Strandlektyre

Her kan du lese et utdrag fra Emily Henrys bestselgende bok Strandlektyre. Boken er blitt et internasjonalt BookTok-fenomen, er under utgivelse i 40 land og har solgt flere millioner eksemplarer i USA. Boken lanseres på norsk 1. januar, og er den perfekte feelgood-romanen for det nye året. Riktig god lesing!

Boka er oversatt fra engelsk av Trude Kathrin Tokle.

Veddemålet

Gus gled ut av båsen, og jeg fulgte etter og tok med meg donutesken og koppen med den fresende dritten. Det hadde sluttet å regne, men nå hang tåka i tykke klumper. Uten å si noe mer satte vi oss i bilen og kjørte vekk fra DONUTS mens ordet glødet blågrønt i bakspeilet.

«Det er disse lykkelige sluttene», sa Gus plutselig da han svingte ut på hovedgata.

«Hva?» Det strammet seg i magen min. Alle sammen lever lykkelige alle sine dager. Igjen.

Gus kremtet. «Det er ikke det at jeg ikke tar kjærlighetsromaner alvorlig som sjanger. Og jeg liker å lese om kvinner. Men jeg synes det er vanskelig med lykkelige slutter.» Øynene hans så forsiktig i min retning før de vendte tilbake til veien.

«Vanskelig?» gjentok jeg, som om det ville gjøre ordet mer forståelig for meg. «Du synes det er vanskelig å … lese lykkelige slutter?»

Han gned seg over bicepsen, et bekymrings-tic jeg ikke husket. «Antar det.»

«Hvorfor?» spurte jeg og var mer forvirret enn fornærmet nå.

«Livet består stort sett av en rekke med gode og dårlige øyeblikk helt til det øyeblikket du dør», sa han stivt. «Som man vel må si er et dårlig et. Kjærlighet forandrer ikke det. Jeg synes det er vanskelig å stenge av tvilen min. Kan du forresten komme på én eneste kjærlighetshistorie fra virkeligheten som faktisk endte som føkkings Bridget Jones?»

Der kom det, den Gus Everett jeg kjente. Han som hadde syntes at jeg var håpløst naiv. Og selv om han til en viss grad hadde hatt rett, var jeg ikke klar for å la ham kritisere den tingen som en gang hadde betydd mer for meg enn noe annet, sjangeren som hadde holdt meg flytende da mamma fikk tilbakefall og hele den fremtiden vi hadde sett for oss, forsvant som røyk i vinden.

«For det første», sa jeg, «er ‘føkkings Bridget Jones’ en pågående serie. Det er faktisk det dårligste eksemplet du kunne ha valgt for å illustrere poenget ditt. Det er det motsatte av sjangerens overforenklede og feilaktige stereotypi. Den gjør nøyaktig det jeg tar sikte på: Den gjør at leserne kjenner seg igjen og føler seg forstått, at historiene deres – kvinners historier – er viktige. Og for det andre, mener du helt ærlig at du ikke tror på kjærlighet?»

Jeg følte meg desperat, som at hvis jeg lot ham få vinne denne krangelen, ville det være dråpen som fikk begeret til å flyte over: Da ville det være umulig å finne tilbake til meg selv, til troen på kjærligheten og se verden og menneskene i den som rene, vakre ting – til å elske å skrive.

Panna til Gus rynket seg, og de mørke øynene hans så fort fra meg til veien med det oppmerksomme, oppslukende blikket som Shadi og jeg hadde brukt så mye tid på å forsøke å beskrive med ord. «Jo da, kjærligheten skjer, den», sa han omsider. «Men det er bedre å være realistisk sånn at faenskapen ikke eksploderer i fjeset på deg hele tiden. Og det er mye større sannsynlighet for at kjærligheten eksploderer i fjeset på deg enn at den gir deg evig lykke. Og om den ikke gjør deg vondt, så er du den som gjør noen andre vondt.

Det å gå inn i et forhold er borderline sadomasochistisk. Spesielt når alt du ville fått fra et kjærlighetsforhold, er noe du kan få fra et vennskap, bare uten å ødelegge noens liv når det uvegerlig tar slutt.»

«Alt?» sa jeg. «Sex?»

Han hevet et øyenbryn. «Du trenger ikke vennskap engang for å skaffe deg sex.»

