Les et utdrag fra «Overleverne»!

Kapittel 1

Kl. 23.59

En politibil pløyer seg sakte gjennom den blåfargede vegetasjonen ned langs den lille traktorstien mot gården. Der ligger torpet, alene på odden i den aldri helt svarte juninatten. Det er et enkelt trehus med skakke proporsjoner, litt høyere enn det burde være. Hvitmalingen på hjørnene har skallet av, det røde treverket på sørsiden er solbleket. Taksteinene har vokst sammen, taket er som en hud fra et forhistorisk dyr. Det er vindstille og litt kjølig nå, dugg nederst på vinduene. Et enslig, knallgult skinn fra et av vinduene i overetasjen.

Der nede ligger vannet, blankt og stille, omkranset av bjørketrær helt i vannkanten. Og badstuhuset der guttene badet med faren sin i sommerkveldene, stavret ut i vannet på de skarpe steinene, på rekke gikk de, balanserte med utstrakte armer, som korsfestede. «Det er deilig!» ropte pappa da han hadde kastet seg uti, bjeffet hans ga gjenklang over vannet, og så oppsto det en stillhet som bare fantes her på dette stedet så langt unna alt annet, en stillhet som noen ganger skremte Benjamin, men som andre ganger fikk ham til å føle at alt lyttet.

Lenger borte langs vannkanten ligger det et båthus, treverket har morknet og konstruksjonen har begynt å lene seg ut mot vannet. Og over båthuset ligger låven, med millioner av termitthull i bjelkene og spor etter sytti år gammel dyremøkk på betonggulvet. Mellom låven og huset er den lille gressplenen hvor guttene spilte fotball. Banen heller, den som spiller med ryggen mot vannet, har motbakke.

Det er scenen, sånn ser det ut, noen små bygninger på en gressflekk med skogen bak og vannet foran. Et utilgjengelig sted, like isolert nå som før i tiden. Hvis man sto lengst ute på odden og så utover, kunne man ikke se spor etter menneskelig liv noe sted. En sjelden gang kunne de høre en bil passere på grusveien på den andre siden av vannet, den fjerne lyden av en bilmotor på lavt turtall, på tørre sommerdager kunne de se skyen av støv som etterpå steg opp fra skogen. Men de traff ingen, de var alene på dette stedet som de ikke forlot, og som ingen kom til. En gang så de en jeger. Guttene lekte i skogen, og plutselig var han bare der. En grønnkledd mann med hvitt hår, på tjue meters avstand, lydløst gled han mellom grantrærne. Da han passerte, så han uttrykksløst på guttene og plasserte pekefingeren over munnen, så gikk han videre inn mellom trærne og var vekk. Han ble aldri forklart, som en mystisk meteoritt som kom nær, men passerte over himmelhvelvingen uten å treffe. Guttene snakket aldri om det senere, og Benjamin lurte noen ganger på om det overhodet hadde skjedd.

Det er to timer etter skumring, politibilen beveger seg sakte ned traktorstien. Mannen som kjører, kikker bekymret over panseret for å se hva slags ting han legger under seg på ferden ned bakken, og han bøyer seg over rattet og kikker opp, men klarer likevel ikke å se toppen av trekronene. Grantrærne som ruver over huset, er utrolige. Allerede da guttene var små, var de enorme, men nå. De reiser seg tretti, førti meter opp i været. Faren til barna var alltid stolt av fruktbarheten her, som om den var hans fortjeneste. Han stakk reddikspirer i jorden i begynnelsen av juni, og etter bare et par uker trakk han med seg barna til kjøkkenhagen for å vise frem rekken av røde punkter som presset seg opp av jorden. Men fruktbarheten rundt torpet er ikke til å stole på, her og der er bakken helt død. Epletreet pappa ga til mamma på bursdagen hennes, står fortsatt der han en gang plantet det, men vokser ikke og bærer ikke frukt. Enkelte steder er jorden steinfri, svart og tung – andre steder ligger fjellet nært, like under gresset. Pappa da han skulle bygge gjerde for hønene, da han satte spettet i jorden, noen ganger gikk det mykt og rolig gjennom det regntunge gresset, noen ganger klinket det til like under bakken og han brølte, hendene hans vibrerte av motstanden fra fjellet.

