Les et utdrag fra «Slutten på historien»

Jeg kommer til å være død om tre måneder. Kom og skriv historien min. Slik starter den spesielle invitasjonen Nicky Hunter fra den berømte krimforfatteren Sebastian Trapp.

Her kan du lese et utdrag fra A.J. Finns nye bok Slutten på historien:

Kapittel 1.

«Liker du mysterier?»

Nicky ser opp mot bakspeilet. Taxisjåføren myser på henne gjennom briller like runde og tykke som shotglass.

«Ser ut som det er en krim du leser,» sier han med raspende stemme. Bilen glir over et hull i veibanen, rister under dem.

Hun vifter med pocketboken. «Agatha Christie. Hvem skrev til Louise?.» Mannen har lyst på en prat, og Nicky vil gjerne oppfylle ønsket. Å kjøre taxi må være en ensom jobb.

«Røyker du?»

«Absolutt ikke.»

«Bra.» Han stikker en sigarett mellom tennene. «For pen til å dø ung.»

Han tenner den med en medtatt Zippo-lighter, og Nicky trykker på bryteren til vinduet. Hvit luft strømmer inn, kjølig og fuktig, og fyller baksetet. Hun trykker på bryteren igjen til det er en drøy centimeters spalte øverst, og vender hodet mot ruta, ser tvillingen sin der: øyenvipper som er piggete av maskara, lepper som glinser av lipgloss. Hun er ikke veldig pen – hun vet det, bryr seg ikke noe særlig om det.

Taxien skumper. Vesken hennes faller på gulvet. «Der kom du visst borti fortauskanten.»

«Ja, ja.» Han skuler på frontruta. «Overraskende at noen fly fikk lande. Et mirakel at du kom trygt ned.»

For Nicky, som ikke akkurat er den fødte flypassasjer, er det alltid et mirakel når hun kommer trygt ned. Hun kikker forbi ham ut i en stillestående vegg av kveldståke, glinsende som perler i lyset fra frontlyktene.

«Juniskumring. Skal vedde på at dere ikke får sånn vær østpå.»

«Niks.» Østpå – det høres utrolig fjernt ut, mytisk.

Han brummer fornøyd, så slår han på blinklyset, og de runder et hjørne og skyter fart oppover. Nicky griper tak i sikkerhetsbeltet.

«Krim, var det jeg snakket om.» Røyken puffer ut av munnen hans og snirkler seg opp i den kalde luften. «Mange krimgåter i San Francisco. Hørt om Zodiac-morderen?»

«De fikk aldri tatt ham.»

«De fikk aldri – ja, stemmer.» Han skuler i speilet. Nicky klapper igjen; det er hans by, hans historie. «Han er vår Jack the Ripper. Så har vi ‘Romance of the Skies’. Hun var et passasjerfly som forsvant på femtitallet. På vei til Hawaii, og så bare …» Et drag av sigaretten. «Borte.» Et puff av røyk.

«Hva skjedde med … henne?»

«Hvem vet? Samme greie med spøkelsesluftskipet. Under krigen går et par gutter i hæren opp i en Goodyear, og da den krasjer i Daly City, er det ingen om bord. Det er en gåte, som jeg – der borte!» Han vifter mot høyre med hånden. «Det eldste huset i Pacific Heights.»

Nicky får øye på et albinohus i viktoriansk stil med storøyde vinduer som lener seg bakover fra gata som om det er forskrekket over noe. «Bygd femti år før jordskjelvet,» skryter sjåføren. «Det var et middelaldrende hus, og hun overlevde.»

«Hun ser overrasket ut,» bemerker Nicky. «Som om hun ikke kan fatte at hun fortsatt finnes.»

Han brummer igjen. «Det fatter ikke jeg heller.»

De borer seg videre. På begge sider blinker hvite gateskilt i tåka, spøkelsesfingre som peker forover: Denne veien, bare fortsett.

«Fra New York, sa du?»

«Ja.»

«Dette er i hvert fall landets dyreste strøk.»

