Les et utdrag fra Aleksej Navalnyjs «Patriot»

Aleksej Navalnyj begynte å skrive på sin selvbiografi Patriot kort tid etter at han nesten døde av en forgiftning i 2020. Boken er historien om hans liv: hans ungdom, hans aktivisme, hans ekteskap og familie, hans engasjement for å utfordre en verdensmakt som er fast bestemt på å stilne ham, og hans overbevisning om at endringen kommer, den kan ikke stoppes. 

Her kan du lese et utdrag fra første kapittel i boken:

Det var egentlig ikke så vondt å dø. Hadde jeg ikke tatt mitt siste åndedrag, ville jeg ikke ha ligget rett ut på gulvet utenfor flytoalettet. Som du sikkert kan forestille deg, var det ikke spesielt rent der.

( ....)

Flyet vårt ropes opp, og 07.35 viser vi passene og går inn i bussen som skal kjøre oss de 150 meterne ut til flyet.

Flyet er fullt, og det blir litt oppstyr på bussen. En mann gjenkjenner meg og spør om en selfie. Ja visst, klart det. Det gjør at flere tør spørre, og det er kanskje ti til som presser seg fram for å få tatt bilde. Jeg smiler blidt til andre folks telefoner, og som alltid ved slike anledninger lurer jeg på hvor mange som egentlig vet hvem jeg er, og hvor mange som bare vil ta bilde i tilfelle jeg skulle være en kjent person. Det er et perfekt eksempel på Sheldon Coopers definisjon av en B-kjendis i The Big Bang Theory: «Straks du sier hvem han er, er det mange som gjenkjenner ham.»

På vei inn i flyet er det flere som tar bilde, og Kira, Ilja og jeg er blant de siste som finner plassene våre. Det bekymrer meg, for jeg har en sekk og en koffert som må stues vekk. Hva om det er fullt i alle bagasjehyllene? Jeg vil ikke være den fortapte fyren som går rundt i kabinen og ber besetningen om hjelp med å finne plass til håndbagasjen.

Det ordner seg til slutt. Det er plass til kofferten, og jeg setter sekken mellom føttene mine på gulvet ved vinduet. Kollegene mine vet at jeg helst vil ha vindusplass, så de kan skjerme meg mot dem som måtte ønske å diskutere den politiske situasjonen i Russland. Jeg liker stort sett å prate med folk, bare ikke på flyet. Det er mye støy der, og jeg liker ikke å ha et ansikt som roper til meg bare tjue centimeter unna: «Du er korrupsjonsgransker, ikke sant? La meg fortelle om mitt tilfelle.»

Russland er bygd på korrupsjon, og alle har en sak de vet om.

Jeg er i godt humør, og humøret blir enda litt bedre ved tanken på de tre og en halv timene med fullstendig avslapning som venter. Først vil jeg se en episode av Rick and Morty, så vil jeg lese.

Jeg fester setebeltet og tar av meg skoene. Flyet setter fart nedover rullebanen. Jeg dukker ned i sekken, tar opp laptopen og hodetelefonene, åpner Rick and Morty-mappen og velger en tilfeldig sesong og episode. Jeg har flaks igjen, det er episoden der Rick blir til en sylteagurk. Elsker den.

En flyvert går forbi og kaster et skjevt blikk på meg, men ber meg ikke om å folde sammen laptopen, slik man skal ifølge utdaterte sikkerhetsbestemmelser. Det er en av fordelene ved å være en B-kjendis. Dette er virkelig en god dag.

Men så slutter det å være en god dag.

Takket være den vennlige flyverten vet jeg nøyaktig når jeg følte at det var noe som ikke stemte. Senere, etter 18 dager i koma, 26 dager på intensiven og 34 dager på sykehuset tok jeg på meg hansker, tørket av laptopen med en våtserviett, åpnet
den og oppdaget at det var gått 21 minutter siden episoden startet.

