Les et utdrag: Sommer over skyene

Her kan du lese hvorfor Jenny Colgan i Sommer over skyene har valgt å skrive om en pilot. (Eller vent nå litt, kanskje dette slett ikke er en bok om en pilot?) Du får også lese prologen til boka. God fornøyelse, vi håper dette gir deg mersmak!

Forord

Dette er ikke en bok om en pilot.

Jeg skjønner at det kan høres merkelig ut, for et eller annet sted på omslaget står det sikkert at «Morag er pilot», og dette er definitivt en bok om en kvinne som heter Morag.

Faktisk er det i aller høyeste grad ikke en bok om en pilot, noe en av de hyggelige pilotene som har hjulpet meg med det tekniske (jeg har funnet ut at det piloter gjør, er helt fantastisk), forsiktig sa til meg mens han enda en gang korrigerte meg på veldig diplomatisk vis («Jen, piloter rygger ikke flyene. Det sitter ikke sidespeil på vingene.»): «Det er helt greit hvis du ikke tar med navnet mitt i takkeavsnittet.»

Og jeg sa: «Men du har jo hjulpet meg så utrolig mye!», og da sa han temmelig direkte at jeg er så dårlig på alt som har med flyging å gjøre at det ville bli en skamplett på det profesjonelle omdømmet hans. Men ikke desto mindre står jeg i stor gjeld til ham, og også til kaptein Conor Rutter fra British Airways, som ikke har noe imot å bli takket offentlig, men som samtidig gjerne vil ha påpekt at det er ganske mye feilaktig pilotsjargong i boken og at det på ingen måte er hans skyld at jeg ikke helt har forstått hvordan et gyroskop fungerer.

Ideen til denne boken fikk jeg i fjor sommer da den ene sønnen min halte med meg til flymuseet i Skottland, som han elsker, mens den andre sønnen min protesterte høylytt og sa: «På hvilken måte er dette morsomt, liksom?», og hvis du har mer enn ett barn, er det et scenario du antagelig vil kjenne deg igjen i.

Jeg ble helt oppslukt av utstillingen og det eventyrlige ved den. Det var en Concorde der! Og et sjøfly! Og jeg fant ut noe jeg ikke hadde visst før, nemlig hvor godt piloter liker å fly. Når de er oppe i luften, er de hundre prosent konsentrert om det de gjør, og alt annet i livet virker veldig fjernt. Og jeg syntes akkurat det var så interessant. I disse tider blir vi jo så distrahert av forferdelige nyheter og av at internett nærmest hyler til oss hele tiden, at jeg fikk lyst til å kjenne hvordan det er å være totalt oppslukt av noe virkelig kult.

Første gang jeg var ute og fløy etter nedstengingen, slo det meg at jeg hadde glemt hvor fantastisk det egentlig er. Følelsen i magen når flyet akselererer, hvor sprøtt det er at en tung metallsylinder med masse folk inni ganske enkelt kan lette fra bakken, øyeblikket når flyet trenger gjennom de grå skyene og opp i det blendende solskinnet, og spenningen ved å fly forbi et annet fly. Til tross for at det er dyrt og involverer masse folk og køståing og kjas og mas, er det fortsatt noe helt spesielt, og det hadde jeg glemt.

Jeg hadde også lyst til å skrive litt om hva det å fly egentlig symboliserer: muligheten for å stoppe opp og forandre livet, enten det er midlertidig, som når man drar på ferie, eller for alltid, som når man flytter til et helt annet sted. Når man tar det første skrittet av en ny reise til et fremmed sted. Jeg hadde lyst til å drømme over skyene om hvordan livet kan være, med friheten som følger med – den tanken om at hvis vi er modige nok, så kan verden fortsatt ligge åpen for oss, at det aldri er for sent, at det alltid er nye horisonter der fremme.

Så dette er en helt ny historie. Og den handler ikke om å være pilot. Men jeg håper du vil like den likevel. (Og hvis du selv er pilot, håper jeg du vil la være å skrive og fortelle meg om alt som er galt i boken. Jeg synes for øvrig du er fantastisk.)

