Les et utdrag fra «Skråpånatta»

Her kan du lese et lite utdrag fra Skråpånatta, tredje og siste bind i Heknetrilogien av Lars Mytting.

Det blir alltids bruk for dynamitt

«Folk har begynt å komme alt,» sa fru Røhme.

«Slik er det når det er matservering,» sa Kai Schweigaard.

Uret viste halv tolv. Egentlig kunne han gått ned nå, for å være sikker på at ingen klovn satte seg for enden av langbordet, men var han først der, måtte han småprate, og det skulle en sogneprest slippe. Likevel – det hadde jo vært nyttig å vite hva folkesnakket gikk i. Han steg ned baktrappa og inn i et lite værelse vegg i vegg med spisestuen.

Det var her han og Astrid Hekne, for over femti år siden, hadde strukket ut en langduk og sett hverandre i øynene. Så forlatt, dette rommet. Bare et sybord og skap med dekketøy.

Nå trakk han fordel av at slike arbeidsrom var tynnveggede, i sin tid en ordning for at serveringsdamene skulle lytte etter behov for påskjenk, for bakenfor kunne han overhøre gårdbrukerne.

Stemningen virket dyster. Lite vågsom. Det tegnet ikke bra.

Han gjenkjente stemmen til Ola Mossen, faren til melkebilsjåføren. Han eide en gammel husmannsplass og drev skogsarbeid attåt. Kona var trivelig, og de to sønnene, – Jon og Odd, hadde vært høflige og interesserte ved konfirmantundervisningen. Mossen selv var en røslig mann med sterke øyenbryn og hadde det ved seg at han sjelden vred hodet, bare øynene. Han talte småkårsfolkets sak, og hadde stiftet lokallag av Nasjonal Samling ved et møte på Høgvang. De hadde satt fram kaffekopper til førti, men bare ni kom. Av disse hadde to gått feil og tre ugifte menn var der for å få gratis kaffe. Jevnt over hadde folk litt sans for det første partiprogrammet til ns. Det var mye folkevett i det, syntes de, men partiet var for lite til å stemme på, de ville ikke få innflytelse uansett, og de eneste som til slutt stemte på Mossen, var sønnene hans, visstnok ikke kona. Likevel ga han aldri opp kampen mot urettferdigheten.

Bak veggen hørte Schweigaard Ola Mossen fortelle om en tvangsauksjon i Brekkom. En gårdbruker hadde ikke greid banklånet.

«Da var lensmannen der. Først solgte han husdyra og redskapen. Øksene, ljåene, rivene. Slipesteinen. Deretter inventaret. Sengelaken. Skinnfeller.»

Mossen fortalte, oppriktig harm, at lensmannen hadde solgt skoene til ungene på gården. Så ble grytene og stekepannene og kjøkkenstellet budt fram. Brått la lensmannen ned hammeren og sa at dette var penger nok til å innløse bankens krav.

«Døm er ni i huset,» sa Mossen. «Vet du åssen døm eter nå? Døm deler på tre kniver og seks gafler. Garden fekk døm beholde. Å godt gjør det, når ljåene og slipesteinen og kua er borte? Dette har vorte et land som tar skoene åt unger, det.»

Schweigaard hadde hørt for mange slike historier. Flere menn hadde tatt sitt liv de siste årene. Én skjøt seg etter et pokerlag, en annen hoppet utfor en fjellknaus fordi han hadde forregnet seg på gjelda. Den gamle ordningen hvor brukene var selvforsynte og rådde over sine husmenn hadde vært urettferdig, men miserene holdt seg innenfor gjerdet på den enkelte gård. Før hadde hvert menneske kunnet litt om omtrent alt. Nå var alt inndelt i fag. Alt skulle helst gjøres med maskineri, håndredskap måtte lages på fabrikk og ikke med tollekniv, og lønningene ble kranglet om støtt. Folk trælet med å få betalt regningene, og dermed gikk tålmodigheten med i dragsuget. Aldri hadde nordmenn vært mer uenige enn nå, aldri hadde landet hatt denne sortens beske harme i politikken. Det skulle slås hardt i bordet ved hver minste dissens, og slik var det også blitt på Butangen.

«Døkk har hørt om han Jehans Hekne?» sa noen bak veggen. «Han har alt begynt å hogge inni der han vil setervegen skal gå. Skal lure på å slags fordel han frister å ordne seg denne gongen.»

«Det var da avtalt på forrige møte,» sa noen.

«Nja. Var det nå det?»

«Hysj. Ikke her!» sa en annen.

Schweigaard ristet på hodet. Dette var typisk for hvordan bygdefolket pratet om Jehans og Kristine. De var etter hvert ganske formuende, penger de aldri fikk tid til å bruke, og unnet seg ikke stort annet enn en jakttur og kanskje én moltetur.