Det skal noe til å få meg til å slutte å se Rick and Morty. Turbulens er ikke nok. Jeg ser på skjermen, men klarer ikke konsentrere meg. Jeg begynner å kaldsvette, svetten renner nedover pannen. Det er noe veldig, veldig merkelig som skjer med meg. Jeg må klappe sammen laptopen. Iskald svette renner nedover ansiktet. Det er så ille at jeg må be Kira i setet ved siden av om et papirlommetørkle. Hun er oppslukt av eboka hun leser, fisker opp et papirlommetørkle fra vesken og gir det til meg uten å se opp. Jeg bruker ett. Så et til. Det er helt klart noe som ikke er i orden. Noe jeg aldri har opplevd før. Jeg vet ikke hva som skjer med meg. Jeg har ikke vondt noe sted. Det er bare en underlig følelse av at hele systemet mitt svikter.

Jeg kommer til at det må være reisesyke fordi jeg stirret på skjermen under avgang. Usikker sier jeg til Kira: «Jeg er ikke helt bra. Tror du du kunne snakke med meg en liten stund? Jeg trenger å konsentrere meg om å høre noens stemme.»

Det var en rar ting å be om, men etter å ha summet seg begynner Kira å fortelle om boka hun leser. Jeg forstår det hun sier, men det kreves en nesten fysisk anstrengelse. Konsentrasjonen svekkes sekund for sekund. Et par minutter senere registrerer jeg bare at leppene hennes beveger seg. Jeg hører lyder, men forstår ikke det som sies. Senere forteller Kira at jeg var til stede i omtrent fem minutter og mumlet «Ehem», «Aha», og ba henne om å forklare et par ting.

En flyvert kommer forbi med trillevogna – noe å drikke. Jeg prøver å bestemme meg for om jeg burde drikke litt vann. Ifølge Kira sto han og ventet. Jeg så på ham i taushet i ti sekunder, til både hun og han begynte å føle seg utilpass. Så sa jeg: «Jeg må visst få komme ut.»

Jeg fant ut at jeg ville gå og ta litt kaldt vann i ansiktet, og at det ville få meg til å føle meg bedre. Kira dyttet borti Ilja, som satt i setet ved midtgangen og sov, og de slapp meg forbi. Jeg gikk i bare sokkelesten. Det var ikke fordi jeg ikke orket å ta på meg skoene, det føltes bare ikke så viktig.

Heldigvis var det ledig på toalettet. Alt du foretar deg, krever tankevirksomhet, men som regel skjer det uten at du legger merke til det. Nå måtte jeg anstrenge meg for å begripe hva som foregikk og hva jeg måtte gjøre. Dette er toalettet. Jeg må finne låsen. Tingene har ulike farger. Dette er sannsynligvis låsen. Skyv den til side. Nei, den andre veien. OK, og der er kranen. Jeg må trykke på den. Hvordan gjør jeg det? Med hånden. Hvor er hånden? Der er den. Jeg må ta vann i ansiktet. Et sted i bakhodet har jeg kun én tanke, som ikke krever at jeg anstrenger meg og som fortrenger alt annet: Jeg klarer ikke mer. Jeg tar vann i ansiktet, setter meg på toalettet og innser til slutt at jeg er ferdig.

Jeg tenkte ikke at jeg kanskje var ferdig, jeg var helt sikker.

Prøv å ta på håndleddet med en finger fra den andre hånden. Du føler noe fordi kroppen utskiller acetylkolin, og en nerveimpuls varsler hjernen om handlingen. Du ser det med dine egne øyne og kjenner det med berøringssansen. Gjør så det samme med lukkede øyne. Du ser ikke fingeren, men du merker det med en gang når du berører håndleddet og når du ikke gjør det. Det er fordi kroppen skiller ut kolinsterase, et enzym som stanser nerveimpulsen når jobben er gjort. Det ødelegger det «brukte» acetylkolinet og alle spor av signalet som ble sendt til hjernen. Hadde ikke det skjedd, ville hjernen ha mottatt signaler om berøring av håndleddet igjen og igjen, mange millioner ganger. Det er på samme måten som med et distribuert tjenestenektangrep (DDoS) på et nettsted: Ett klikk åpner nettsiden, en million klikk i sekundet får nettsiden til å kollapse.

For å bli kvitt et DDoS-angrep kan du laste opp serveren på nytt eller installere en kraftigere server. Med mennesker er det ikke fullt så enkelt. Hvis hjernen blir bombardert med flere milliarder signaler, blir den fullstendig desorientert, klarer ikke behandle signalene og slår seg til slutt av. Etter en stund slutter personen å puste, åndedrettet er jo også styrt av hjernen.