Politimannen kommer ut av bilen. De vante bevegelsene hans da han raskt senker lyden på apparatet på skulderen som sender ut sin eiendommelige kvitring. Han er stor. Det kantslitte, matt svarte utstyret som henger ved midjen hans, gjør at han på en måte ser jordet ut, vektene trykker ham ned mot jordskorpen.

Blålyset over de høye grantrærne.

Det er noe med skinnet, de blånende fjellene over vannet og blålyset fra politibilen, man kunne ha malt det på et lerret.

Politimannen tar noen skritt mot huset og stopper opp. Han blir plutselig rådvill, betrakter scenen. De tre mennene sitter side om side på steintrappa som fører opp til ytterdøra på torpet. De gråter, holder rundt hverandre. De er kledd i dress og slips. Ved siden av dem på gresset står det en urne. Han får øyekontakt med en av mennene, som reiser seg. De andre to blir sittende, fortsatt i hverandres armer. De er våte og ille tilredt, han skjønner hvorfor det har blitt tilkalt ambulanse.

«Jeg heter Benjamin. Det var jeg som ringte.»

Politimannen leter i lommene etter en notisblokk. Han vet ikke at denne historien ikke bare kan skrives ned på et ark papir, at han nå stiger inn på slutten av en flere tiår lang fortelling, den om tre brødre som en gang for lenge siden ble revet vekk fra dette stedet, og som nå har blitt tvunget tilbake, at alt her hører sammen, ingenting står for seg selv eller lar seg forklare alene. Tyngden av alt som skjer akkurat nå, er stor, men det aller meste har selvfølgelig allerede skjedd. Det som utspiller seg her på steintrappa, de tre brødrenes gråt, de hovne ansiktene og alt blodet, er bare den siste ringen i vannet, den som er lengst ute, lengst unna nedslagspunktet.

Kapittel 2

Svømmekonkurransen

Hver kveld sto Benjamin der i vannkanten med håven og bøtta, like nedenfor den lille strandvollen hvor moren og faren hans satt. De fulgte etter kveldssola, løftet bord og stoler noen meter når de havnet i skyggen, og sånn holdt de på, flyttet langsomt på seg gjennom kveldinga. Under bordet satt Molly, hunden, og så forbauset på at taket hennes forsvant, før hun fulgte etter ekvipasjen på ferden langs vannkanten. Nå var foreldrene hans på endeholdeplassen og så at sola langsomt senket seg ned over tretoppene på den andre siden av vannet. De satt alltid ved siden av hverandre, skulder ved skulder, for begge to ville se ut over vannet. De hvite plaststolene boret ned i det høye gresset, et skakt, lite trebord hvor ølglassene, fulle av fingermerker, glitret i kveldssola. En skjærefjøl med en stump av en Pick-salami, mortadella og reddiker. En kjølebag i gresset mellom dem for å holde vodkaen kald. Hver gang pappa tok en slurk, sa han kort «hei», løftet glasset i retning ingenting og drakk. Pappa skar i pølsa så bordet ristet, ølen skvulpet, det kom en rask irritasjon over mamma – med en grimase løftet hun glasset til han var ferdig. Sånt merket overhodet ikke faren hans, men det gjorde Benjamin. Han merket seg alle forandringer, sto alltid et stykke unna så de fikk være i fred, men så nær at han kunne følge med på samtalen, kontrollere stemninger og humør. Han hørte den vennlige mumlingen deres, bestikk mot porselen, lyden når en av dem tente en sigarett, en strøm av lyder som tydet på at alt var bra mellom dem.

Benjamin gikk langs vannkanten med håven. Speidet ned i det mørke vannet, en gang iblant kom han i skade for å se rett inn i speilbildet av sola, og da sved øynene som om de var ødelagt. Han balanserte på de store steinene, undersøkte bunnen etter rumpetroll, de merkelige dyrene, svarte og sløve, svømmende små kommategn. Han øste noen opp med håven og førte dem umiddelbart ned i fangenskap i den røde bøtta. Dette var en tradisjon. Han samlet rumpetroll med foreldrene som kulisse, og når sola gikk ned og foreldrene hans reiste seg for å gå opp til huset igjen, helte han rumpetrollene ut i vannet og spaserte opp sammen med dem. Og så tok han fatt igjen neste kveld. En gang glemte han igjen rumpetrollene i bøtta. Da han oppdaget dem neste ettermiddag, var de alle sammen døde, utryddet av varmen fra sola. Frykten for at pappa skulle oppdage det, han helte ut bøtta i vannkanten, og selv om han visste at pappa var oppe på torpet og hvilte, så var det som om blikket hans brant i nakken til Benjamin.

