Velkommen til evigheten

Her kan du lese de første sidene av Camilla Grebes nye bok Velkommen til Evigheten. En hyllest til den mest klassiske krimsjangeren: Det lukkede roms mysterium.
Boka er oversatt fra svensk av Elisabeth Bjørnson.

Alt begynner og slutter med barna, sa du. De kom til oss som en gave, et løfte om noe større enn livet selv.
  Vi var uforberedt, selvfølgelig – hvem ville ikke vært det? Og uforberedt som vi var, kunne vi ikke ane omfanget av den kjærligheten, sorgen og redselen som skulle komme.
  Til å begynne med stolte vi på instinktene – vi var jo menneskebarn selv, vi skjønte da selvsagt hva de små trengte?
  Vi trøstet, vi støttet, vi kjærtegnet, vi formante.
  De lubne små barnebena vokste, bega seg snart ut i det vi kaller livet.
  Engstelige fulgte vi med, med hjertet hamrende i brystet og tårene sviende bak øyelokkene. Klare til å beskytte vårt kjøtt og blod fra alt ondt som fantes der ute, alle skuffelser og nederlag som vi visste ville komme.
  Det er det sterkeste båndet av dem alle, sa du.
  Det er den vakreste og mest meningsfulle av alle gjenvordigheter, sa du. Den reneste av alle kjærligheter, for, som det heter: Den utholder alt, den tror alt, den håper alt, den tåler alt. Den er meningen med vårt liv, med alt liv, eksistensens skjelvende kjerne og samtidig dens glødende smertepunkt.
  Det er verdt alt slit og all uro, sa du. Selvsagt er det verdt det.
  Jeg mente at du hadde rett, at du alltid hadde rett.
  Frem til den dagen da vi ble nødt til å ransake oss selv.
  Hva var det egentlig vi hadde gjort, hva hadde anstrengelsene våre resultert i?
  Og det var da, i det øyeblikket, at jeg stilte meg spørsmålet: Har vi skapt et monster?

1
Det ser ut som et hvilket som helst sykehusrom, til tross for at vi befinner oss på den rettsmedisinske avdelingen på Karolinska sjukhuset: hvitmalte vegger, blanke  linoleumsgulv og et vindu ut mot en parkeringsplass med tilsynelatende uendelige rekker av biler. Inntil den ene veggen står en brisk trukket med blått, syntetisk skinn som fremdeles glinser av fuktighet etter å ha blitt rengjort. Bak skrivebordet i bjerkefiner sitter en kraftig kvinne i trettiårsalderen. Hun er kledd i grønne sykehusklær og snakker fort og lavt i mobilen sin.
  Politibetjenten som har fulgt meg inn på undersøkelsesrommet, slipper armen min, og den grønnkledde kvinnen sender oss et raskt blikk.
  – Må legge på, mumler hun. – Jeg har en levende her nå.
  Deretter legger hun fra seg mobilen ved siden av pc-en og sier:
  – Lykke Andersen?
  Jeg nikker.
  Hun snur seg mot politibetjenten.
  – Du kan ta av henne håndjernene.
  Politibetjenten, en kvinne som ser ut til å være på min egen alder, et stedmellomførti og femti, tar frem et par nøkler. Det rasler idet metallkjeftene slipper taket om håndleddene mine, og jeg gnir dem automatisk.
  Kvinnen ved skrivebordet ser kjapt på meg.
  – Ikke gjør det, er du snill, sier hun og samler det lange, hvitblonde håret i en knute i nakken. – Prøv å la være berøre noe.
  Deretter reiser hun seg og lar blikket gli over meg. Jeg må se forferdelig ut: håret i strimer, klær og hender tilgriset av blod. Men hvis hun er sjokkert, viser hun det ikke. Isteden sier hun:
  – Jeg heter Ylva Berggren og er rettsmedisiner. Jeg skal undersøke deg og sikre mulige bevis på kroppen og klærne dine.