Husene kommer gradvis til syne langs veien, spøkelsesaktige i tåka: damer fra 1800-tallet, smekre og lekre, kledd i pastellfarger; et digert hus i spansk stil overgrodd av eføy; et hus i etterlignet tudorstil, med tømmer og gips over murverk i fiskebeinsmønster; to hus i Queen Anne-stil, med treutsmykninger så kniplingsaktige som en pyntebrikke.

«Noen av dem er folk i teknologibransjen,» informerer taxisjåføren henne. «Google. Uber. Uber, jeg skal si deg noe …» Han glor olmt, men sier henne ikke noe. «Fortsatt mye gamle penger her. Sånne folk som har vært rike i evigheter.»

Gatene foran dem er hjemsøkt av damp. De kjører over dønninger av veidekke, bølger av det, snart opp på en topp, snart nedoverbakke. Nicky gisper.

«Vi har krimforfattere i San Francisco også. Dashiell Hammett – han bodde der borte. Post Street.»

Et nytt skilt stikker frem i tåka og driver dem videre. Bare fortsett. Denne veien.

«Forresten, skal vi se om du tar denne.» Han tygde på sigaretten. «Krimforfatter som bodde i – var det Pac Heights? Et eller annet fancy sted. I hvert fall, en kveld blir kona og sønnen til fyren bare borte.»

Nicky grøsser.

«I løse luften. Som det flyet. Må være tjuefem … nei – tjue år siden. Nyttårsaften, nittennittini.» Ordene svever i en sky av røyk, dupper som bøyer.

«Hva skjedde med dem?»

«Ingen vet! Noen mistenkte broren – forfatterens bror, altså – eller kona, eller kanskje begge to. Noen sverget på at det var sønnen. Brorens sønn, altså. Det var noen ansatte også, en mann og en dame. Men de fleste …» Han svinger rundt et hjørne. «De fleste tror det var forfatteren selv. Og da er vi fremme,» erklærer han, idet taxien bremser ned inntil fortauskanten med et hvin og Nicky bikker forover så boken glir ned fra fanget.

Hun ser sjåføren brette seg ut av førersetet og gå bakover til bagasjerommet; tuppen på Marlboroen gløder i tåka, lysende som en lyktemann.

Nicky legger pocketboken i vesken. Puster dypt inn, hoster – taxikupeen lukter som en ildgrop – og så skyver hun opp døren og stiger ut i tåka. Gata er en spøkelsesby, de digre husene er bare skygger, fasadene er som hodeskaller som stirrer stint på hverandre fra hver sin side av asfalten. Hun grøsser igjen.

«Du er godt forberedt med den genseren der,» sier sjåføren idet døren lukker seg bak henne med et klakk.

Nicky inspiserer seg selv. Hennes klart dyreste plagg: kasjmir, en enkel koksgrå genser med V-hals, nylig renset. Et sted over Nebraska hadde hun sølt en øl nedover fronten på den. Jeansene hennes er fortsatt bestrødd med grove hundehår, ser hun, selv om hun brukte en hel tidssone på å prøve å plukke dem bort med pinsett.

Da hun ser opp igjen, står taxisjåføren og måper mot den bratte innkjørselen. Han snur seg mot henne.

«Dette er det huset,» sier han. «Mysteriehuset. Visste du det?»

«Skyldig.» Hun føler seg slik også.

«Fanken. Du lot meg bable i vei.»

«Jeg ville ikke avbryte,» forklarer hun mildt – det hadde ikke vært meningen å lure ham. Men hun har lest alt om kona og sønnen som plutselig forsvant; nå vet hun like mye som alle andre. Eller nesten alle andre.

Taxisjåføren tar et trekk av sigaretten, kaster den i gata. En liten komethale av gnister følger den. «Jøss. Bare på besøk?» Han kaster et blikk på bagasjen hennes, en kompakt trillekoffert og en liten, gammel skipskoffert, med lærspenner og naglehoder, flekkete av reiseklistremerker.

«Har en deadline.» Hun stikker hånden ned i vesken, finner frem tre tjuedollarsedler og en femdollarseddel.

Han tar ømt på sedlene. «Ser ikke så mye kontanter lenger.»

«Jeg er gammeldags.»