Schweigaard trakk opp til kontoret. Han fikk bare håpe at stemningen løste seg opp når mer humørfylte karer ankom, gjerne gårdbrukerne fra Dokken, Hjelle og Hilstad.

«Vel, da tar vi fatt,» sa Schweigaard. «Først må vi søke enighet om arbeidsinnsatsen til den enkelte gård. Forslaget lyder som følger: Hver snauhugger tredve meter trasé for hver ku gården hadde på setra i fjor.»

Straks var levenet i gang.

Hva med bøndene som stort sett drev med sau? Gårdene med geit? De ville også slippe for billig. Geitebøndene svarte at dyrene deres sannelig min hatt kunne greie seg uten setervei, fordi de jo kunne gå overalt. Stemningen hadde surnet alt før tredje taler reiste seg og sa at tredve meter aldri var tredve meter, hitsiden av elvedalen var mer travalig å snauhugge enn bortsiden! Hver innsigelse avlet fram to nye, og ideer som egentlig var fornuftige, ble umulige å imøtekomme, fordi gårdbrukerne støtt hektet på en dulgt fornærmelse. Først ti over tre greide Butangen utmarkslag, med magert flertall, å vedta en arbeidsinnsats på 26 meter for hver ku, 3 meter for hver søye og 11⁄2 meter for hver geit. Et addendum på ni punkter redegjorde for bidragene til de som ville ha med gris eller reiste innover bare for hogst, samt passeringstakster for utenbygds med og uten håndkjerre.

Schweigaard pustet ut da Jehans endelig slapp til med sin plan for sprengningsarbeidet. Han fikk prate nesten uavbrutt med all sin stillfarne dugelighet – ingen begynte, i hvert fall foreløpig, å grynte om at dette egentlig skjedde for hans egen vinning – han var tross alt bygdas dynamomester og sprengningsbas, og han var innenbygds og hadde gått opp hver meter, han kjente tilmed navnet på bergartene, også de merkelige, blåsvarte klippene øverst i elveleiet til Breia.

«Det er uråd å vite nøyaktig hvor mye dynamitt oss vil behøve,» sa Jehans. «Steinsortene og lagene i berget varierer mye. Sjøl med gode regnestykker går det ikke an å anslå mengda nøyere enn mellom 370 og 550 kilo dynamitt.»

Her kom problemet. Prislisten fra Norsk Sprængstofindustri viste en stor kvantumsrabatt fra og med 500 kilo, og Kai Schweigaard gjorde seg straks til talsmann for at de burde bestille 550 kilo med en gang. Ola Mossen reiste seg og sa at dette bare var tull. Det var mye bedre å kjøpe 370 kilo nå, sprenge ut veien så langt de rakk, og bestille resten når de fikk oversikt. Det dyreste var jo å handle

for mye! Hvem skulle sitte med det som ble til overs? Og hadde de forhandlet skikkelig med dynamittfabrikken, mon tro? Var det noen prosenter rabatt som gikk rett til visse personer her?

Schweigaard gjenkjente det. Fattigdom forkledd som forsiktighet. Byggingen av seterveien ville spise farlig mye av bankbøkene. Planen var å gjøre den fire meter bred, og Jehans hadde tegnet inn møteplasser med to hundre meters avstand, i tilfelle det en gang kunne komme biler imot. Flere gårdbrukere var mot dette, det ville bli for dyrt, biler kom uansett ikke til å bli alminnelig, og etter hvert sluttet samtalen å handle om dynamitt, den skled ut i en kappestrid, de begynte å rive kjeft, et ritual så typisk for gudbrandsdølene, der anklager av giftigste sort skulle kippes nedover bordet slik at kunsten ble å sende spissfindige tvetydigheter oppover igjen. Andre halte ut tiden for å få en ekstra servering av fru Røhmes smørbrød. Da klokken passerte fem, var det ikke annet råd enn at Schweigaard måtte be henne lage en ny runde mat, og snart kom seks vakre fat på bordet. Linkledene over smørbrødfatene ble trukket av, mer kaffe ble skjenket i porselenskopper så små at de lignet eggeglass i arbeidsnevene, og fortsatt svaiet  praten for og imot 370 eller 550 kilo sprengstoff.

Da gikk Kai Schweigaard lei.

Han reiste seg og kremtet, men ingen så på ham. Det gamle bråsinnet hans lynte til. Han dundret knyttneven i bordet, så hardt at det skrall i veggene og kaffekoppene skvulpet over, og lot ett og ett ord følges av et slag med neven:

«Nå – snakker – far!»

Gårdbrukerne ble stille som konfirmanter. En geitostskive falt av rundstykket som Lars Romsås hadde strukket seg etter, og han la det forsiktig tilbake.