  Hun er ikke kraftig, det ser jeg nå. Hun er gravid. Hun gleder seg sikkert til å ta imot det lille livet som vokser i magen hennes. Hun er sikkert stappfull av forhåpninger og drømmer om fremtiden.
  Jeg kunne fortalt henne ett og annet om å være forelder, men jeg sier ingenting.
  – Du kan sette deg der.
  Hun peker på en metallkrakk, og jeg føyer henne.
  Ylva sjekker personopplysningene mine og begynner å stille spørsmål: Har jeg noen sykdommer eller skader? Tar jeg noen medisiner? Har jeg noen gang blitt operert?
  Jeg svarer benektende.
  Hun fortsetter: Har jeg dusjet eller vasket meg i løpet av de siste to timene? Gått på toalettet, skiftet klær? Hvor høy er jeg. Hva veier jeg? Er jeg høyre- eller venstrehendt?
  Det virker som om spørsmålene aldri tar slutt, men da de likevel gjør det, reiser hun seg, trekker på seg et par lilla latekshansker og smetter dem på plass med rutinerte bevegelser. Deretter tar hun frem to store, myke papirunderlag med lyseblå kanter, som fører tankene hen til operasjonssaler eller fødestuer. Hun brer dem ut på gulvet, det ene oppå det andre.
  – Nå skal du få kle av deg, Lykke. Begynn med skoene. Gå ut av dem uten å komme nær gulvet med føttene og still deg på papiret.
  Jeg gjør som hun sier. Skoene, som har klebet seg fast til gulvet, gir fra seg smattelyder da hun løfter på dem.
  Igjen på linoleumen står to blodige avtrykk.
  Hun gransker skoene, legger dem forsiktig ned i en brun papirpose, som hun merker med en etikett. Deretter legger hun posen i enda en pose, som hun plasserer på gulvet.
  – Bra. Nå kan du ta av deg klærne og la dem falle ned sånn at de havner på papiret. Og helst ikke oppå hverandre.
  – Alle klærne?
  Hun ser på meg, blikket avslører ingenting om hva hun tenker.
  – Alle klærne. Du får andre senere.
  Jeg knepper opp hempen i nakken på den gamle, perlebroderte blondekjolen, den som en gang tilhørte moren min, og snur meg mot Ylva.
  – Kan du hjelpe meg?
  Hun tar noen skritt mot meg, drar ned glidelåsen og trekker seg tilbake.
  Jeg lar kjolen falle i gulvet. Den lander i en haug ved føttene mine, stoffet er stivt av halvstørknet blod. Noen perler løsner fra ermene og triller bortover gulvet. Behåen slipper jeg fra meg til venstre, men trusene havner oppå kjolen.
  – Unnskyld, sier jeg. – De skulle vel ikke ligge oppå hverandre?
  – Ingen fare.
  Ylva bøyer seg møysommelig ned på kne og begynner å ta opp plaggene. Ett etter ett bretter hun dem sammen og legger dem i papirposer som hun merker omhyggelig. Til slutt er det bare papirunderlaget igjen. Og jeg, selvfølgelig, som står hutrende og veldig naken midt i det skarpt opplyste rommet.
 – Ingen strømper? spør Ylva og plukker opp perlene som har havnet under skrivebordet.
 – Nei.
  Hun henter en tynn, hvit langskjorte av den typen som man får på sykehus.
  – Du kan ta på deg denne og sette deg på brisken.
  Da jeg har gjort det, tar hun opp det øverste papirunderlaget, bretter det omhyggelig sammen og legger også det i en pose. Det nederste underlaget – det som har ligget mot gulvet – kaster hun.
  – Sånn. Da skal jeg undersøke deg. Jeg begynner med hodet og arbeider meg nedover. Jeg kommer til å se og palpere, det vil si kjenne på eventuelle skader. Og ta bilder og prøver.
  Hun begynner med å føle seg frem med fingrene gjennom håret, lyser meg i øynene med en liten lommelykt og kikker i munnen. Da hun berører halsen, blir bevegelsene forsiktigere. Men det spiller ingen rolle, det gjør vondt uansett, og jeg rykker til.