«Og du er ikke redd? Du tror ikke det var han som drepte dem?»

Sotto voce, som om han spør om hun ikke tror hun har fått litt for mye å drikke. «Jeg håper ikke det,» sier Nicky muntert.

«Ja, ja. Kos deg med krimgåten din, da.» Han går forbi henne i et gufs av nikotin; Nicky lurer på om han mener Agatha Christie-boken eller forsvinningen i San Francisco. Da han setter seg i førersetet, stønner bilen, og sjåføren med den. «Kos deg med byen også,» roper han. «Hundre og tretti kvadratkilometer omgitt av virkelighet.» Døren smeller igjen.

Nicky blir stående og se på bagasjen med ryggen mot bilen. Motoren harker; eksosrøret blåser avgasser mot beinet hennes; hun lytter mens bilen ruller av gårde.

Da hun snur seg, har tåka lukket seg, fryst igjen, glatt og stille som et speil, som om taxien og sjåføren aldri hadde vært der i det hele tatt.

Kapittel 2

Hun står i tåka, med armene i kors over brystet og hendene om skuldrene: Hun omfavner seg selv, slik hun har for vane når hun er spent eller engstelig, eller begge deler. Bak seg kjenner hun at huset holder pusten. Hun holder den selv også.

Nicky har ikke så mye til overs for det teatralske, ikke vanligvis – blant vennene sine er hun anerkjent som både den snilleste og mest fornuftige – men hun har ventet fem år på å få presentere seg. Tankene spoler tilbake: raskt forbi fem stålblå somre; forbi fem vintre, Manhattan under snø; nøyaktig fem år denne måneden siden hun skrev det første brevet.

Kjære Mr. Trapp: Du kjenner ikke meg …

Nicky hadde sendt fanbrev til krimforfattere som tenåring, bedt om informasjon og autografer; senere, da hun drev med masterstudiene, ble det mer gjennomtenkte brev, mer granskende spørsmål. Hun holder fortsatt kontakten med de få som er villige til å droppe skjermen og legge et brev i postkassen. Sentimental som hun er, verdsetter Nicky penn og papir. Blekk synker ned i skrivepapir, uutslettelig som et arr; e-post er som pust på en glassrute, øyeblikkelig oppløst.

Så, på tampen av juli – en lyseblå konvolutt, med navnet hennes skrevet med kantete bokstaver, risset dypt inn i papiret: Mr. eller Ms. Nicky Hunter.

Hun inspiserte fliken, San Francisco-adressen. Smilte svakt.

I tre uker jobbet hun med et svar før hun til slutt sendte det. (Kjære Mr. Trapp: Jeg er altså kvinne.) En ny måned, en ny blå konvolutt. Og så videre utover høsten, utover vinteren, utover det nye året, utover fire år til – kanskje et avsnitt eller to fra henne, noen setninger fra ham – helt til deres siste utveksling, maskinskrevet med det samme sprukne blekket, med bokstaver som steg og sank og skumpet borti hverandre som passasjerer på havet. Vi ser frem til å ønske deg velkommen hos oss.

Hun gnir seg på armene. Snur seg, sakte. Tåka dirrer, deler seg som et teppe og avdekker huset som ruver over henne i en stor, frossen bølge.

Châteaustil i dus kremfarge, bygd av Bliss & Faville i 1905, året før jordskjelvet; siden da hadde bare fire familier bodd der, inkludert de nåværende beboerne. «Et av Pacific Heights’ mest elegante og smakfulle hus, med praktfull utsikt mot Golden Gate,» peste Architectural Digest i en artikkel med overskriften mysteriehuset. «Storslått i sine proporsjoner, grasiøst i sine utsmykninger og omhyggelig voktet av husets herre.» Artikkelen var så åndeløs at det grenset til astma.

Likevel: over tolv hundre kvadratmeter, fordelt på fire etasjer (over bakken). Sju soverom. Åtte bad. Et bibliotek med panel i valnøttre som rommet om lag seks tusen bøker, en parterrehage med nedsunket koidam. Hvite eikegulv i alle rom. Arker som titter ut fra det bratte skifertaket. En forhall med hvelvtak. Et fyrverkeri av eksotiske utsmykninger.