Kjærlig hilsen Jenny
xxxx

Prolog

«Gjenopplever du fortsatt hendelsen i hodet?»
Mannen fra HR var så hyggelig, så ivrig etter å gjøre alt bra igjen. Jeg ristet på hodet.
«Nei da, overhodet ikke. Det går helt fint.»
«Og du gjorde alt riktig.»
«Jeg vet det.»
«Flyet landet trygt.»
«Jeg gjorde bare jobben min.»

Vi fikk flyet ned, det visste jeg jo godt. Og jeg vet ikke om akkurat det gjorde det bedre eller verre. Passasjerene merket antagelig ingenting. Det var ikke sånn som man kanskje skulle tro. Det var ingen som kjente et sug i magen av den bratte stigningen, ingen som skrek – ikke i flyet vårt i hvert fall. Det var ingen serveringsvogner som drønnet nedover midtgangen. Vi drepte to mennesker, og passasjerene våre så knapt nok opp fra telefonen.

Det hadde begynt som en helt vanlig dag, en helt vanlig tur til Alicante med et fly fullt av glade mennesker som skulle på ferie – utdrikkingslagsdeltagere som hadde drukket halvlitere i flyplassbaren siden klokken seks om morgenen, familier med små barn som maste om å få komme på stranden som de var blitt lovet, og som nå var rasende fordi de i stedet måtte sitte fastspent i et lite sete i fire timer, nygifte par som skulle på bryllupsreise og satt og fniste og kjøpte prosecco av de smilende flyvertene. Vanlig. Alt var helt vanlig.

Som styrmann og andrepilot satt jeg i høyre sete og ventet meg en helt alminnelig dag. Bob Brechin var kaptein. En dyktig, solid pilot. Klar himmel hele veien ned. Ikke noe uvanlig.

Man kunne ikke engang høre skrikene deres da det lille flyet gikk i spinn nedover, nedover …

«Og sover du godt?»

Det virket rimelig med en måneds debrifing etter en kategori to-ulykke. Og det var helt greit. Siden det hadde jeg hatt fire simulatorøvelser som alle hadde gått helt perfekt, og jeg hadde vært gjennom enda en legesjekk uten problemer.

Jeg ville ikke bli et offer, det ville jeg ikke. Jeg ville opp i luften igjen, rolig og profesjonelt, og vende tilbake til jobben min.

STIG! STIG!

«Du føler altså at du er klar til å begynne å jobbe igjen?»
Jeg satte opp mitt mest ukuelige uttrykk.
«Ja, selvfølgelig! Jeg kan nesten ikke vente! Jeg gleder meg til å få sitte i venstre sete i de største flyene.»
HR-mannen smilte. «Jeg skjønner at det ikke er noe som holder deg igjen, Morag.»

Jeg sendte ham det jeg håpet var et optimistisk smil. Hver gang jeg lukket øynene, så jeg det hvite i øynene til piloten i det lille Osprey-flyet, som var kommet ut av en sky og inn i den store truende skyggen av en A320.

Senere fikk vi vite at det var et sprøytefly. En fin, ung bondegutt. Luis. Som skulle vise seg for kjæresten.

Vi steg. De dykket. Vi satte ned hastigheten under stigningen. Det føltes ikke som noe særlig inne hos oss. Men jeg kan ikke engang forestille meg hvordan det må ha vært for dem.

De fikk panikk og kom inn i spinn. Luis og kjæresten hans. Serenata het hun. For et nydelig navn. De styrtet på et jorde, gudskjelov, utenfor Yecla.

Jeg gjorde alt riktig. Jeg bevarte roen. Bob og jeg samarbeidet godt. Vi så på hverandre.

Da vi hadde flatet ut igjen, satt vi og holdt pusten og ventet på å få bekreftet den forferdelige nyheten vi hadde visst ville komme fra det øyeblikket det lille flyet spant ut av synsfeltet vårt.

Med våre dagers sikre og datastyrte fly blir det ofte spøkt om at piloter får betalt for bare to minutters arbeid i året. Men det er en viss sannhet i det, og dette var våre to minutter.

Oversatt av Hege Frydenlund.