«Så det blir aldri til noe mer for deg, da?» sa jeg. «Klarer du å holde ting så atskilt?»

«Hvis du er realistisk, så», sa han. «Du må være prinsippfast. Det blir ikke til noe mer hvis det bare skjer én gang.»

Wow. Tiden han brukte på dating, var blitt enda kortere enn før. «Ser du?» sa jeg. «Du er kaldkåt, Gus.»

Han sendte meg et sideblikk og smilte.

«Hva?»

«Det er andre gang i kveld at du kaller meg Gus.»

Jeg ble varm i kinnene. Ja, nettopp, det var visst Everett han foretrakk nå for tiden. «Og så?»

«Kom an, January.» Øynene hans flyttet seg tilbake mot veien mens tvillingspydene fra frontlyktene strakte seg over asfalten og fanget glimt av de eviggrønne trærne som pisket forbi. «Jeg husker jo deg.» Blikket hans festet seg på meg igjen, med øyne som nesten var like stødige og tunge som om de var hender.

Jeg var takknemlig for mørket idet varmen strømmet til ansiktet mitt. «Fra?»

«Slutt. Det er da ikke så lenge siden. Og så var det den der ene kvelden.»

Åh, herregud. Vi skulle vel ikke snakke om den der ene kvelden?

Den eneste kvelden vi hadde snakket sammen utenom klasserommet. Eller, ikke snakket. Vi hadde vært på den samme studentfesten. Temaet hadde vært det ganske vage «Klassikere.»

Gus og kameraten hans, Parker, hadde kommet dit som Ponyboy og Johnny og ble kalt «Olja Lyn» hele kvelden av fulle studentforeningsgutter. Shadi og jeg hadde kledd oss som trailerkafé-Thelma (hun) og -Louise (jeg).

Tessa, som akkurat da var Gus´ utvalgte, hadde reist hjem for helgen. Hun og jeg bodde i de samme studentleilighetene og havnet ofte på de samme festene. Det var hun som var grunnen til at Gus og jeg den siste tiden hadde støtt på hverandre, men denkvelden var annerledes.

Det var begynnelsen av skoleåret, og det var ikke blitt ordentlig høst ennå. Shadi og jeg hadde vært og danset i kjelleren, der veggene svettet. Hele kvelden hadde jeg fulgt med på Gus og vært litt sint fordi den siste novellen hans hadde vært så bra, og fordi han fremdeles var latterlig attraktiv, tilbakemeldingene han kom med fremdeles var perfekte og jeg var lei av at han spurte om å få låne pennene mine, og dessuten hadde han tatt meg i å stirre på ham, og hele tiden etter det hadde jeg følt – eller trodd (håpet?) jeg hadde følt – at han så på meg også.

Ved den provisoriske baren i rommet ved siden av. Ved ølpongbordet oppe. På kjøkkenet, ved tønna. Og så sto han rolig i mengden av kropper som hoppet og krampaktig danset til «Sandstorm» (Shadi hadde kapret iPod-en, som hun pleide), bare noen få meter fra meg, og vi sto og stirret på hverandre begge to, og på en eller annen måte gjorde dette at jeg følte meg rettferdiggjort, sikker på at han hele denne tiden hadde sett på meg som konkurrenten sin likevel.

Jeg visste ikke om jeg hadde banet meg frem til ham, eller om han hadde banet seg frem til meg, eller om vi hadde møttes på midten. Det eneste jeg visste, var at vi hadde endt med å danse med (på?) hverandre. Det var fortsatt glimt i hukommelsen min fra den kvelden som gjorde meg ør: hendene hans på hoftene mine, hendene mine på nakken hans, ansiktet hans mot halsen min, armene hans rundt midjen min.

Kaldkåt? Nei, Gus Everett hadde ikke vært annet enn varm pust og gnistrende berøring.

Om vi var konkurrenter eller ei, hadde det vært åpenbart hvor sterkt vi ville ha hverandre den kvelden. Vi hadde begge vært rede til å gjøre noe skikkelig dumt.

