Les et utdrag fra «Skriften i vannet»

Her kan du lese innledningen til Skriften i vannet, første bok i den nye serien Blodstormen.

God fornøyelse!

Prolog – Midtsommeraften 2019

Bordet er dekket til bryggefest. Her mangler intet av det som tilhører en svensk midtsommerfeiring. Sild, nypoteter og dram, men også kjøttboller og skinke dersom silden skulle bli for eksotisk for de langveisfarende gjestene. En kritthvit duk er lagt over bordet der det fineste dekketøyet er plassert. Et par svenske bordflagg vaier svakt i sjøbrisen. Det er en perfekt dag.

Vertskapet er Olof Helander og hans kone Gabriella, eierne av Knektholmen, en snau kilometer fra Tärnö i Stockholms skjærgård. På knausen over bryggen står den arkitekttegnede villaen deres – som de selv kaller «hytta» – ett hundre og femti kvadratmeter åpen planløsning med panoramavinduer mot havet. Olofs handel med utslippstillatelser og klimakvoter har bekostet den festen. De fire gjestene som med begeistrede utrop slår seg ned rundt bordet er Chen Bao, som også driver i klimabransjen i sitt hjemland Kina, samt hans kone Chen Min, i tillegg til Cédric Montaigne, EU-parlamentariker med ansvar for samordning av klimatiltak mellom medlemslandene, og hans kone, Suzanne.

Verten slår i glasset og ønsker sine gjester velkomne på engelsk, og slenger med et par vendinger på kinesisk og fransk. Men før han løfter drammeglasset sitt, skal alle lære seg å si «Skål» på svensk, en utfordring som mottas med latter og en forlegen fnising fra Chen Min som legger hånden over munnen.

Ved den ene kortenden av bordet, skjult bak et par store solbriller og med ansiktet vendt mot sjøen sitter ekteparet Helanders fjorten år gamle datter, Astrid. Hun hater hele opplegget og det er bare Olofs trussel om å endre passordet på ruteren som gjør at hun sitter der og «representerer familien» som hennes far uttrykte det. Hun avskyr den tilgjort joviale stemningen, hun plages av gjestenes pliktskyldige spørsmål til henne, hun var nær ved å implodere av ubehag da de halvfulle, voksne menneskene hoppet rundt den hjemmelagede midtsommerstangen for å lære seg den typisk svenske dansen «Småfroskene», og hun vemmes over at det står kjøtt på bordet.

Før gjestene satte seg til bords, tok Astrid et bilde av kjøttfatet og la det ut på Insta’n sin med teksten «Midsummer is Murder». Hun har rundt fire tusen følgere og legger ut bilder, filmsnutter og innlegg om veganisme og dyrenesrettigheter.

Astrid tar fram mobilen sin og konstaterer at klokken er kvart over ett. Hun kommer ikke til å sitte her og representere mer enn toppen et kvarter til, deretter kan faren hennes si hva han vil. Hun løfter blikket mot sjøen som ligger nesten speilblank, og de få seilbåtene som er utpå har berget seilene og startet motoren.

«Helan går, sjung hoppfallerallan …»

Olof har reist seg, og Astrid kniper igjen øynene av ren smerte. Da hennes far insisterer på å lære gjestene også denne tradisjonelle svenske visen, og de melodisk famler seg fram med sine respektive aksenter, tenker Astrid: Ti minutter. Nei, fem. Fem minutter til.

For selv å holde ut disse fem minuttene, trykker Astrid på FaceTime-ikonet og ringer til Algot, en gutt i klassen hennes som hun vet er temmelig forelsket i henne. Hun kan trenge en smule beundring på en dag som denne. Mens det ringer, løfter Astrid ansiktet mot sjøen som glitrer i gull gjennom solbrillene. I det fjerne hører hun en motordur som nærmer seg.

«Hva er det de driver med?»

Astrid Helander senker telefonen der ansiktet til Algot er dreid til side for å høre bedre hva som foregår hos Astrid. De voksne er fortsatt beskjeftiget med sin infantile og i negativ forstand grensesprengende tolkning av «Helan går». Astrid rister på hodet og løfter opp telefonen igjen.

«Det vil du ikke vite.»

«Okei. Har du lagt ut noe nytt?»

«Mm. Nå nettopp.»

Det smatrer i tastaturet hans og sekundet etter lyser det kvisete ansiktet hans opp i et bredt glis. «Midsummer is Murder. Kult. Åtti likes allerede. Her får du en til.»

Algot er snill, smart og oppmuntrende, og Astrid skulle virkelig ønske at hun kunne besvart hans følelser, men hun har mer enn nok med å finne ut av sine egne og i den prosessen har hun begynt å mistenke at hun er aseksuell. Hun har aldri hatt noen følelser for noen, hvis man ser bort ifra at hun som åtteåring hadde en krøsj på Edward i Twilight, mest på grunn av at det nærmest var obligatorisk.

Hun spør Algot hva han driver med, og han svarer «ikkeno særlig» samtidig som en åpen båt glir inn i øvre del av Astrids synsfelt og nærmer seg bryggen. Venter de fler tullinger til festen? Motoren slås bakk og settes deretter i fri. Båten blir liggende stille fem meter fra bryggekanten. Astrid kikker opp.

Men hva i …?

Det sitter to menn i båten. Begge har finlandshetter over hodet. Nå huker de seg ned og løfter opp hver sin …

«Hælvete!» skriker Astrid og kaster seg inn under bordet i samme øyeblikk som de to mennene åpner ild med maskinpistolene sine. Astrid presser kinnet sitt mot de varme bryggeplankene mens hun hører glass og porselen knuses over hodet hennes, den smatrende lyden av prosjektiler med en vanvittig høy skuddtakt som trenger inn i kropper. Gjennom skuddsalvene hører hun Algot skrike gjennom telefonen: «Hva er det som skjer? Hva er det som skjer?»

Mørket under bordet punkteres av prosjektiler som passerer gjennom bordduken ved den ytre enden av bordet og slipper inn tynne striper av sollys rett over hodet hennes. I det samme kjenner hun et støt i den høyre hånden. Telefonen splintres, og restene flyr ut over bryggekanten. En splint

risper Astrid over kinnet.

Jeg kommer til å dø, jeg kommer til å dø …

En duft av sildelake og brennevin trenger inn i neseborene mens kropper glir eller faller fra stoler rundt henne og våpnene fortsetter å smatre. Den hvite duken flekkes av blod, og med de siste restene av rasjonell tankegang, innser Astrid at et prosjektil kan splintre skallen hennes når som helst.

Hun ruller den samme veien som telefonen hennes tok, over bryggekanten og ned i vannet.

Hun bryter vannflaten og synker ned i det kalde halvmørket. Fremfor de oppsperrede øynene hennes vaier tang og sjøgress. Bevisstheten hennes slukner, og alle fornuftige tanker forsvinner. Det er så stille og deilig her nede. Her skal hun bli. Hun kiler høyrefoten inn mellom to planker i bryggefundamentet for å hindre seg selv i å flyte opp til overflaten.

Stille og rolig. Nå er det fint. Litt vel mørkt bare. Astrid rister på hodet av sin egen dumhet. Utrolig nok har hun fortsatt solbrillene på seg. De er faktisk like hele. Kult.

Utdrag fra John Ajvide Lindqvist: Skriften i vannet. Oversatt fra svensk av Henning Jørgen Gundersen.