Les et utdrag fra «Sølvstrupen»

Sølvstrupen er andre bok i trilogien Vardari, skrevet av fantasydronningen Siri Pettersen, og oppfølgeren til Jernulven. Dette er et fengslende fantasy-mysterium med norrøne røtter, om blod, begjær og avhengighet.  Her kan du lese et utdrag fra første kapittel i boka, der Juva blir tilkalt for å jakte på en ulvesjuk.

Juva tok et par skritt ned. Trappa var en trang sving som slukte lyset fra lyktene. Hun løftet armbrøsten foran seg. Beve­gelsen strammet over brystet, i arret han hadde klort inn i henne, før han forsvant for alltid.

Hun beit tennene sammen og fokuserte på frykten. Den var velkommen, den kunne hun stole på. Et pulserende livstegn i avgrunnen hun ellers levde i. Hun fortsatte nedover, lydløst og lyttende. Uvissheten var alltid det som gnog mest. Å aldri vite hva som ventet. Det kunne være gamle, unge, forvirrede eller bestialske …

«Forvent det verste,» hvisket hun. Nolan var så nær henne at hun kunne føle ham stålsette seg. En varm og trygg vegg av menn i ryggen. De beste.

Det ble kjøligere for hvert skritt, til hun nådde bunnen av trappa. Hun skrittet over ei knust vinflaske og snudde seg mot den eneste lyden hun hørte. En lavmælt smatting. Som om noen tråkket i gjørme. Men det var ingen å se i labyrinten av hyller. Vegg på vegg av flasker glimtet rundt henne, og kjelleren var fylt av en intens eim av sure bær. Hun gjorde deletegnet og karene spredte seg på hver side av henne.

Rommet syntes å smalne foran henne, som om veggene krympet rundt armbrøsten. Den var alt som fantes. Fingeren på avtrekkeren. Boltespissen. Hjertet som skalv i brystet, som om det var nakent mot kulda. Følelsen var langt fra like sterk som når det var varige i nærheten, men mer foruroligende.

Lyden ble sterkere. Hun var nær.

Juva stanset foran ei veltet hylle som lå i veien, på en haug med flasker. Mange var knust. Et par småtønner hadde brestet som skaller. Hun unngikk så vidt å snuble i ei av dem. En dump lyd, like ved, avslørte at Muggen ikke hadde greid det samme.

Smattingen stanset brått. Ei enslig tomflaske trillet over gulvet.

Juva nikket Broddmar med seg og pekte de andre motsatt vei. De rundet hylla fra hver sin side og gikk nesten rett på henne.

Mildre …

Kvinnen satt på gulvet, i en pøl av vin, og åt på et bein. Det ville, vaktsomme blikket hennes vandret mellom dem, men hun rørte seg ikke. Maten var viktigere. Etter alt å dømme hadde hun forsøkt å drikke halve kjelleren uten at det hadde stagget hungeren.

Hun var i femtiårene, kledd i et forkle som var gjennom­trukket av vin. Juva innså brått at det hun gnog på, var sin egen hånd.

Broddmar tok tak i Juva, som for å støtte henne, eller kanskje seg selv. «I Drukna …» hvisket Muggen. Lok rygget bakover og brekte seg. Mildre fortsatte å gnage på knoken, suttet, som et spedbarn på et bryst, tilsynelatende nummen for smerten.

Juva kjølnet, og rettet armbrøsten mot Mildre. Bolten dirret i siktet, og hun trakk av. Blodet suste i ørene, og hun hørte ikke sitt eget skudd. Men hun så bolten bore seg inn i brystet. Mildre rykket bakover, og ble liggende radbrukket over ei tønne. Blodet fra hånden dryppet ned i vinen på gulvet og fikk det til å se ut som hun hadde blødd ufattelige mengder.

Juva trakk pusten. Lungene sved. Hun hadde glemt å bruke dem på en stund. Hjertet ristet av seg den siste frosten etter den sjuke. Hun slo sammen armbrøsten, hektet den på plass i selene, og løsnet blodskinnene fra ryggen.

Utdrag fra Siri Pettersen: Sølvstrupen