Og så hadde Shadi reddet situasjonen ved å barbere hodet på badet med en hårklippemaskin hun hadde funnet under vasken, og fått oss begge kastet ut og utestengt fra festene til akkurat den studentforeningen for resten av livet. Selv om vi ikke hadde prøvd å dra tilbake dit de siste årene, og jeg mistenkte at medlemmene i disse mannlige studentforeningene hadde heller dårlig hukommelse. Maks fire år.

Tydeligvis hadde jeg mye bedre hukommelse.

«January?»

Jeg så opp og skvatt til av det mørke blikket som hadde fylt minnene mine, og som nå var her i bilen sammen med meg. Jeg hadde glemt det lille hvite arret til høyre for amorbuen hans, og lurte nå på hvordan jeg hadde klart det.

Jeg kremtet. «Du sa jo til Pete at vi hadde truffet hverandre først nå forleden kveld.»

«Jeg sa til henne at vi var naboer», sa han. Øynene på veien igjen. Øynene på meg igjen. Måten han hele tiden så på meg på, for deretter å se vekk etter å ha drøyd et sekund for mye, føltes som et personlig angrep. Det rykket i munnen hans. «Jeg var ikke sikker på om du husket meg.»

Noe ved dette fikk innvollene mine til å føle seg som et gavebånd som ble dratt over en saks til det krøllet seg. Han fortsatte: «Men det er bare dem jeg kjente før jeg ble utgitt, som kaller meg Gus.»

«Fordi?» spurte jeg.

«Fordi jeg ikke liker at alle nabotullingene jeg har hatt, skal kunne google meg og gi meg slakt i kommentarfeltet?» sa han. «Eller be om gratis bøker.»

«Åh, jeg trenger ikke gratis bøker, nei», forsikret jeg ham.

«Sikker?» ertet han. «Du vil ikke ha en femte etasje på alteret ditt?»

«Du klarer ikke å distrahere meg», sa jeg. «Jeg er ikke ferdig med denne samtalen.»

«Faen. Det var virkelig ikke meningen å fornærme deg», sa han. «Igjen.»

«Du har ikke fornærmet meg», sa jeg usikkert. Eller kanskje hadde han det, men jeg var blitt tatt på senga over at han nok en gang ba om unnskyldning. Og vel så det, jeg var forbløffet. «Jeg synes bare du er tåpelig.»

Vi hadde kommet frem til husene våre uten at jeg engang hadde merket det, og Gus parkerte ved fortauet og snudde seg mot meg. For andre gang merket jeg hvor trangt det var i bilen, hvor nært hverandre vi satt, hvordan mørket liksom forsterket intensiteten i øynene hans når de festet seg på mine. «Hvorfor kom du hit, January?»

Jeg lo ukomfortabelt. «Inn hit i bilen hvor du ba meg sette meg?»

Han ristet frustrert på hodet. «Du har forandret deg.»

Jeg kjente blodet strømme inn i kinnene mine. «Du mener at jeg ikke er noen alveprinsesse lenger.»

Forvirringen fór som en bølge over ansiktet hans.

«Det var det du kalte meg», sa jeg, «den gangen. Du vil jeg skal si at du hadde rett. Jeg fikk meg en vekker, og ting ordner seg ikke sånn de gjør i bøkene mine, ikke sant?»

Han bikket på hodet, og kjevemuskelen strammet seg. «Det var ikke det jeg sa.»

«Det var nettopp det du sa.»

Han ristet på hodet igjen. «Men det var ikke det jeg mente», sa han. «Det jeg ville si … Du var alltid så …» Han stønnet. «Jeg vet ikke, du drikker vin ut av veska di. Jeg antar det må være en grunn til det.»

Leppene mine presset seg sammen, og det knyttet seg i brystet. Gus Everett var antagelig den siste personen jeg hadde forventet skulle lese meg på denne måten.

Jeg så ut gjennom ruta, mot strandhuset, som om det var et glødende rødt nødutgangsskilt, det som kunne redde meg fra denne samtalen. Jeg hørte bølgene slå på baksiden av husene, men tåka hang for tjukt til at jeg kunne se noe.

«Jeg ber ikke om at du skal fortelle det til meg», sa Gus like etter. «Jeg bare … jeg vet ikke. Det er rart å se deg sånn.»

