt sett noen. Til sammen var det bare litt over hundre mennesker tilbake i Trona. Ingen av dem var unger, bortsett fra Kurzie.

       Skolen var det bestemor Rachel som tok seg av. Hun lærte ham å lese, skrive og regne. Det var ikke spesielt vanskelig. Det må være fordi faren din nesten er Kurt Cobain, sa bestemora. For det der har du ikke fra mora di eller meg, la hun til og blunket.

       Først utpå kvelden kom mora hjem. Når all tungtransporten hadde roa seg, og biltrafikken mellom Salt Lake City og Los Angeles tok en pause. Mora drakk øl mens bestemora sa du trenger vel ikke drikke øl i dag også. Da var de samlet, alle sammen, for å se på et talkshow der en av gjestene alltid var et dyr.

       Det var da, når Kurzie satt mellom mora og bestemora i sofaen og så på dyret, at han følte de var sammen. Iallfall var det slik han tenkte på det i ettertid. At det var her, mens de så på tv i den forlatte saltbyen Trona, at de var en familie.

***

Boken kan kjøpes her.