Les et utdrag fra «Gift med fienden»

Gift med fienden av Ingerid Hagen er en sterk historie om et skamfullt kapittel i norsk etterkrigshistorie. Flere tusen tyskerjenter som giftet seg med sine tyske soldatkjærester mistet statsborgerskapet og ble landsforvist til et Tyskland i ruiner – de var blitt «borger av fiendestat». Ingen annen gruppe nordmenn ble fratatt statsborgerskapet under krigsoppgjøret. Ikke for NS-medlemskap, ikke for å ha vært frontkjemper, ikke for å være krigsprofitør. Langt mindre for å ha giftet seg. Og Norge skiller seg ut som de strengeste i Europa.

Les utdrag fra boken her:

«Hjerteskjærende brev»

Tross rapporter om forferdelige leveforhold i Tyskland, var det altså høsten 1946 ingen stemning i Norge for å lette på kravene om innreisetillatelse for de tyskgifte norske kvinnene. De var ikke ønsket i landet. Generalkonsulatet i Hamburg fortsatte å behandle repatrieringssaker. Stadig kom det inn mange henvendelser særlig fra tyskgifte kvinner som ville hjem og fra deres slektninger i Norge. Én av dem som ville hjem høsten 1946, var en 20 år gammel kvinne fra Trondheim som oppholdt seg i en liten by i delstaten Hessen. I november 1946 skrev hun til generalkonsulatet i Hamburg:

Da jeg ikke vet noe annet råd igjen, vender jeg meg atter til Dem.

Jeg har skrevet en gang før om å få reise hjem til Norge, men til min skuffelse fikk jeg avslag. Jeg vet at det er vanskelig å få reisetillatelse til Norge, men jeg står nu her alene helt på bar bakke. Og jeg har ikke et menneske som jeg kan være hos. Min mann har slått meg og kastet meg på gaten, så nu sover jeg hos en gammel dame herfra, men da jeg heller ikke kan blive hos henne, da hun venter sin datter med familie hjem, blir jeg nødt til å gå herfra. Ingen kan hjelpe meg her nu, da nøden er så stor overalt. Min mann har gitt meg litt penger, men når dem er nu snart oppbrukt vet jeg ikke hvad jeg skal gjøre. Han lot seg overtale av sin mor, som er sint på meg, fordi min mann hadde tatt med meg fra Norge. Hun hadde utsett en annen for ham. Og nu har han innsett at hun hadde rett, og kom i krangel med meg, slo meg så jeg ikke visste min arme råd, og satte meg helt enkelt på gaten, så dit kan jeg ikke gå [mer]. Hvis det er noen som trenger hjelp så er det meg. Jeg er bare 20 år gammel, har ingen barn. Jeg er selv sykelig. […] Og nu da jeg har hatt så mye ængstelse og sorg, merker jeg at det går nedover med meg igjen. Jeg vet virkelig ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Og ingenting har [jeg.]

Den unge kvinnens foreldre i Norge hadde tidligere på høsten søkt om innreisetillatelse på vegne av datteren, men Sentralpasskontoret hadde avvist søknaden. Grunnen var at datteren hadde jobbet for tyskerne en periode under krigen.I desember 1946 bekreftet visekonsul Thommesen ved generalkonsulatet i Hamburg at kvinnen levde under «særlige vanskelige forhold» og ba Sentralpasskontoret om å ta søknaden opp til ny vurdering. En måned senere samtykket Sentralpasskontoret i å gi kvinnen tillatelse til å vende tilbake til Norge, men på en betingelse: Hun måtte være skilt fra sin mann. Kvinnen fikk altså ikke reise hjem før hun var formelt skilt fra sin mann i Tyskland.