Jeg snudde meg mot ham og trakk beina inntil meg på setet mens jeg gransket ham og så etter ironi i uttrykket hans. Men han var alvorlig, de mørke øynene var smale og øyenbrynene rynket, og han la hodet på skrå på den karakteristiske måten som fikk meg til å føle at jeg lå under et mikroskop. Det stirrende Sexy, Onde blikket som tydet på at han satt og leste tankene dine.

«Jeg skriver ikke for tiden», sa jeg. Jeg var ikke sikker på hvorfor jeg innrømmet det, og aller minst til Gus, men heller ham enn Anya eller Sandy. «Jeg er blakk, og redaktøren er desperat etter å få noe fra meg – og det eneste jeg har, er en håndfull dårlige sider og tre måneder på å ferdigstille en bok noen andre enn moren min vil bruke amerikanske dollar på. Det er det som foregår.»

Jeg viftet bort tankene på det frynsete forholdet til mamma og samtalen vi hadde hatt etter begravelsen for å fokusere på den minste av situasjonen min sine to onder.

«Jeg har klart det før», sa jeg. «Fire bøker, ingen problem. Og det er ille nok at jeg føler meg ute av stand til å gjøre den enetingen jeg er flink til, den tingen som gjør at jeg føler meg som meg, og så er det jo det faktum at jeg i tillegg er helt blakk.»

Gus nikket ettertenksomt. «Det er alltid vanskeligere å skrive når man må. Det er liksom … stresset gjør at det blir til en jobb, som alt annet, og man kan like godt selge forsikringer isteden. Det haster plutselig ikke like mye at historien blir fortalt.»

«Nettopp», stemte jeg i.

«Men du kommer til å finne ut av det», sa han rolig et øyeblikk etter. «Jeg er sikker på at det finnes tusenvis av bøker som ender godt, i den hjernen der.»

«Ok, A, nei, det gjør ikke det», sa jeg. «Og B, det er ikke så enkelt som du tror, Gus. De lykkelige sluttene betyr ingenting hvis alt som kommer før, er dritdårlig.»

Jeg lente hodet mot vinduet. «Sånn som det er nå, vil det ærlig talt kanskje være enklere for meg å slutte med optimistisk kvinnelitteratur og heller hoppe om bord på det dystre skjønnlitterære toget. Det ville i det minste gi meg en unnskyldning til å beskrive pupper på en eller annen sjokkerende ny måte. Som løkformede sukkulenter av kjøtt og bærende kraft. Jeg får aldri sjansen til å si løkformede sukkulenter av kjøtt i mine bøker.»

Gus lente seg bakover mot døra på førersiden og lo, noe som ga meg dårlig samvittighet for å ha ertet ham samtidig som det ga meg en latterlig god seiersfølelse over å ha fått ham til å le enda en gang. Da vi studerte, hadde jeg knapt nok sett ham smile. Det var tydeligvis ikke bare jeg som hadde endret meg.

«Du kunne aldri skrive sånn» sa han. «Det er ikke din stil.»

Jeg la armene i kors. «Tror du ikke jeg klarer det?»

Gus himlet med øynene. «Jeg sier bare at det ikke er den du er.»

«Det er ikke den jeg var», rettet jeg. «Men som du jo har påpekt, har jeg forandret meg.»

«Det er et eller annet du går gjennom», sa han, og på nytt kjente jeg en ubehagelig prikkende fornemmelse for måten han liksom røntgenfotograferte meg på, og på grunn av gnisten av den kompetitive flammen Gus alltid tente i meg. «Men jeg vedder på at du får til å spy ut noe mørkt og tungsindig like godt som hvis jeg prøver meg på Da han møtte henne.»

«Jeg kan skrive akkurat hva jeg vil», sa jeg. «Men jeg forstår at det å skrive bøker som ender godt, nok kan være vanskelig for noen det vanligvis bare ender godt for under one night stands.»

Øynene til Gus mørknet, og munnen hans ble rykkvis til et skjevt smil. «Utfordrer du meg, Andrews?»

«Jeg sier bare at», hermet jeg, «det ikke er den du er.»

Gus klødde seg på kjeven, og en skygge kom over øynene hans da han falt i tanker. Hånda hans la seg over rattet, og fokuset hans flyttet seg brått mot meg. «Greit», sa han. «Jeg har en idé.»

«En syvende Pirates of the Caribbean-film?» sa jeg. «Det er så vilt at det kanskje funker!»