«Mamma!»

Benjamin kikket opp mot huset og så at lillebroren hans kom ned bakken. Man kunne se rastløsheten hans helt herfra. Dette var ikke noe sted for utmålmodige. Særlig ikke denne sommeren – da de kom til torpet en uke tidligere, hadde foreldrene bestemt at de ikke skulle se på tv på hele ferien. Dette ble høytidelig kunngjort for barna, og særlig Pierre tok det hardt da faren trakk ut ledningen til tv-en og demonstrativt plasserte stikkontakten oppå apparatet, som en offentlig henrettelse der liket ble hengende igjen som en advarsel, så alle i familien skulle bli minnet på hva som skjedde med den teknologien som utgjorde en risiko for familiens avgjørelse om å tilbringe sommeren utendørs.

Pierre hadde tegneseriene som han langsomt og mumlende leste høyt for seg selv, liggende på magen i gresset om kveldene. Men til slutt mistet han interessen, og da beveget han seg alltid ned mot foreldrene, og Benjamin visste at mamma og pappa kunne reagere forskjellig, noen ganger fikk man krype opp på fanget til mamma, der hun klødde en sakte over ryggen. Andre ganger oppsto det en irritasjon, og øyeblikket gikk tapt.

«Jeg har ikke noe å gjøre,» sa Pierre.

«Vil du ikke fange rumpetroll sammen med Benjamin?» spurte mamma.

«Nei,» svarte han. Han stilte seg bak stolen til mamma og myste mot den lave sola.

«Og Nils, da, dere kan vel finne på noe?» spurte mamma.

«Som hva da,» sa Pierre.

Stille. Der satt de, mamma og pappa, på en måte giddeløse, nedsunket i plaststolene sine, tunge av alkohol. De kikket ut over vannet. Det var som om de lurte på ting de kunne si, forslag til aktiviteter, men det kom ingen ord ut av dem.

«Hei,» mumlet pappa og tømte en dram, så gliste han og klappet hardt i hendene tre ganger. «Da så,» ropte han. «Jeg vil se alle guttene i badetøy her om tre minutter!»

Benjamin kikket opp og tok noen skritt opp fra vannkanten. Lot håven falle i gresset.

«Gutter!» ropte pappa. «Samling!»

Nils hørte på musikk i walkmanen sin der han lå i hengekøya som var spent opp mellom de to bjørketrærne oppe ved huset. Mens Benjamin hørte konsentrert på familiens lyder, lukket Nils dem ute. Benjamin nærmet seg hele tiden foreldrene, Nils søkte seg vekk fra dem. Han valgte et annet rom, deltok ikke. Når brødrene skulle sove om kvelden, kunne de noen ganger høre foreldrene krangle gjennom den tynne kryssfinérveggen. Benjamin registrerte hvert eneste ord, kontrollerte skadepotensialet i samtalen. Noen ganger skrek de ufattelig stygt til hverandre, sa så harde ting at det føltes som det ikke kunne la seg reparere. Benjamin lå våken i timevis og spilte av krangelen igjen og igjen for seg selv. Men Nils virket genuint uberørt. «Galehus,» mumlet han når kranglene tok seg opp, snudde seg og sovnet. Han brydde seg ikke, holdt seg for seg selv om dagen og gjorde ikke noe ut av seg, bortsett fra i de plutselige raseriutbruddene som flammet opp og forsvant. «Faen!» kunne det høres fra hengekøya, og Nils krenget brått og viftet hysterisk med hendene for å få vekk en veps som hadde kommet i nærheten. «Sinnssyke jævla idioter,» brølte han og slo i lufta noen ganger. Deretter senket roen seg igjen.

«Nils!» ropte pappa. «Samling ved stranda!»

«Han hører ikke,» sa mamma. «Han hører på musikk.»

Pappa ropte høyere. Ingen reaksjon fra hengekøya. Mamma sukket, reiste seg og skyndet seg bort til Nils, der hun fektet demonstrativt med armene foran øynene hans. Han tok av seg hodetelefonene. «Pappa vil at dere skal komme,» sa hun.