Nicky betrakter inngangsdøren, som demmer opp all denne elegansen, all denne storslåttheten. Og et sted der inne – den forfatteren som fengsler henne mest. Hun føler seg yr som en småjente.

Tretten trinn glir opp i et smidig sveip av marmor. Nicky tar et overblikk, trekker skuldrene tilbake. Kroppen er lett, men senesterk, skåret ned og høvlet; for fem år siden, da hun begynte med boksing, oppdaget Nicky Hunter – en glad person, en bløthjertet person, en person som liker å klemme – et talent for legemsbeskadigelse.

Hun løfter skipskofferten, tar trillekofferten under den andre armen og går opp den bratte trappen.

På avsatsen setter hun fra seg bagasjen. En dørhammer i svart bronse buler ut fra døren: et spørsmålstegn, overdrevent krummet og oppsvulmet øverst, som en slange med nakkeskjold. Nicky følger kurven med den ene hånden, så retter hun en finger mot dørklokken.

Klokken klinger, dør.

Kjære Mr. Trapp: Du kjenner ikke meg, men jeg har funnet noe som kan være en feil i din roman …

Et kort klikk i en lås. Nicky trekker seg et skritt tilbake.

Døren går opp.

Der, foran henne, opplyst bakfra av en ravgul glød, står den vakreste kvinnen hun noen gang har sett.

Kapittel 3

Mens hun skjenker Darjeeling, studerer Nicky henne.

Hun ser ut som om hun er opplyst innenfra, en lyktedame. I førtiårene, med overdådige øyenvipper og amorbue. Håret faller løst over den ene skulderen. En tekkelig koboltblå kjole – en tekkelig kvinne, til tross for all hennes glans: et blygt smil, det ene beinet lagt dydig over det andre. Stemmen hennes («Melk eller sukker?») er lav, som om den er støvete av mangel på bruk.

Diana kikker opp, og Nickys blikk begynner plutselig å bevege seg rundt i dagligstuen: tapeten med sommerfugltrykk, søylelampene på hver side av sofaene, miniatyrlysekronen. Gjennom to franske dører kan hun skimte hagen, utydelig i det svinnende lyset. Ved den ene veggen står en smal bokreol; under føttene hennes er et persisk teppe, kunstferdig slitt. Vi har vært rike i evigheter.

Eller rike lenge nok, i hvert fall.

«Turen din var …?» Spørsmålet brenner bort. Dianas aksent er som tåke, engelsk og myk i kantene.

«Humpete.»

«Helt fra New York?»

«Helt fra flyplassen. Vi hadde ikke mer enn en meters sikt. Det føltes som om jeg ble føyst av gårde til et eller annet mystisk sted. Som i ‘Ingeniørens tommelfinger’.»

Diana blunker høflig.

«Sherlock Holmes,» legger Nicky til.

«Ah.»

«Den handler om en ingeniør – nei takk, bare melk – en ingeniør som reiser fra jernbanestasjonen til et mystisk hus to mil unna. Vognvinduene er blendet, og reisen later til å ta en evighet. Så prøver kundene hans i huset å drepe ham. Ved hjelp av en hydraulisk presse. Så skjønner Holmes at huset lå nær jernbanestasjonen hele tiden. Vognturen var en skinnmanøver: Ingeniøren hadde blitt fraktet én mil av gårde og én mil tilbake igjen.»

Diana snurper leppene. «Jeg må bekjenne» – det høres virkelig ut som en bekjennelse – «at jeg ikke er noen krimfanatiker slik du er. Slik dere begge er.» En nyve i pannen. «Jeg mener ikke fanatiker negativt.»

«Jeg tolker det ikke negativt. Hva liker du å lese?»

Diana nevner en nobelprisvinner og to franske forfattere.

«Vi har ingenting til felles,» sier Nicky.