«Egentlig», sa Gus, «tenkte jeg vi kunne inngå en avtale.»

«Hva slags avtale, Augustus?»

Han grøsset merkbart da han hørte det fullstendige fornavnet sitt og strakte seg mot den andre siden av bilen. En gnist av forventning – om hva, var jeg ikke sikker på – fór gjennom meg. Men han skulle bare åpne esken i fanget mitt og ta seg en donut til. Kokosnøtt.

Han satte tennene i den. «Du prøver å skrive dyster skjønnlitteratur for å se om det er den du er nå, om du klarer å være den personen» – Jeg himlet med øynene og nappet til meg den siste donutbiten fra hånda hans. Han fortsatte uberørt – «og jeg skriver en bok som ender godt.»

Øynene mine så raskt opp mot hans. Konturene av utelampa skinte gjennom tåka nå, strøk så vidt over bilvinduet og de skarpe konturene på ansiktet hans og hårlokken som falt i panna. «Du tuller.»

«Jeg tuller ikke», sa han. «Du er ikke den eneste som har kjørt deg fast. Jeg kunne trenge en pause fra det jeg driver med …»

«Fordi det å skrive en kjærlighetsroman blir så lett for deg at det i bunn og grunn blir som å ta en lur», ertet jeg.

«Og du kan kaste deg inn i ditt dystre nye syn på verden og se hvordan det går. Om dette er den nye January Andrews. Og den som selger boka si først – under pseudonym, hvis du foretrekker det – vinner.»

Jeg åpnet munnen for å si noe, men ingen ord kom ut. Jeg lukket den og prøvde på nytt. «Vinner hva?»

Gus hevet øyenbrynene. «Tja, først og fremst vil du jo ha solgt en bok, så du kan betale regningene og ha nok til veskevinen din. For det andre …» Han tenkte seg om litt. «Taperen skal drive reklame for boka til vinneren, skrive skrytesitat til smussomslaget, anbefale den i intervjuer, velge den når man gjester lesesirkler, og alt sånt som garanterer salg. Og hvis du vinner, vil du for det tredje kunne gni det inn til evig tid, noe jeg mistenker du ville synes var nesten uvurderlig.»

Jeg var ikke engang i nærheten av å skjule smilet som blomstret over ansiktet mitt. «Sant nok.» Alt han satt og sa, ga i hvert fall noe mening. Ideene begynte å dukke opp i hodet mitt – ideer som hadde ligget på hylla det siste året. Jeg mente virkelig at jeg kunne skrive den typen bøker som Gus skrev, at jeg greide å imitere den store amerikanske romanen.

Det var annerledes med kjærlighetshistoriene. De betydde for mye for meg, og leserne mine hadde ventet for lenge til at jeg kunne gi dem noe jeg ikke uforbeholdent trodde på.

Alt begynte å høres troverdig ut. Alt bortsett fra én detalj. Jeg smalnet øynene. Gus smalnet sine overdrevent mye tilbake. «Hva vinner du på dette?» spurte jeg.

«Det samme som deg», sa han. «Jeg vil ha noe å hovere over deg med. Og penger. Penger hjelper alltid på.»

«Huff da», sa jeg. «Er det trøbbel i Det kaldkåte paradiset?»

«Bøkene mine tar lang tid å skrive», sa Gus. «Forskuddene har vært gode, men selv med stipendene har jeg mye studielån og litt gammel gjeld, og så har jeg brukt mye på dette huset. Hvis jeg kan selge noe kjapt, vil det hjelpe.»

Jeg gispet og holdt meg til hjertet. «Og du er villig til å nedverdige deg til å selge den sadomasochistiske amerikanske drømmen om varig kjærlighet?»

Gus rynket panna. «Hvis du ikke er interessert i planen, så bare glem det.»

Men nå kunne jeg ikke glemme det. Nå måtte jeg bevise overfor Gus at det jeg drev med, var vanskeligere enn det så ut til, at jeg var akkurat like dyktig som ham. Dessuten ville det å få Augustus Everett til å drive reklame for en av mine bøker, føre med seg fordeler som jeg ikke hadde råd til å la gå fra meg.

«Jeg er med», sa jeg.