Det er slik nervegift virker.

Jeg gjør en siste kraftanstrengelse og sjekker kroppens funksjoner. Hjertet? Ikke vondt. Magen? I orden. Leveren og andre organer? Ikke det minste tegn til ubehag. Og alt i alt? Forferdelig. Jeg orker ikke mer, jeg holder på å dø.

Jeg klarer så vidt å ta litt mer vann i ansiktet. Jeg vil tilbake til plassen min, men tror ikke jeg greier å gå ut av toalettet. Jeg vil ikke klare å finne dørlåsen. Synet er klart. Døra er der foran meg. Låsen også. Jeg er sterk nok, men å holde den dumme låsen i fokus, strekke meg mot den og skyve den i riktig retning er veldig vanskelig.

Til slutt kommer jeg meg ut. Det står flere og venter i midtgangen, og jeg ser at de ikke er særlig blide. Jeg har antagelig vært lenger på toalettet enn jeg trodde. Jeg ser ikke ut som om jeg er full, jeg sjangler ikke, ingen peker på meg. Jeg er bare en helt vanlig passasjer. Kira fortalte senere at jeg virket normal da jeg reiste meg fra setet og tok meg greit forbi henne og Ilja. Jeg var bare veldig blek.

Jeg står der i midtgangen og sier til meg selv at jeg må be om hjelp. Men hva skal jeg be om? Jeg klarer ikke sette ord på hva som er galt og hva jeg trenger.

Jeg ser bakover i flyet, men så snur jeg meg motsatt vei. Nå står jeg vendt mot flykjøkkenet, fem kvadratmeter med trillevogner, dit du går på en lang flytur når du vil ha noe å drikke.

Det er noe eget med ordentlige forfattere. Når jeg blir spurt hvordan det er å dø av et kjemisk våpen, får jeg to assosiasjoner: desperantene i Harry Potter-bøkene og nazgulene i Ringenes Herre. Det gjør ikke vondt å bli kysset av en desperant – offeret kjenner bare at livet tar slutt. Nazgulenes hovedvåpen er deres skremmende evne til å frata deg både viljestyrke og handlekraft. Der jeg står i midtgangen, blir jeg kysset av en desperant, og en nazgul står like ved. Jeg overveldes av manglende evne til å forstå hva som skjer. Livet er i ferd med å forlate meg, og jeg har ingen viljestyrke til å gjøre motstand. Tanken om at «jeg klarer ikke mer» blir raskt avløst av erkjennelsen av at dette er slutten.

Flyverten ser undrende på meg. Det er visst den samme som lot som om han ikke la merke til laptopen min. Jeg gjør en siste anstrengelse for å finne ord jeg kan si til ham. Til min egen overraskelse greier jeg å si: «Jeg er blitt forgiftet og er i ferd med å dø.» Han ser på meg og virker hverken oppskjørtet eller overrasket, ikke engang bekymret – faktisk smiler han lett. «Hva mener du?» Ansiktsuttrykket hans endrer seg radikalt da han ser at jeg legger meg ned på gulvet. Jeg faller ikke, kollapser ikke, svimer ikke av. Jeg føler bare intenst at det er meningsløst og tåpelig å bli stående. Jeg skal jo tross alt dø, og hvis jeg ikke husker feil, pleier folk å dø liggende.

Jeg ligger på siden. Jeg stirrer på veggen. Jeg føler meg ikke lenger flau eller engstelig. Folk begynner å løpe fram og tilbake, og jeg hører bekymrede stemmer.

En kvinne roper tett inntil øret mitt: «Føler du deg dårlig? Er det hjertet?» Jeg rister svakt på hodet. Nei, jeg har ikke problemer med hjertet.

Jeg rekker så vidt å tenke at det er ikke sant, det de sier om døden. Livet passerer ikke revy for mitt indre. Ansiktene til mine kjære viser seg ikke. Jeg ser heller ingen engler eller strålende lys. Jeg dør mens jeg ligger og stirrer på veggen. Stemmene blir utydelige, og de siste ordene jeg hører, er kvinnen som roper: «Nei, hold deg våken, hold deg våken!» Så døde jeg.

Røpevarsel: I virkeligheten gjorde jeg ikke det.