Samling ved stranda. Det var et gyllent øyeblikk. Pappa med det spesielle i blikket som brødrene elsket, et glimt som ga løfte om bøll og lek, og alltid den samme høytideligheten i stemmen hans når han skulle presentere en ny konkurranse, et gravalvor med smilet gjemt i munnviken. Seremoniell og oppblåst, som om det var mye som sto på spill.

«Reglene er enkle,» sa han og tårnet opp foran de tre brødrene som sto med tynne bein nedenfor badebuksene. «Guttene mine skal på mitt signal kaste seg ut i vannet, svømme rundt bøya der ute og så tilbake til land. Og den som først kommer hit, har vunnet.»

Guttene stilte seg opp.

«Har alle forstått?» spurte han. «Det er altså nå det blir avgjort, hvem av dere brødre som er raskest.»

Benjamin slo seg på de beinete lårene, slik han hadde sett idrettsmenn gjøre på tv før avgjørende prestasjoner.

«Vent,» sa pappa og tok av seg klokka. «Jeg skal ta tiden.»

Pappa trykket på de små knappene på den digitale klokka med de for store tomlene og mumlet «hva faen» når han ikke fikk det til å fungere. Han kikket opp.

«Innta plassene.»

En dytt mellom Benjamin og Pierre i et forsøk på å få en gunstig startposisjon.

«Nei, slutt nå,» sa faren. «Sånt gjør dere ikke.»

«Da driter vi i det,» sa moren, som fortsatt satt ved bordet og fylte på glasset sitt.

Brødrene var sju, ni og tretten år, og når de spilte fotball eller kort sammen, kunne det nå for tiden ende med at de kranglet så sterkt at Benjamin følte noe gikk i stykker mellom dem. Innsatsene ble ytterligere skrudd opp når pappa satte brødrene opp mot hverandre, når han så tydelig uttrykte at han ville undersøke hvem av sønnene som var best til noe.

«Innta plassene … Klar … Ferdig … Gå!»

Benjamin stormet ned mot bredden med de to brødrene sine like bak. Ut i vannet. Han hørte ropene bak seg, mamma og pappa ved vannkanten.

«Bravo!»

«Heia!»

Noen raske klyv, og den skarpe steinbunnen forsvant under ham. Junikaldt i bukta, og litt lenger ute, de merkelige strømmene av enda kaldere vann som kom og forsvant, som om innsjøen var noe levende som ville teste ham med ulike typer kulde. Den hvite isoporbøya lå stille i det speilblanke vannet foran dem. Brødrene hadde plassert den der noen timer tidligere da de hadde satt garn sammen med faren. Men Benjamin kunne ikke huske at de hadde plassert den så langt ute. De svømte i stillhet for å spare krefter. Tre hoder i det svarte vannet, ropene fra stranda stadig fjernere. Etter en stund forsvant sola bak trærne på den andre siden. Det ble tussmørkt, de svømte plutselig i en annen innsjø. Benjamin syntes at vannet ble fremmed. Plutselig begynte han å tenke på alt som foregikk under ham, dyrene der nede som kanskje ikke ville ha dem der. Han tenkte på alle gangene han hadde sittet i båten med brødrene, mens pappa tok fisker ut av garnet og slengte dem i bunnen av båten. Og brødrene lente seg frem og så de sylskarpe tennene til gjeddene, de taggete finnene til abborene. En av fiskene sprellet, og guttene skvatt til og ga fra seg et skrik, og pappa ble skremt av de plutselige ropene og skrek opphisset tilbake. Og så igjen ro, han mumlet mens han nøstet opp i garnene: «Dere kan ikke være redde for fiskene.» Benjamin tenkte at nå svømte disse skapningene like ved siden av ham eller like under ham, gjemt i det dunkle vannet. Den hvite bøya, plutselig rosa i skumringen, var fortsatt langt borte.

Etter noen minutters svømming hadde startfeltet strukket seg ut – Nils et godt stykke foran Benjamin, som hadde ristet av seg Pierre. Men da mørket plutselig kom, og kulda begynte å stikke dem i lårene, nærmet guttene seg hverandre. Snart svømte de igjen nær hverandre. Kanskje tenkte de ikke engang over det, og de ville aldri innrømmet det for hverandre, men de forlot ikke hverandre der i vannet.