Øynene hans boret seg inn i meg, og det onde smilet klatret til hjørnene av overleppa. «Sikker? Dette kan bli skikkelig ydmykende.»

En ufrivillig latter sprutet ut av meg. «Ja, det regner jeg med», sa jeg. «Men jeg skal gjøre det litt lettere for deg. Jeg skal gi deg et intensivkurs i romantisk komedie.»

«Greit», sa Gus. «Da skal jeg vise deg hvordan jeg går frem når jeg driver research. Jeg skal hjelpe deg med å omfavne din skjulte nihilisme, og du skal lære meg å synge som om ingen hører på, danse som om ingen ser på og elske som om jeg aldri har fått hjertet mitt knust.»

Det forsiktige smilet hans var altfor selvsikkert, men smittsomt.

«Tror du virkelig du kan gjennomføre dette?» spurte jeg.

Han løftet på den ene skulderen. «Tror du at du kan?»

Jeg holdt blikket hans mens jeg tenkte. «Og du kommer til å snakke varmt om boka? Hvis jeg vinner og selger boka, skal du skrive et strålende sitat til bokomslaget, uansett hvor dårlig den er.»

Øynene gjorde den greia igjen. Den sexy/onde greia der de utvidet seg og mørknet idet han fortapte seg i egne tanker. «Jeg husker jo hvordan du skrev da du var tjueto», sa han forsiktig. «Dårlig blir det ikke.»

Jeg prøvde å ikke rødme. Jeg skjønte ikke hvordan han klarte det å hoppe mellom å være frekk og nesten nedlatende, for så å avvæpne med smiger.

«Men ja», la han til mens han lente seg forover. «Om du så lager en romanversjon av Gigli-filmen og selger den, skal jeg snakke varmt om den.»

Jeg lente meg bakover for å få litt avstand mellom oss. «Greit. Hva om vi gjør det sånn? Vi skriver i ukedagene og tar utdanningen når helgen kommer.»

«Utdanningen», gjentok han.

«På fredager blir jeg med deg på hva enn slags research du vanligvis ville gjort. Som innbefatter …» Jeg pekte så han kunne si hva som manglet.

Han smilte skjevt. Det var veldig ondt. «Åh, alle mulige slags kjempefascinerende ting», utbroderte han. «Og på lørdager gjør vi hva enn du pleier for å få bakgrunnsmateriale – turer i varmluftballong, seiltimer, motorsykkelturer for to, stearinlysmiddager på utendørsrestaurant med dårlige coverband, og alt sånt.»

Varmen strømmet oppover nakken min. Han hadde nettopp tatt meg på kornet, igjen. Altså, jeg hadde ikke vært på noen motorsykkeltur for to (jeg hadde ikke noe ønske om å dø), men jeg hadde vært på tur i varmluftballong for å forberede meg til den tredje romanen min, Nordlys.

Det rykket i munnviken hans, og han frydet seg tydeligvis over ansiktsuttrykket mitt.

«Så. Da har vi en avtale?» Han rakte meg hånda.

Hjernen min spant i svimlende sirkler. Jeg hadde jo ingen andre ideer. Kanskje en deprimert forfatter ikke kunne skrive annet enn deprimerende bøker. «Greit.» Jeg lot hånda mi gli inn i hans og lot som om jeg ikke kjente gnistene som hoppet fra huden hans og rett inn i blodårene mine.

«Bare en ting til», sa han saklig.

«Hva da?»

«Lov at du ikke forelsker deg i meg.»

«Åh, herregud!» Jeg dyttet ham i skulderen og lente meg bakover i setet mitt igjen mens jeg lo. «Feilsiterer du fra A Walk to Remember?»

Gus smilte igjen. «Utmerket film», sa han. «Beklager, verk.»

Jeg himlet med øynene mens jeg fremdeles ristet av latter.

Et halvflir klapret ut av ham også. «Jeg mener det. Jeg tror jeg passerte klinestadiet i kinosalen i løpet av den.»

«Jeg nekter å tro at noen ville ødelegge den mest fantastiske kjærlighetshistorien med Mandy Moore som noen gang er blitt fortalt, ved å la tenåringsversjonen av Gus Everett klå på seg.»

«Tro hva du vil, January Andrews», sa han. «Jack Reacher risiker livet hver dag for at du skal ha den friheten.»