«Vel, jeg underviste i fransk i flere år. Latin også. Men jeg har lest noe av det du har skrevet – essayet om Edgar Allan Poe, husker jeg, og det om Ngaio Marsh. Du har en veldig menneskelig stil. Vi har vel en tendens til å tenke på krimforfattere som potensielle mordere, eller hva? Mordere in spe? Men dette fikk meg til å ville kjenne dem. Fikk meg til å ville lese bøkene deres også.» Hun tar en slurk. «Og du leder et kurs i krimskriving?»

«Jeg holder et krimseminar i vårsemesteret. Ellers kan studentene skrive hva de vil. Fiksjon, som regel. Jeg minner dem på at mange store amerikanske romaner er krimfortellinger. Lolita. Drep ikke en sangfugl. Native Son. Gatsby – det er en detektivroman. Detektiven går ikke med skilt, eller fedorahatt, men han prøver like fullt å oppklare et mysterium.»

Diana tar en slurk av teen, og Nicky stirrer ned i fanget og plukker bort et hundehår fra kneet. Lover seg selv å snakke mindre. «Forresten – jeg kommer med gaver,» sier hun og snakker mer likevel. Hun åpner vesken. «Fikk visst ikke pakket den inn så pent …» Til tross for at hun hadde holdt på i førti minutter, med tungen stikkende ut mellom tennene som om hun var et barn som prøvde å fargelegge innenfor strekene.

Det er helt åpenbart et forstørrelsesglass, men Diana er høflig nok til å spørre hva i all verden det kan være, før hun tar av papiret. «Å, så flott – for et vakkert håndtak. Kobber? Hvor gammelt er det?»

«Fra tidlig 1920-tall.»

«Han kommer til å bli henrykt.»

«Det var det minste jeg kunne gjøre, virkelig.» Nicky ser på dampen som svever over teen hennes. «Jeg er virkelig takknemlig,» hører hun seg selv si, og hun løfter blikket mot Diana. «Dette er et – virkelig usedvanlig privilegium.»

Et smil, en ytterst blyg krumming av leppene. «Har du jobbet med et prosjekt som dette før?» spør Diana. «En – privat biografi? Bare for nære og kjære?» Hun gestikulerer mot seg selv, nølende, som om hun er usikker på om hun faktisk er nær og kjær. «Finnes det et offisielt navn for det?»

«Aldri. Og ikke så vidt jeg vet.»

«Så typisk Sebastian å slenge inn en vri i siste øyeblikk. Jeg foreslo – jeg håper du ikke tar det ille opp – jeg foreslo faktisk at han kanskje kunne skrive den selv, men …» Et skuldertrekk. «Han er redd han ikke vil få tid til å gjøre det ordentlig. Dessuten har han jo bare sitt eget perspektiv. Han ønsker en nedtegnelse med …» Nok en gang slukner setningen som en fyrstikk.

«Flere fortellerstemmer,» foreslår Nicky.

«Nettopp.»

«Hvordan er det med ham?»

Skålen klirrer da Diana setter den på bordet. «Visstnok tar ikke nyresvikt livet av deg før – det tar livet av deg. Du faller ikke død om, akkurat, men det meste går omtrent som vanlig helt frem til slutten. Med flere høneblunder. Det vil si noen måneder. Cirka.»

Nicky nikker.

«Selv om jeg har lært aldri å undervurdere ham,» sier Diana og stryker seg over leggen med begge hender. «Dessuten gleder han seg veldig til å møte deg.»

«Å, ikke så mye som jeg gjør.»

«Det kan dere krangle om. Han elsker å ha en sparringpartner.»

En klokke et sted utenfor rommet slår. Diana kikker på armbåndsuret sitt. «Har du spist?»

«Et smørbrød ville ikke vært av veien,» innrømmer Nicky. «Eller et speilegg.»

«Hva med begge deler? Jeg kan fikse en croque madame til deg.» Uttalt som en innfødt. Diana glatter på kjolen idet hun reiser seg. «Et pretensiøst smørbrød med skinke og o…»

Og så braser en bølge inn i dagligstuen.

Fyller den, oversvømmer den – Nicky venter at møblene skal flyte opp på en flodbølge av lyd, venter på at vinduene skal gå i knas og lage et stort spetakkel, på at lysekronen skal svinge og krystaller regne ned.

«Bring meg barnet!»