Les et utdrag fra «Inn i vårt mørke hus»

Alice er idealist, og er tilhenger av mangfold og integrering. Men da ny skolegrense flytter hennes lille datter over til skolen der barna fra blokkene går, trer en ny Alice frem. Inn i vårt mørke hus av Silje Bekeng-Flemmen viser hva som skjer når gode intensjoner må vike for skjulte fordommer, slik at kaoskreftene slippes løs. Her kan du lese innledningen til romanen. 

PROLOG

Emil fortsatte å rope en stund etter at jeg låste ham inne. Han hamret på døren, rev i håndtaket.

Så ble det stille.

Nå står jeg ved vinduet i gangen og ser etter Kim. Han burde ha vært hjemme nå, det er sent og det har gått for lang tid.

I hagen bygger vinteren videre på sine hvite dyner, polstrer de krokete greinene epletrærne stikker inn i himmelen. Etter de voldsomme mengdene som har tårnet seg opp denne vinteren, kjennes noe så uskyldig som fallende snø, vagt truende. Som om snøen insisterer: Dette kommer aldri til å ta slutt. Snøen skal fortsette å falle til alt ligger skjult, til alt er ugjenkjennelig.

I natt blir ingen spor liggende lenge.

– Unnskyld, hvisket jeg utenfor døren til Emil, så lavt at han ikke kunne høre meg.

Det er uansett ikke nå han skal tilgi meg. Det skal skje senere. Senere skal han komme til å forstå.

Kim burde ha vært hjemme nå. Jeg lener meg frem for å se nedover veien. Katten fra i sted er der fortsatt, bortsett fra den er det ingen å se. Gatelyktene slipper sine skittengule kjegler mot bakken, katten sitter midt i veien. I morgen skal Kim og jeg se på mens Veslemøy går andektig gjennom barnehagen, hvitkledd med lys i hår. Jeg holder meg fast i det: I morgen kan vi være en normal familie. Som om ikke noe uopprettelig er i ferd med å flytte inn i oss.

Veslemøy har sunget på sangen i flere uker. Øvd på de langsomme stegene, presset håndflatene høytidelig mot hverandre. I morgen skal hun bære kronen så pent og forsiktig som om den var laget av nitroglyserin. Hun skal ikke legge merke til Kim og meg der vi sitter mellom de andre foreldrene. Hun skal være midt i sitt eget, i seg selv, og hun skal være lysende.

Jeg skal ta hånden til Kim, han skal se på meg og smile.

Men før det, må vi gjennom denne natten og natten er mørk og stum. Jeg lener meg mot kommoden foran vinduet og kjenner at det vibrerer i treverket. En svak beven, jeg kjenner det i håndflatene først, så i føttene. Kommoden, gulvet, alt dirrer, som om noe stort ruller gjennom huset, over det eller under. Jeg ser mot vinduet igjen, men alt jeg kan se i glassflaten er konturene av et innhult, blekt ansikt og jeg kvepper til før jeg innser at det må være meg selv, det må være mitt eget ansikt jeg ser.

Det er natt til 13. desember. Dette er natten da Lussi raser med sitt trollfølge gjennom byene, over hustakene, vill av vrede. Denne natten kjemper de gode kreftene mot de onde; dyrene hvisker seg imellom, de hvisker gamle sanger. I hus og leiligheter går kjæledyr hvileløst omkring. På gårdene stiller kyrne seg ved krybben og hvisker. I dyrebutikker synger undulatene en fremmed melodi. For hamsterne, for kaninene. I natt kan alle dyr forstå hverandre, i natt er de nødt til det.

Hysj, hvisker de, hold hodet lavt. Unnvik blikket hennes. Lussi og trollfølget raser over bygdene, over åkrene, inn i forstedene og byene. De skramler nedover gatene, de velter fremover, utover, ukontrollert, utøylet. De uler, de smatrer, de smadrer gjerder, garasjer og sykkelskur, de ødelegger avlinger, river sund uthus og dreper husdyr. Hysj. Lussi legger det bleke ansiktet sitt mot iskalde vindusruter, hun skriker.

På Lussinatt skal man ikke gå ut.

Det har gått for lang tid og det er lenge siden jeg begynte å fryse, det tok lang tid før jeg merket det. I andre etasje er det stille. Jeg venter.

Til vanlig er det Emil jeg pleier å vente på, når jeg står sånn i gangen. Når han skal gå hjem alene og kveldene er mørke.

De kveldene blir alle husets lyder mitt anliggende, tegn og varsler. Det er et gammelt hus, det har mange lyder. Ekko fra dem som har vært her før. Hendene deres langs rekkverket i trappen, stegene deres opp til andre etasje, et øre lagt mot en dør. Shhh.

Emil løper rett over motorveien i stedet for å ta omveien over gangbrua.

Hva skal han der ute?

Motorveien skiller eneboligene på Åsgård fra blokkområdet, ett av de mange blokkområdene Åsgård er omgitt av. Der borte henger grupper av unge menn på hjørnet ved T-banen. Sent om kvelden kan alle på Åsgård se politihelikopteret sirkle rundt på himmelen over blokkene. Det slipper ned lys som sveiper over området som et scenelys for de ensomme, de forsvunne. De som gjemmer seg.

Men Emil holder avtaler. Halv ti kan jeg vanligvis se ut vinduet og der er han.

Emil vet ikke at jeg venter på ham. Det er barnets privilegium, ikke å se det fulle spekteret av foreldrenes kjærlighetshandlinger.

I natt er det Kim jeg venter på. Emil er stille på rommet sitt, kanskje han sover. Veslemøy sover, ingenting i meg sover. Lussi raser. Klokka har blitt ti, elleve, tolv, den nærmer seg ett og jeg har gitt opp å stå i vinduet, da jeg endelig hører det knase i snøen utenfor. Jeg tror ikke på Lussi.

Lyden opphører, og det er stille der ute et øyeblikk.

Så er det bevegelse igjen og snart legges en hånd på dørhåndtaket, snart åpnes døren.

Utdrag fra Silje Bekeng-Flemmen: Inn i vårt mørke hus