«Vi bestiller 550 kilo sprengstoff,» sa Kai Schweigaard. «Da får vi kvantumsrabatten. Jeg forskutterer personlig differansen på de 180 kiloene. Blir noe igjen, oppbevares det i steinfjøset her, som er tørt og trygt. Alle med andel i veien får senere kjøpe til egne behov – nei, ikke avbryt, herr Mossen, jeg vet hva De skal si, restlageret blir også solgt til innkjøpsprisen, selvsagt, for, joda! Den oppnådde rabatten tilhører oss alle. Det blir alltids bruk for dynamitt.»

Møtet ble en slik påkjenning at både tirsdag og onsdag passerte uten at Kai Schweigaard kom seg ovenpå. Fru Røhme satte fram mat ved sengen hans, men han lot som han sov. Hun hadde bedt ham gå til doktor flere ganger det siste året, men det hadde ikke blitt noe av.

På slike dager gjorde savnets mange avarter seg gjeldende i enkeltsengen. Han savnet ungdommens spenst og arbeidsførhet, han savnet gamletiden, han savnet berøring.

Og han savnet enkefru Stueflaaten.

Det var ikke en lengsel lik det avgrunnsdype, livslange draget mot Astrid Hekne, men en livligere sort. Ikke uforpliktende, men heller ikke for evigheten. To år var gått siden de sist så hverandre, men de brevvekslet. Av og til var et visst frisinn å lese mellom linjene, for alderdommens eneste dristighet var å gjenopplive den dristighet som en gang var.

Da Dovrebanen åpnet i 1921, hadde de gått til det uhørte skritt å dra til Trondheim sammen. Hun ventet på ham ved den nye stasjonen på Dombås, som, lik så mange jernbanestasjoner, lå midt i ødemarken uten noen hus omkring. Der sto hun, i nysydd, burgunder reisekjole, med håret vakkert oppsatt.

På veien dit, særlig forbi den nifse strekningen gjennom sluktene i Rosten, hadde han kjent hjertet slå i takt med dunkingen i skinnegangen. Ikke bare fordi elva fosset langt der nede, men fordi reisen var en tilsvarende risikabel ferd  til en avgrunn i sjelslivet hans.

Hun var et formidabelt menneske. Gnistrende skarpsindig, snar med innsigelser, bereist, full av energi for kvinnesaken. Med henne slapp han å være prest, han slapp å kjempe for å være den klokeste, og han kjente en dragning etter å berøre henne, forsyne seg av alt han hadde latt gå tapt, men kanskje kunne spise rester av.

Han hadde hatt sine diskusjoner med seg selv. En affære var fullstendig skandaløst for en prest. Hva biskopen sa, brydde han seg lite om. Hva Gud mente, hadde han etter hvert blitt mer lydhør for. Det var likevel hva Astrid Hekne ville mene, tross at hun lå på kirkegården, som uroet ham mest.

Likevel, framme i Trondheim hentet han frihet fra noe Astrid sa om gifteringer. At en kvinnes ringfinger er slik skapt at den har plass til to.

Dessuten, tenkte han: I hans alder kunne det umulig bli rare synden av det.

Framme i Trondheim hadde de vandret lenge omkring. Spist sjømannsbiff og sviskekompott, før de tok en ny spasertur til fordøyelsens beste. Hun stanset foran en rolig dam ved Nidelven. Side om side så de på hverandre i elvevannetsspeiling. Han nøt synet av de fine små rynkene omkring øynene hennes, som årringene på vakkert treverk, og hva hun nøt å se i ham, forsto han egentlig ikke.

Kanskje så hun bare i Nidelvens vann at tiden var kommet.

Kai Schweigaards seng behøvde ikke å res opp neste morgen. I hotellværelset hennes hadde lystene vist seg mer oppdemmet enn utdødd. Etterpå hadde hun støttet seg på albuen, satt en pekefinger på nesetippen hans og sagt: «Ta det nå med ro, herr Schweigaard. De trenger ikke ta igjen for førti års sølibat på én natt. Vi har all verdens tid.»

Pur smiger fra hennes side, selvsagt. Han var gammel og totalt uerfaren. Dessuten hadde de ikke all verdens tid. Giftermål kom aldri på tale, men overenskomsten var ærlig. Fullt og helt kunne de aldri få hverandre, for hun hadde også en gravstein å gå til.

«Vi gjør hverandre godt likevel,» sa hun. «Vi mater dyrene. Sjelen og hjernen og kroppen.»

Gode år passerte på denne måten, tross at alderen innhentet ham og den seksuelle fred senket seg. I det siste brevet hadde hun fortalt om giktvondt i fingrene, og at han dessverre ikke kunne påregne noen ny genser til jul.

Men, tenkte Kai Schweigaard. Noe hadde de fått. Og det er som islendingene sier: Av og til er noe helt fantastisk.

Utdrag fra Lars Mytting: Skråpånatta