  – Jeg må ta noen bilder, sier hun og strekker seg etter kameraet som ligger på bordet ved siden av henne.
  Hun tar et par skritt bakover, i neste sekund blinker det, og jeg lukker øynene automatisk.
  – Og så litt nærmere, fortsetter hun.
  Nytt blitslys.
  Hun ber meg legge meg ned, plasserer en liten linjal i myk plast på halsen min og tar enda et bilde. Deretter legger hun kameraet tilbake på bordet og begynner å arbeide seg metodisk nedover kroppen. Tar prøver av blodflekkene på hendene og bena med bomullspinner, pirker under neglene med noe som minner om en tannpirker, og klipper tynne strimer av håret mitt. Og alt det som en gang var meg, eller i hvert fall befant seg på huden min, havner i små prøverør og poser i påvente av å bli sendt videre til laboratoriet.
  Jeg føler meg som et utgravningssted, et sånt som arkeologer avdekker, analyserer og diskuterer. Kroppen min har blitt et fortidsminne der svaret på en gåte kanskje ligger skjult i den mørke jorden.
  Da Ylva er ferdig, setter jeg meg opp på brisken. Hun blir stående et øyeblikk, blikket glir over meg og stanser ved halsen. Hun legger den ene hånden på skulderen min og tar forsiktig på de verkende, rødemerkene med den andre. Hun står så nær at den gravide magen hennes nesten kommer borti meg.
  – De der kommer til å leges fint, sier hun. – Ikke vær bekymret
for dem.

To timer senere befinner jeg meg i et avhørsrom.
  Ved siden av meg sitter Fariba Johansson, forsvarsadvokaten som jeg har rukket å veksle noen ord med. Hun føles trygg – middelaldrende, med det mørke håret klippet i en glatt pasje. Store smykker, omhyggelig sminke. Et blikk som ikke viker unna, og hender som er i stadig bevegelse når hun snakker.
  Som om hun virkelig er engasjert.
  Vis-à-vis sitter to politifolk – en eldre mann og en yngre kvinne. Mannen, som tydeligvis er avhørsleder, heter Lennart. Han har tynt, grått hår og en slags eksem i hodebunnen som han piller uavbrutt på med de knoklete fingrene.
  Han starter innspillingen og leser opp formalitetene. Forteller at jeg har rett til en forsvarer og innsyn i etterforskningen.
  – Lykke Andersen, sier han så. – Du er med skjellig grunn mistenkt for overlagt drap, alternativt forsettlig eller uaktsomt  drap. Forstår du siktelsen?
  Jeg nikker og stryker hånden over det verkende blåmerket på halsen.
  Den kvinnelige politibetjenten, som ikke ser ut til å være mer enn tjuefem, lener seg litt fremover og peker på mikrofonen som henger fra taket.
  – Du må si det.
  – Ja, sier jeg. – Jeg forstår siktelsen.
  Lennart nikker.
  – Og hvordan stiller du deg til den?
  Jeg møter blikket til Fariba.
  – Må jeg?
  Hun rister på hodet.
  – Du har ingen plikt til å svare på spørsmål.
  Jeg tenker meg om, lukker øynene litt før jeg fortsetter:
  – Jeg vil snakke med Manfred Olsson. Jeg er ikke villig til å snakke med noen annen enn Manfred.
  Lennart kremter og lener seg tilbake i stolen, sender kollegaen et raskt blikk.
  – Jeg beklager. Jeg vet ikke hvem Manfred Olsson er.
  – Han er drapsetterforsker, forklarer jeg. – Jobber på Rikskriminalen.
  Politifolkene ser på hverandre igjen. Lennart klør seg i hodet, små hudflak løsner og daler ned på bordet foran ham, somden første snøen over havnehagen hjemme på gården eller kokosflakene på kakene jeg pleide å bake – den gangen, før alt gikk til helvete.
  – Rikskrim, sier han og drar på ordet. – Den avdelingen heter Noa nå for tiden.
  Og så:
  – Har dette noe å gjøre med det som skjedde den sommeren for åtte år siden?