Hodene sank dypere mot overflaten. Armbevegelsene ble kortere. Til å begynne med skummet vannet av svømmetakene til brødrene, men nå var innsjøen stille. Da de nådde frem til bøya, snudde Benjamin seg og så mot torpet. Huset som en rød legokloss der borte. Først nå gikk det opp for ham hvor langt det var tilbake.

Slitenheten kom ut av intet. Melkesyren gjorde at han ikke klarte å løfte armene foran seg. Han ble så sjokkert at han glemte beintakene, han visste ikke lenger hvordan man gjorde det. En kulde fra nakken strålte mot bakhodet. Han hørte sin egen pust, hvordan den ble raskere og skarpere, og en isnende innsikt fylte brystet hans: Han kom ikke til å holde ut hele veien tilbake til stranda. Han så at Nils bøyde nakken tilbake for ikke å få vann i munnen.

«Nils,» sa Benjamin. Nils reagerte ikke, svømte bare videre med blikket på himmelen. Benjamin kom seg frem til storebroren, de pustet voldsomt inn i hverandres ansikter. Blikkene deres møttes, og Benjamin la merke til en frykt i brorens øyne som han ikke kjente.

«Hvordan går det?» spurte Benjamin.

«Jeg vet ikke …» prustet han. «Jeg vet ikke om jeg klarer det.»

Nils strakte seg etter bøya og holdt fast i den med begge hender for å kunne flyte på den, men den bar ikke tyngden hans og sank ned i mørket under ham. Han kikket inn mot land.

«Det går ikke,» mumlet Nils. «Det er for langt.»

Benjamin tenkte på det han hadde lært seg på svømmeskolen, under lærerens lange forelesninger om trygghet i vannet.

«Vi må være rolige,» sa han til Nils. «Ta lengre svømmetak. Puste roligere.»

Han kastet et blikk på Pierre.

«Hvordan går det?» spurte han.

«Jeg er redd,» sa Pierre.

«Jeg også,» svarte Benjamin.

«Jeg vil ikke dø!» ropte Pierre. De fuktige øynene hans var like over vannflaten.

«Kom hit,» sa Benjamin. «Kom inntil meg.»

De tre brødrene nærmet seg hverandre i vannet.

«Vi hjelper hverandre,» sa Benjamin.

De svømte side om side tilbake mot huset.

«Lange tak,» sa Benjamin. «Vi tar lange tak sammen.»

Pierre hadde sluttet å gråte og svømte nå målbevisst fremover. Etter en stund fant de en felles rytme, felles svømmetak, de pustet ut og pustet inn, lange åndedrag.

Benjamin så på Pierre og lo kort.

«Leppene dine er blå.»

«Dine også.»

De flirte kort mot hverandre. Og konsentrerte seg igjen. Hodet over overflaten. Lange tak.

Benjamin så torpet der borte og den lille fotballbanen med det ujevne gresset, der han spilte fotball med Pierre hver dag. Jordkjelleren og bærbuskene til venstre, der de gikk ut om ettermiddagene og plukket bringebær og solbær og kom tilbake med hvite risp over de solbrune beina. Og bak alt dette ruvet grantrærne, som mørknet i skumringen.

Brødrene nærmet seg land.

Da det bare var igjen femten meter til strandkanten, satte Nils fart og begynte å crawle rasende. Benjamin forbannet den sløve forbløffelsen sin og satte av gårde etter broren. Plutselig var ikke vannet stille lenger, da brødrenes kappløp mot stranda ble villere. Pierre havnet umiddelbart hjelpeløst bak. Nils et svømmetak foran Benjamin da de kom opp til land, og de løp opp bakken side om side. Benjamin rev tak i armen til Nils for å komme forbi, og han rev seg løs i et raseri som overrasket Benjamin. De kom frem til uteplassen. De så rundt seg.

Benjamin tok et par skritt mot huset, kikket inn av et vindu. Og der, gjennom kjøkkenvinduet, kunne han skimte skikkelsen til faren. Den store ryggtavlen der han sto lent over oppvasken.

«De har gått inn,» sa Benjamin.

Nils sto med hendene på knærne og hev etter pusten.

Pierre kom pesende opp bakken. Det forvirrede blikket hans gled over det avdekkede bordet. Der sto de rådløse, brødrene. Tre urolige åndedrett ute i stillheten.